– Man skal ikke undervurdere det litterære elementet i sosiologien

Tekst: Emil Øversveen

Den 15. mars ble det arrangert en Litteratursosiologisk salong i Trondheim, hvor førsteamanuensis i sosiologi Arve Hjelseth og professor i allmenn litteraturvitenskap Britt Andersen diskuterte framstillingen av klasse og kjønn i litteratur og sosiologi.

Utgangspunktet for diskusjonen var romanen «Farvel til Eddy Bellegueule» av Edouard Louis. I dette intervjuet, som ble gjennomført en uke etter salongen, går Hjelseth nærmere inn på forholdet mellom sosiologi og litteratur, og hans tese om at dagens skjønnlitteratur har lite å lære sosiologer om samfunnet.

Intervjuet kan også høres som podcast.

Sette samfunnsproblemer under debatt

– Hvordan har det historiske forholdet mellom litteratur og sosiologi vært?

– Den klassiske sosiologien sto i et tett forhold til litteraturen. Klassiske sosiologer tematiserte framveksten av det moderne samfunn, på samme måte som den samtidige litteraturen langt på vei også gjorde. Den kjente skandinaviske litteraturkritikeren Georg Brandes erklærte i 1870- eller 80-årene at målet var å sette samfunnsproblemer under debatt. Litteraturen skulle bidra på det samme feltet som den framvoksende samfunnsvitenskapen gjorde.

– Den store europeiske litteraturen i forkant av utbruddet av første verdenskrig handler i stor grad om problemstillinger som den klassiske sosiologien også var opptatt av. Det var dette med å se begge sider av medaljen – modernitetens frigjørende potensiale sammen med dets potensielle skyggesider, som kanskje særlig Durkheim og Weber er kjent for å ha pekt på.

– I en tekst for Sosiolognytt i 2014 skrev du at «litteraturen er i ferd med å gjøre seg overflødig som kilde til faglig inspirasjon» for sosiologer. Hva var bakgrunnen for den teksten?

– Utgangspunktet for det essayet var en refleksjon over hvor få av de siste tyve årenes Nobel-prisvinnere i litteratur jeg hadde lest noe av. Dette var før Bob Dylan fikk den. Jeg kom vel fram til at det var bare tre-fire jeg hadde lest, og kanskje bare to jeg hadde hatt noe særlig glede av å lese. Og det ledet meg  til tanken om at det nå for tiden er fullt mulig å være en allmenndannet sosiolog uten å ha kjennskap til det i hvert fall den svenske akademien mener er den mest fremtredende litteraturen i dag.

– Hva skyldes den situasjonen?

– Der litteratur og sosiologi for hundre år siden berørte mange av de samme problemstillingene, er relevansen for litteratur for sosiologien litt mindre tydelig i dag. Dermed blir det også mindre påkrevet for sosiologer å kjenne til denne litteraturen.

– For førti år siden kunne du ikke være sosiolog uten å ha lest noe av Dag Solstad. Det ser jeg i hvert fall for meg. Og for femti-seksti år siden kjente alle som jobbet innenfor både psykologi og sosiologi til Sigurd Hoels forfatterskap. For ikke å snakke om Jens Bjørneboe. De hadde en tydelighet i samfunnsdebatten som en del av den nye litteraturen i mindre grad har, sånn som jeg ser det. En av de yngre forfatterne jeg liker best i Norge nå,  Trude Marstein, sier meg ingenting som jeg kan bruke sosiologisk.

– Jeg har inntrykk av at litteraturen er mer inspirert av psykologi enn samfunnsvitenskap, mer enn det den var før. Det er mindre samfunnsmessig kontekst, og mer beskrivelse av indre liv og indre monologer. I mye av den norske skjønnslitteraturen jeg har lest de siste ti årene er det en tendens til at det sosiologisk relevante kanskje trer litt i bakgrunnen.

Samtidsdiagnoser

– Du skrev også at sosiologien er i stand til å gi bedre samtidsdiagnoser enn det litteraturen kan gjøre.

– Tyngdepunktet i litteraturen som jeg tok utgangspunkt i da har kanskje abdisert fra tanken om å gi samfunnsbeskrivelser, og skriver mer innenfra. Deler av litteraturen har fjernet seg fra det, selv om det selvfølgelig finnes unntak. De store samtidsdiagnosene fra 1990-årene som Zygmunt Bauman, Anthony Giddens og Ulrich Beck hadde stor gjennomslagskraft og innflytelse som påvirket måten folk forsto seg selv på. Det er nok få eksempler på skjønnlitterære forfattere fra samme periode som hadde et tilsvarende gjennomslag, vil jeg antyde.

– Men kan ikke dette ha noe å gjøre med en utvikling innenfor sosiologien også? At det ikke bare er litteraturen som har fjernet seg fra sosiologien, men også sosiologien som har fjernet seg fra det litterære?

– Det er klart at sosiologien også har utviklet seg, men jeg er usikker på om det stemmer. Allerede for 50 år siden sa Johan Galtung at den som ikke kunne avansert matematikk ikke ville være i stand til å følge med i sosiologiske tidsskrifter om ti år. Og selv om det nok finnes tidsskrifter som er sånn, så er den metodiske variasjonen i faget veldig stor, og de teoretiske innfallsvinklene er veldig mangfoldige.

– Sosiologien er fortsatt flerparadigmatisk. Perspektivmangfoldet er veldig stort. Men det er klart at det finnes en metodefetisjisme som i sin tendens utelukker litteraturen som datakilde i mange sammenhenger, og metodisk er utvilsomt alle retninger i sosiologien mer systematiske enn det de var før. Men det skulle ikke forhindre at man bruker litteraturen på samme måte som Michel Foucault, Pierre Bourdieu med flere har gitt eksempler på.

-Michel Foucault ble tidlig i karrieren kritisert for å bruke litteratur og kunst som grunnlag for empiriske påstander om tidligere historiske epoker. Kan man bruke litteratur som empiri i sosiologi på samme måten som data fra spørreskjema og intervjuer?

– Dag Østerberg skrev en gang en artikkel som het «Norske romaner i 1979», hvor han gikk gjennom så og si alt av skjønnlitterære romaner skrevet det året. Der beskrev han innhold, hovedpersoner, vinkling og budskap for å gi et bilde av det litterære landskapet og hvordan litteraturen så på samfunnsutvikling. Der fungerte litteraturen som datakilde.

– Men mer vanlig er det å bruke litteraturen som utgangspunkt for å stille spørsmål eller som eksempler. Til og med en analytisk filosof som Jon Elster bruker ofte litteratur på den måten. Så det kan skape innfallsvinkler til temaer som kan belyses på mer tradisjonelt sosiologisk vis, ikke for å teste holdbarheten i hypotesene som litteraturen har lansert, men for å skape et sosiologisk blikk på noe.

Litteratur i sosiologien

-Hvor går grensen mellom det sosiologiske og det litterære? Er det et tydelig skille mellom hvordan Edouard Louis skriver om klasse, og hvordan en sosiolog ville gjort det?

– Både litteratur og sosiologi produserer tekst. Grensene kan være diffuse, men sosiologien er mer systematisk, og stiller større krav til belegg, dokumentasjon og nyanser. Litteraturen står friere til å teste sammenhenger, ideer og assosiasjoner uten å stille dem på kritisk prøve. Men man skal ikke undervurdere det litterære elementet i sosiologien. All sosiologi er også retorisk, og bruker litterære virkemidler for å få fram poenger.

– En av sosiologiens mest leste bøker, nemlig Webers «Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd», er på mange måter et litterært essay. Det er ikke en systematisk studie hvor man tar alle forbehold der og da, men han tester ut en hypotese, og ser hvor langt det bærer. Det finnes mye litteratur i sosiologien, og det hjelper alltid sosiologer å skrive godt.

-Burde dagens sosiologistudenter lese skjønnlitteratur?

– Jeg tror generelt at lesing av skjønnlitteratur kan bidra til å få blikk for aktuelle problemstillinger og skape assosiasjonsrekker som kan lede til sosiologiske tanker. Også tror jeg det er viktig å lese for å venne seg til å lese. Å jobbe konsentrert med noe over noen timer. Evne til konsentrasjon er en viktig forutsetning for å drive med sosiologi, og der er skjønnlitteratur bedre enn mange andre utrykksformer. Så jeg vil absolutt anbefale alle å lese skjønnlitteratur, men jeg kan ikke garantere at alle dermed går fra B til A.