Klassisk sosiologi: Integrering i byer

Kanskje er spørsmålet om integrering og hvordan individer blir del av samfunn et av sosiologiens viktigste? Blant akademikere og praktikere foregår det mange diskusjoner om integrering er et treffende begrep i analyser av hvordan innvandrere skal bli del av og inngå i det norske samfunnet. Noe av uenigheten handler om at begrepet beskriver et politikkområde og politiske strategier, samtidig som det er analytisk.

Integrering eller assimilering?

I Byforsk-prosjektet Mangfoldige bærekraftige byer: innovasjon i integrering (Norges forskningsråd 2017-21) kom spørsmålet om integreringsbegrepets anvendelighet tidlig opp i diskusjoner med samarbeidspartnere. Noen bedriftsledere i kreative næringer og kulturarbeidere, forskere, ansatte i kommuner og frivillige organisasjoner vil heller snakke om inkludering enn integrering. De opplever at inkludering har færre etnosentriske og kolonialistiske konnotasjoner og mindre slektskap til assimilering som normative pålegg om å gi opp eller nektes retten til «egen» kultur, slik Alba og Foner (2015) beskriver assimileringsbegrepet både i Europa og USA. Friberg og Midtbøen (2017) spør om integreringsbegrepet er for politisert til å være analytisk nyttig og foreslår nettopp et klassisk assimileringsbegrep, med fokus på hvordan innvandrere først blir integrert i sosiale grupper for deretter å bli gradvis integrert i større institusjonelle fellesskap. Diskusjonene oppmuntrer til kritiske betraktninger både om begrepene og fenomenet vi faktisk prøver å studere. Andre ganger skaper de ufruktbare begrepsdiskusjoner som gir næring til konkurranser mellom moralsk indignasjon og teoretisk spissfindighet, som skaper skinnuenighet og skillelinjer heller enn innsikt.

I forskningsprosjektet nærmer vi oss spørsmålene om hvordan individer inngår i kollektiv via Amin sitt begrep om encounters – møter (Amin 2002, 2012), Massey sitt begrep om møtesteder (Massey 2005) og Harvey og Lefebvre sine konseptualiseringer av rettferdige byer og retten til byen (Harvey 2008, Levebvre 1996). Med disse begrepene operasjonaliserer vi integrering i byen som retten til å bruke, delta i og påvirke byen og byrom, uavhengig av sosial og kulturell bakgrunn. Dette er klassisk bysosiologi. Det knytter også integrering og innvandring til en tradisjon som i årevis har fokusert på rett til deltakelse og medvirkning uavhengig av økonomisk situasjon, funksjonsnivå og kjønn. Bevissthet om at integrering står i slike bysosiologiske sammenhenger, fortrenges når integrering reduseres til et spørsmål om innvandring og om ulik etnisk bakgrunn som truende for «nasjonens enhet».

Om prosjektet

Mangfoldige bærekraftige byer undersøker hva som er betingelsene for at folk møtes og hva som skjer i møter. Et viktig spørsmål er om og hvordan transformasjon til deltakelse, medvirkning og påvirkning kan skje gjennom møter. Gitt politikeres tro på at frivillige organisasjoner skal ha et stort ansvar for å innlemme nykommere i sosiale nettverk og fellesskap (Regjeringens integreringsstrategi 2018), spør vi også etter disse organisasjonenes rolle i integrerende prosesser.  Det mest nyskapende med prosjektet skjer i samarbeidet med aktører i kunst- og kulturfeltet. Her prøver prosjektet å lære av arbeidsmåter som utforsker, spør åpent og utfordrer det usikre og ukjente, heller enn å jobbe med det som er ferdig utviklet og avklart (Aure, Førde og Brox Liabø 2020). Det gjør aktivitetene vi studerer risikable, først og fremst fordi forskningsprosessen blir uforutsigbar og forskerrollen uklar. Sjeldent har vi i forskergruppa brukt mer tid på «å gjøre ting vi ikke kan» og på å utvikle vår sosiologiske, forpliktende fantasi og improvisasjonsevne (Førde 2019). Sammen med andre usikre sjeler gjør vi fysisk teater, sorterer gjenbruksklær, skriver fortellinger, synger, broderer og oppsøker møteplasser der ingen andre dukket opp. Vi samproduserer kunnskap og publiserer med samarbeidspartnere (Olsen, Paltiel og Aure 2019, Aure, Førde og Brox Liabø 2020). Hensikten er å bidra med mer relevant kritisk kunnskap, både for og med hjelp av prosjektpartnere og deltakere på offentlige arrangement (Byvandring om sentrumsplan). Lykkes det? Slett ikke alltid.

I Tromsø og Bodø, som begge er eksempler på de mange mellomstore byene i Norge, oppsøker vi steder som gir mulighet til å forstå hvorfor og hvordan møter oppstår og arter seg. Vi studerer aktiviteter som er organisert for å forhindre segregering, fordi det gir eksempler på betingelsene for slik samhandling (Amin 2002, 2012).

Hva har vi funnet ut så langt i prosjektet? I ungdomsprosjektet Hær e æ ser vi at, for å kunne delta, kreves en posisjon, et sted å kunne si «Hær e æ!» fra. Disse ungdommene trenger å gjøre byens rom til sine egne for å kunne bruke dem. På Batteriet og Kirkens Bymisjon sitt Forumteater fant vi at fysisk teater som kommunikasjon kan omgå språklige barrierer og skape rom for diskusjoner om seksualitet og kropp. I byvandringen i Perspektivet Museum sitt gatekunstprosjekt ser vi at bruk av byrom krever kjennskap og at historisk kunnskap gir mulighet for å kople seg til steder og lage forbindelser mellom folk, familie, hverdag og andre steder, ved å ta «selfier», dele og like. Både i gatekunstprosjektet og i broderiverkstedet er det å unngå å skape minoritetsposisjoner viktig. I broderiverksteder er også forskjell en betingelse for aktiviteter. I flere av aktivitetene viser analysene at det å gjøre noe en ikke behersker i et flerspråklig rom, som ikke eies av en etnisk gruppe, kan skape et felles utgangspunkt og en form for balanse. Uforpliktende møter kan oppstå gjennom stoff og tråd, det åpne og ubestemte i broderingen, i utfordringen i å skape et teaterstykke som ingen ennå kjenner innholdet i, eller i å bestemme motiv for gatekunsten. Analysene viser hvordan møter, integrerende samhandling og fellesskap verken trenger å bygge på likhet, eller å unngå forskjeller. Mennesker skaper fellesskap basert på forskjeller: en kan planlegge for samfunn med forskjell heller enn mot forskjeller.

Litteratur

Alba, R., & Foner, N. (2015). Strangers no more: Immigration and the challenges of integration in North America and Western Europe. Princeton University Press.

Amin, A. (2002). Ethnicity and the multicultural city: living with diversity. Environment and Planning A, 34(6), 959-980.

Amin A (2012) Land of Strangers. Cambridge: Polity Press

Aure, M, Førde, A & Liabø, RB (2020) ‘Vulnerable Spaces of Coproduction: Confronting Predefined Categories through Arts Interventions’, Migration Letters, vol. 17 no.2, pp. 249-256, DOI: 10.33182/ml.v17i2.895

Friberg, J. H., & Midtbøen, A. H. (2017). Innvandrernes etterkommere: Teoretiske og komparative perspektiver. Norsk sosiologisk tidsskrift, 1(01), 5-14.

Førde, A  (2019) ‘Enhancing Urban Encounters: The Transformative Powers of Creative Integration Initiatives’, Urban Planning, vol. 4, no. 1, pp. 44-52. DOI: 10.17645/up.v4i1.1713

Harvey, D. (2004) 15 The Right to the City. The Emancipatory City?: Paradoxes and Possibilities, 236.

Lefebvre, H. (1996) Writings on cities. Oxford: Blackwell.

Massey, D., (2005) For Space. Sage, London.

Olsen, M. A., Paltiel, L. og Aure, M. (2019) Metodiske lærdommer mellom gatekunst og friluftsmuseum. Et rom for inkludering? I Norges museumsforbund Inkluderende museer. Kulturkunnskap og –arbeid som katalysator for god inkludering. Oslo: Norges museumsforbund. https://museumsforbundet.no/inkluderende-museer/

Regjeringens integreringsstrategi (2018). Integrering gjennom kunnskap 2019-2022. https://www.regjeringen.no/contentassets/b98e1d0bbe9248cb94e00d1e935f2137/regjeringens-integreringsstrategi-20192022.pdf hentet 02.10.2020