Foto: Julia Vyazovskaya/Flickr
Tekst: Magnus Heie Gregersen.
I artikkelen «Late –modern hipsters: New tendencies in popular culture» av Bjørn Schiermer hevdes det at sosiologien har en unnlatelsessynd overfor hipsterkultur. Hipsterkultur kan si oss mye verdifullt om kulturen vi lever i, men har hittil hovedsakelig blitt beskrevet utenfor akademia, i blogger, av journalister og av selverklærte representanter. Datamaterialet i artikkelen er populærvitenskapelige bøker, fotografier og intervjudata fra upubliserte empiriske studier. Det teoretiske perspektivet er hentet fra Georg Simmel og hans konsept om imitasjon og autentisitet.
Å sirkle inn hipsterne
Kategorien «hipster» oppsto på slutten av 1940-tallet, opprinnelig ment for å beskrive hvite folk som var overdrevent entusiastiske for svart jazzkultur. I dag fremstår ikke kulturen som en «ekte» subkultur, i følge Schiermer, fordi den ikke har noe eget manifest, ingen tydeligere ledere, og står i ikke opposisjon til noe. Så hva kjennetegner hipsterne, bortsett fra høyvannsbukser og brilleinnfatninger uten styrke? Schiermer argumenterer i artikkelen for at to hovedtrekk er sentrale: Bruken av ironi som en måte å være sammen på og fremelske såkalte «failed objects», og en form for konserveringskultur.
Ironiske sammen
Schiermer fremhever at måten hipstere bruker ironi på kjennetegnes av at det er en kollektiv og intellektuell øvelse i å hylle ting og fenomener som nå fremstår som avleggs. Dette kan være trailer-capser, seilertatoveringer og jakttrofeer på veggen, estetikken i Jehovas vitners «Vakttårnet» eller utflukter til brune puber som har unndratt seg gentrifiseringens klamme hånd. I motsetning til hvordan denne ironiske holdningen fremstilles i populærkulturen, hevder forfatteren at den er oppriktig og basert på ekte engasjement.
Forsoning med fortiden
Det andre hovedpoenget i artikkelen er at hipsterkultur er en måte å forsone seg med fortiden på: Bilder av fedre på 1970-tallet eller engasjement for kjolene mor brukte på 1960-tallet er oppriktig. Mad Men målbærer ikke forakt for fortiden, men ekte kjærlighet. Hipsterkultur er derfor ikke en motkultur (og dermed en subkultur), men en konserveringskultur.
Les hele artikkelen «Late –modern hipsters: New tendencies in popular culture» av Bjørn Schiermer ved Universitetet i København i Acta Sociologica nummer 2, vol 57, 2014.
