Oversettelse er langt mer enn nøytral overføring av informasjon på et språk til et annet. Dette erpremisset til Esperança Bielsa i artikkelen «Cosmopolitanism as Translation». Oversettelse er derfor spesielt godt egnet for å analysere samhandlingen mellom ulike moderniteter og spesifisere hvordan internalisering av «det andre» foregår. Hvis kosmopolitanisme er åpenhet mot verden og andre kulturer, så er oversettelse godt egnet for empiriske studier av hvordan kosmopolitanisme tar form. Som case brukes begrepet om verdenslitteratur.
Global kommunikasjon
Globalisering har medført en sterk økning i oversettelser og samtidig gitt oversettelsene en sentral posisjon i samfunnet. Engelsk har blitt vårt lingua franca, og oversettelse til engelsk foregår i stort monn. Geopolitiske ulikheter speiles direkte i oversettelser, skal vi tro Bielsa: Det engelske språkets dominans vises ved å peke på at engelsk skrevne bøker utgjør 55 til 60 prosent av oversettelser i verden, mens oversettelser fra fransk og tysk utgjør omtrent 10 prosent hver. Oversettelser til engelsk derimot utgjør sjokkerende 1,4 prosent av bøkene som ble publisert i Storbritannia i 2001. Sosiologer og globaliseringsforskere har mistet det kvalitative og maktaspektet ved oversettelser, når de har behandlet oversettelse som en nøytral og gjennomsiktig prosess.
Roland Robertson pekte på økt global samvittighet som den subjektive siden ved globalisering, og det er dette kosmopolitisme handler om. Ulrich Beck presiserer at det handler om å innta andre perspektiv og være fortrolig med den kulturelle sammenblandingen som foregår. Han er opptatt av at man må ha en «grenseoverskridende forestillingsevne». Det er likefullt ikke ren idealisme overfor mangfold, men også et fokus på maktforholdet mellom de ulike kulturene. Gerard Delanty påpeker kosmopolitismens eurosentrisme, men mener det kan omdefineres til å bety en læringsprosess i møte med andre. Mer konkret: Europa vil desentreres og at vi kan lære av ikke-Europeiske kulturer.
Sosiologer og globaliseringsforskere har mistet det kvalitative og maktaspektet ved oversettelser, når de har behandlet oversettelse som en nøytral og gjennomsiktig prosess
Verdenslitteratur
I valget mellom å lese Orwells Down and Out in Paris and London på norsk eller engelsk – hva velger du? Det er vanlig å anse originaler som «best», og oversettelse som en prosess hvor noe mistes. Både Beck og Delanty har derimot en positivt syn på oversettelser; noe tilføres og det gir oss muligheten til å overskride etnosentrisme. Likefullt er etnosentrisme en sentral tendens i all oversettelsespraksis. Det interessante er hvordan alle oversettelser må forhandle mellom «det hjemlige» og «det fremmede», de synliggjør den iboende volden i en kulturs fortolkning av en annen. Oversettelser som gjør «det fremmede» hjemlig setter blant annet en stopper for åpenhet overfor «det andre» siden «det andre» ikke oppfattes som sådan. Idealet som skrives frem er en oversettelse som ivaretar «fremmedheten» men fortsatt er forståelig lokalt, slik Goethe hevdet at tysk fungerte utmerket for å gjøre.
Den kunstneriske kosmopolitismen vokste frem i løpet av forrige århundre, og utgjorde en avantgarde. Rotløsheten og fremmedgjøringen vi forbinder med datidens kunstnere har i våre dager blitt generalisert til resten av befolkningen.
Verdenslitteratur som kur for trangsynthet
Bielsa vektlegger at man må se på både produksjon og resepsjon, og låner Damroschs definisjon av verdenslitteratur: «I take world literature to encompass all literary works that circulate beyond their culture of origin, either in translation or in their original language» (s. 398). Begrepet ble først benyttet av Goethe i 1827, og i 1848 dukker det opp i Marx og Engels’ kommunistiske manifest: «National one-sidedness and narrow-mindedness become more and more impossible, and from the numerous national and local literatures, there arises a world literature.» (s. 398). Her beskriver Marx og Engels også verdenslitteraturens utbredelse som en ønskverdig utvikling, i det den trumfer ensidighet og trangsynhet.
Verdenslitteraturen medfører også en kosmopolitisk refleksivitet, i det alle språk lærer seg å være oversettbare språk og gjennomgå oversettelser. Samtidig brukes Goethe som det beste eksempelet på denne refleksiviteten i det han leste mange språk, oversatt selv, ble oversatt og åpent stjal og kopierte fra mange uliker tekster, fra Bibelen til Shakespeare. Goethe er for kunstnerisk komsopolitisme det Kant er for moralsk og politisk kosmopolitisme, skriver Bielsa.
(..) Goethe brukes som det beste eksempelet på denne refleksiviteten i det han leste mange språk, oversatt selv, ble oversatt og åpent stjal og kopierte fra mange uliker tekster, som f. eks. Bibelen og Shakespeare
Teoretiske implikasjoner
Til slutt påpeker Bielsa tre teoretiske implikasjoner ved å sette oversettelse som fokus for kosmopolitisme: (1) det åpner for en post-universell kosmopolitisme, (2) materialiteten ved skriving vektlegges (oversettelsen er ikke nøytal), og (3) oversettelser tilbyr måter å tilnærme seg og analysere empirisk, forhold mellom ulike kulturer, tradisjoner og moderniteter. Avslutningsvis kan det understrekes at Goethes kosmopolitanisme ilegges en ledestjerne-status: det kosmopolitiske potensialet i oversettelser som ivaretar «det fremmede» er stort og av avgjørende betydning for en kritisk komsopolitanisme av i dag, hevder Bielsa.
Ved å foreta oss empiriske analyser av oversettelser vil vi kunne dokumentere kulturell interaksjon og maktbalanse.
Les hele artikkelen fra Cultural Sociology, 8(4): Cosmopolitanism as Translation av Esperança Bielsa. Bielsa vant The British Sociological Association/ Sage Prize for Innovation and Excellence 2015 for artikkelen.
Esperança Bielsa er forsker ved Sosiologisk institutt ved Universitat Autonoma de Barcelona, etter utdanning og flere stillinger i Storbritannia. Hun har blant annet skrevet The Latin American Urban Crónica: Between Literature and Mass Culture (Lexington Books 2006) og Cosmopolitanism and Translation: Investigations into the Experience of the Foreign (Routledge 2016).
