Særnorsk nasjonaldag

Vi har i anledning dagen bedt tre nasjonsforskere kommentere debatten omkring “det norske” generelt, og 17. mai-feiringen spesielt. God lesning, og god 17. mai!

Hva er det som karakteriserer er den norske 17. maifeiringen i dag (kanskje også sammenlignet med hvordan nasjonaldagen ble feiret tidligere i Norge, eller sammenlignet med andre land)?

Katrine Fangen, professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo:

 – Den norske nasjonaldagsfeiringen er særegen sammenlignet med både andre land i Norden og i Europa. For det første var Norge tidlig ute med nasjonaldagsfeiring, nemlig for over 200 år siden, i motsetning til for eksempel Sverige som startet med sin feiring først i 2005. I tillegg er det unikt at en stor del av befolkningen deltar.

– Norsk nasjonaldagsfeiring skiller seg også fra feiringen i mange andre land ved at en sentral del av feiringen er konsentrert rundt barnetog, i motsetning til i enkelte stormakter hvor militærparader og fanfarer dominerer.

Olaf Aagedal, forsker ved Institutt for Kirke-, religions- og livssynsforskning (KIFO):

– Den norske nasjonaldagsfeiringa representerer ein av dei lengste samanhengande nasjonaldagsfeiringstradisjonane, og truleg også ein av dei med høgast oppslutning. I ein survey frå 2012 svarer 9 av 10 at dei feirer dagen, og 2 av 3 deltek i offentlege arrangement. Barnas rolle gjennom barnetog og feiringa si kopling til skolen har vore viktig for å oppretthalde tradisjonen. Det gjer også at barn og foreldre er dei som er mest integrerte i feiringane.

– Organiseringa av feiringa er desentralisert gjennom ca. 3000 lokale feiringar og basert på sivilsamfunn og dugnad. Surveydata viser at halvparten av befolkninga har hatt oppgåver i samband med 17.mai-feiringa. I den norske nasjonaldagsfeiring kombinerer ein feiring av konstitusjon og demokrati med feiring av nasjonal suverenitet, og feiringa har legitimitet på tvers av partigrenser.

– Feiringa fekk eit sterkt oppsving etter andre verdskrigen då 17.mai også blei fridag. På 80-talet var feiringa prega av konflikter når det galdt etniske minoritetar si deltaking (rasistiske bombetrugsmål mot 17.maitoget) og heile feiringstradisjonen blei utforda. I dag viser forsking høg deltaking frå etniske minoritetar i feiringa og kulturforskarar har hevda at den norske nasjonaldagtradisjonen har hatt evne til å tilpasse seg nye samfunnskontekstar.

Marta Bivand Erdal, forsker ved PRIO – Institutt for fredsforskning:

– 17. mai-feiringen viser seg å evne å både fornye seg, og ivareta gamle tradisjoner; det er kanskje en av dens største styrker. Når videgåendeskoleelever i et forskningsprosjekt om nasjonal identitet og mangfold i dag diskuterte 17. mai feiringen, så handlet det veldig mye om å feire demokratiet, å feire fellesskapet som på 17. mai er så synlig, særlig med alle skolebarn i togene.

– For barnetogene og det at folk flest både kan og vil markere 17. mai, enten det er ved å flagge, å bidra på skolens markering, eller ved å følge med på direktesendingen på TV, gjør den norske nasjonaldagsfeiringen annerledes enn markeringer i mange andre land, der politiske og militære ledere kommer mer i forgrunnen.

Når elever ved norske videregåendeskoler diskuterte 17. mai – i sammenheng med ulike måter å forstå norskhet – var 17. mai en dag de aller fleste følte et eierskap til, og både kunne og ville delta på, uavhengig av familliebakgrunn og hvor i landet de bodde. Samtidig var det også elever – født og oppvokst i Norge, norske statsborgere – som på ulike måter uttrykte en usikkerhet om sin rett til å feire 17 mai som «sin» nasjonaldag. Mens noen følte på en uro over en opplevelse av at det er vanskelig å få lov å være norsk-og-noe-annet, var andre såre over at de med sitt ansikt, med sin ikke-hvite-hudfarge, ikke nødvendigvis ble sett på som like norske, av andre.

– Noen reagerte også med en uttalt avvisning av det norske, noe som er vanskelig å ikke sette i sammenheng med disse mer sammensatte erfaringene og følelsene av å bli voksen i Norge i dag med en nasjonal identitet som kanskje oppleves å være ens eneste, og samtidig fortsatt på prøve, enda Norge er ens fødeland.

– Men 17. mai er kanskje nettopp en dag der det i stadig økende grad erfares som uproblematisk for alle norske skoleelever – og unge voksne – å bare være norske, å sammen feire Grunnloven og fellesskapet i Norge, med alle de forskjellene som dette fellesskapet rommer.

Er den norske grunnlovsdagsfeiringen et uttrykk for det virkelig norske, eller representerer den en slags unntakstilstand, hvor vi avviker fra det typisk norske for en dag?

Olaf Aagedal:

– Svaret på begge spørsmåla er ja. Feiringar kan ikkje forståast ut frå enkel matematikk, dei er prega av paradoks og ein eigen logikk. Det er ein del av det typisk norske å oppføre seg annleis på denne dagen enn på andre dagar. Dette er ikkje noko merkeleg, men ein del av festen sin karakter, slik også eit karneval skil seg frå dagleglivet, men likevel er ein viktig del av eit samfunn sin kultur. Det gjer at ein ikkje kan betrakte dagen som utypisk eller uinteressant.

– Her er det påfallande kor lite norsk sosiologi har interessert seg for 17.mai-fenomenet. Den siste tre bindsutgåva av «Det norske samfunn» har eit bilete av 17.maifeiring på framsida, men så langt eg kan sjå er den norske nasjonaldagsfeiringa ikkje omtalt og analysert i nokon av dei 42 kapitla. Er 17.mai berre eit atypisk og uinteressant og banalt bilete av det norske?

Katrine Fangen:

– Den norske nasjonaldagsfeiringen kan til en viss grad sees som uttrykk for klisjeene for hva som er norsk. Det er bjørkeløv, norske flagg og barnetog. Talene hyller også ofte metaforer som forbindes med det «ekte» norske. Det som avviker fra det typisk norske, ifølge Olav Aagedal og Pål Ketil Botvar, er at folk trekker ut i gatene, i og med at Norge ikke har noen sterk tradisjon for offentlige feiringer. Nasjonaldagen er således et unntak.

Marta Bivand Erdal:

– I nasjonalismeforskningen internasjonalt er nasjonaldager et viktig fokus, antakelig ikke fordi at man legger til grunn at nasjonaldager representerer noe atypisk, og for nasjonalismen uvesentlig. Men det er klart 17. mai er en spesiell dag. En masteroppgave i sosialantropologi om nasjonal tilhørighet og kristendom i Norge, som jeg var så heldig å få veilede, tok blant annet for seg den måten 17. mai feiringen også speiler noen nokså kvintessensielle norske trekk – midt i det som preges av høytid og tradisjon.

– Ta for eksempel 17. mai frokosten, der brød og pålegg – rett nok mer staselig pålegg, men likevel – serveres, og dermed speiler hverdagens norskhet, enten man ønsker å trekke frem matpakken, eller brødets rolle i norsk matkultur utover det. Kanskje handler dette inntrykket av 17. mai som noe eksotisk og atypisk, og dermed lite talende om norskhet og nasjonal identitet i Norge i dag, om at 17. mai-feiringen – med unntak av studier blant annet av Olaf Aagedal, Pål Ketil Botvar, og Katrine Fangen – ikke er veldig grundig analysert av norske samfunnsvitere i dag?

– Så er det veldig vanskelig å ikke reflektere litt over formuleringen «det virkelig» norske – for er det en autentisk ur-nasjonalisme som feires 17. mai? Det er den norske Grunnloven som feires, og det er også en feiring av nasjonen derigjennom. Dermed blir det selvsagt en feiring av det som til enhver tid er – og erfares som – det virkelig norske. Samtidig er det viktig å understreke at dette åpenbart er foranderlig over tid, slik Grunnloven selv er det. Nasjonen er nemlig en dynamisk størrelse, og dette er også noe som speiles i 17. mai-feiringens spenn mellom tradisjon og gradvis fornyelse.

Norske verdier og norsk kultur er under intens debatt om dagen, men svarene strander gjerne ved klisjeer om brunost og dugnad. Hvorfor er det slik?

Olaf Aagedal:

– Debattar om norske verdiar og kultur er eigentleg ein debatt om norsk identitet og nasjonalkjensle. Som sosiologar veit vi at nasjonalkjensle i stor grad bygger på kroppsleggjort erfaring der kjensler til nasjonen blir kopla til smak, lyd, og synsinntrykk vi har «lagra». Lyden av korpsmusikk (som er nasjonaldagen sin «soundtrack») og smaken av pølser og is trigger hjå mange minne frå tidlegare 17.mai-feiringar og positive eller negative kjensler for dagen og «det norske».

– Her må eg også få kommentere sjølve problemstillinga. Er det ein «klisje» å sjå på dugnad som eit uttrykk for norske verdiar og kultur? For ein sosiolog er dugnad eit uttrykk for eigenskapar ved sivilsamfunnet og heng saman med grad av tillit og sosial kapital som er fundamentale dimensjonar i eit samfunn. Vi veit frå internasjonale studier at Noreg skårar høgt på sosial tillit, og at dette er eit interessant kjenneteikn ved det norske samfunnet.

– Det er også, for å kome tilbake til utgangspunktet, ei viktig side ved den norske nasjonaldagstradisjonen (jamfør at halve befolkninga har hatt oppgåver i samband med feiringa). Slik sett blir gjennomføring av ei lokal 17.mai-feiring også ein målestokk på sivilsamfunnet si evne til å løyse kollektive oppgåver.

Marta Bivand Erdal:

– Brunostens rolle for det norske kan vel blant annet måles ut fra dens betydning som tilbehør til vafler som stekes på Sjømannskirkenes 17. mai feiringer rundt om i verden – altså kanskje ikke uvesentlig? Og hva handler så det om? Er det matkultur? Er det tradisjoner? Er det smaken hjemmefra, kanskje av barndomsminner, eller vaner som er knyttet til bestemte dager og feiringer? Alle disse elementene er åpenbart en del av det den enkelte – på sine ulike måter – vil knytte til sin nasjonale identitet, og dermed også til sin opplevelse og forståelse av – i dette tilfellet – det norske.

– Poenget her er i og for seg ikke brunosten – men at en del av stikkordene som har betydning, det være seg brunost, eller kvikklunsj og appelsiner på tur, faktisk har en konkret betydning i den enkeltes erfaring av det nasjonale. Men, dette er heller ikke allmenngyldig. Slik som mange ikke spiser brunost, er det også mange som ikke spiser kvikklunsj og appelsiner på tur, uten at dette endrer deres norskhet. Her kan vi kanskje snakke om stereotypier, uten at det er negativt. Men som felles forestillinger om ting som er «typisk norske».

– Mitt inntrykk er vel at debatter om norske verdier og norsk kultur går friskt, og igrunnen ikke strander, men snarere er under stadig utvikling. De mest opphetede mediadebattene mister fort sin relevans, fordi formuleringer tilspisses.

Kanskje er det en utfordring, fordi man i det offentlige ordskiftet ikke alltid kommer grundig nok inn i substansen av hva det er man egentlig diskuterer. Imidlertid hadde for eksempel tidligere kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen et realt forsøk på en debatt om en norsk kulturkanon.

Dette er potensielt viktige diskusjoner – ikke så mye med tanke på utfallet nødvendigvis, men fordi man løfter fram en diskusjon om hvorvidt og hvordan for eksempel Henrik Wergeland og Amalie Skram skal være relevante for utdannelse og dannelse, kanskje også nasjonsbygging, i den norske skolen i fremtiden.

– Men, utfordringen her ligger kanskje mest i om man i slike debatter om norsk kultur tilnærmer seg nasjonen som om en statisk størrelse fra fortiden – eller som et levd fellesskap, i hver eneste norske skolegård i dag. Dersom nasjonen forstås som dynamisk og foranderlig, så vil det også til stadighet være behov for diskusjoner om hva det norske er og om dets forhold til kultur og verdier i det norske samfunnet.

Katrine Fangen:

– Det interessante er at slike nasjonale klisjeer ble skapt på et gitt tidspunkt. For eksempel skriver Thomas Hylland Eriksen om hvordan Hulda Garborg introduserte den norske bunaden som begrep og fenomen i 1903 (selv om klesdrakten som sådan eksisterte i ulike varianter allerede). Dette var under en periode preget av intens nasjonalisme, og behovet for nasjonalt samlende symboler.

I ettertid fremstår slike symboler som selvsagte, og ikke noe man stiller spørsmål ved. Jeg tror ikke mange bunadskledde på 17. mai tenker over at bunaden ble «skapt» som nasjonalsymbol for litt over hundre år siden. Nå har vi til og med et slags bunadspoliti som passer på at man ikke bryter med tradisjonene.

– Kanskje er det på tide at vi trår et skritt tilbake og ser slike nasjonale symboler som nettopp historisk konstruerte på et gitt tidspunkt, og derfor ikke som noe som er gitt én gang for alle? Det vil åpne for et mer dynamisk syn på hvilket innhold nasjonaldagen kan fylles med.

Mange er innforstått med et slikt syn for lengst, og i deler av befolkningen er det stort gehør for at folk fra ulike land og verdensdeler gjerne kan benytte egne (historisk konstruerte) nasjonaldrakter på 17. mai.

– Hovedsaken er at 17. mai er en samlende dag for hele Norges befolkning uansett bakgrunn. Interessant nok viser en survey at den norske nasjonaldagens oppleves inkluderende også av personer med minoritetsbakgrunn. Dette er viktig, det viser at nasjonale symboler, hvis de er tilstrekkelig romslige, kan virke inkluderende for et samlende «vi» istedenfor et «vi» som defineres ut fra etnisitet.