Det er kun noen få kunstnere forunt å få solgt arbeidene sine til skyhøye priser på auksjon hos Sotheby´s
(Illustrasjon: Creative commons).
I artikkelen “Kunstner og entrepenør?” ser Mari Torvik Heian og Johs. Hjellbrekke på om det er systematiske mønstre i norske kunstneres holdninger til egen kunstnerisk virksomhet, økonomi og syn på entreprenørskap og kommersielle målsettinger.
Videre utforskes hva som kjennetegner kunstnere med ulike holdninger, og hvordan disse holdningene kan forstås i lys av kunstnernes arbeids- og inntektssituasjon og politikken som føres på dette området.
Kunstnernes næringspotensial
Forholdet mellom kunst og penger er et sentralt tema i kunstsosiologien, og fornektelse av pengeøkonomi ses som et grunnleggende trekk ved kunstfeltet. I motsetning til hos andre yrkesaktive har kunstneres inntekter de siste årene gått ned. Langt flere selvsysselsatte kunstnere lever med uforutsigbare arbeidsforhold og økonomisk risiko i dag enn for bare få tiår tilbake.
Fra politisk hold er denne utviklingen møtt med uttalte mål om å fokusere på kultur som næring og kunstnere som entreprenører, og å utvikle kunstneres næringspotensial.
Tidligere studier peker på at kunstnerne ofte møter initiativer til samarbeid med næringslivet med skepsis. Men forskningen har i liten grad sett på kunstnernes marginaliserte inntektsforhold, og hvordan politikkens retorikk imøtekommes av kunstnerne selv.
Idealet om kunstens autonomi blir dermed stadig brynt mot argumenter om at den salgbare kunsten bør ha høy status. God kunst er det folk kjøper, og det en bør satse på
Kunstfeltet som kamparena
Artikkelen viser til kunstfeltet som en kamparena, hvor det strides om hvor skillene går mellom kunst og ikke-kunst, og hva som gir makt, prestisje og anerkjennelse. Pierre Bourdieus beskrivelse av kunstfeltets symbolske økonomi understreker at kunstnerisk verdsettelse og anerkjennelse er viktigere enn inntekt, og at kommersiell kunst kan gi mindre anerkjennelse. Den autonome kunstneren er et ideal for mange.
Samtidig er det et viktig poeng hos Bourdieu at autonomien er relativ, og bare kan forstås i relasjon til andre posisjoner. Idealet om kunstens autonomi blir dermed stadig brynt mot argumenter om at den salgbare kunsten bør ha høy status. God kunst er det folk kjøper, og det en bør satse på.
Artikkelforfatterne bruker analyseteknikkene multippel korrespondanseanalyse (MCA) og klyngeanalyse (AHC). Dataene som brukes er hentet fra Kunstnerundersøkelsen fra 2013. Alle kunstnergrupper som inngår i den offentlige kunstnerpolitikken (visuelle kunstnere, scenekunstnere, forfattere, musikere, designere og illustratører) er inkludert.
En måte å tolke de likegyldige holdningene på, er at norske kunstnere har det ganske bra
Likegyldighet
Analysene viser at det er en tydelig opposisjon mellom markedspositive og -negative kunstnere i datamaterialet. Bare et fåtall er positive til forventningene om at kunstnere skal være entreprenører og legge opp til verdiskaping og økonomisk vekst. En del er uttalt negative, men det er kunstnere med likegyldige holdninger som dominerer i antall.
En måte å tolke de likegyldige holdningene på, er at norske kunstnere har det ganske bra. Gode kulturpolitiske støtteordninger, gode muligheter for inntekt fra arbeid i det ordinære arbeidsmarked og gode generelle velferdsgoder sikrer opprettholdelse av tilfredsstillende levekår.
En annen tolkning kan være at entreprenørskapsbegrepet brukes på svært ulike måter, blant annet avhengig av type bransje og hvilke markeder man forholder seg til. Det er heller ikke nødvendigvis samsvar mellom den politiske bruken av begrepet og en akademisk forståelse av det.
Artikkelen “Kunstner og entrepenør?” av Mari Torvik Heian og Johs. Hjellbrekke kan leses i sin helhet i Norsk sosiologisk tidsskrift nr. 6/2017.
