Den moderne kapitalismens historier

Agora nummer 2–3 fra 2016 tilbyr en rekke forskjellige perspektiver på den moderne globaliserte kapitalismen. Ola Innset sin artikkel “Nyliberalisme – filosofi eller politisk rasjonalitet?” og Wolfgang Streecks “Den demokratiske kapitalismens kriser” vektlegger forskjellige aspekter når de begge skriver dennes historie.

Globalisering

Spørsmålet kan stilles på mange måter: Hva kjennetegner tiden vi lever i? Hvordan kan vi forstå de politiske og økonomiske betingelsene verden i dag utvikler seg under? Hva gjorde det mulig for Trump å bli USAs president?

Denne utgaven av Agora er titulert “Globalisering” og utgjør ifølge redaksjonen sammen med nummeret om Negri og Hardts Empire (nr. 4, 2004) og nummeret om nyliberalisme (nr. 1, 2011) en trilogi som forsøker å besvare disse spørsmålene.

Nummeret på nesten 400 sider består åtte artikler, ett bokessay av Arne Johan Vetlesen og tolv anmeldelser. Blant artiklene finner vi Bent Sofus Tranøys “Finansialiseringens tidsalder”, Lars Mjøset og Rune Skarsteins “Kina gjennom to globaliseringsperioder”, og Saskia Sassens “Utstøting. Brutalitet og kompleksitet i den globale økonomien”, med mer.

I dette sammendraget skal vi se nærmere på artiklene av Ola Innset og Wolfgang Streeck.

Nyliberalismen

Nummeret åpner med Innsets artikkel“Nyliberalisme – filosofi eller politisk rasjonalitet?”. Der går han gjennom, diskuterer og problematiserer forskjellige forståelser av nyliberalismen med utgangspunkt i to bøker: Daniel Stedman Jones’ Masters of the Universe. Hayek, Friedman, and the Birth of Neoliberal Politics fra 2012, og Christian Dardot og Pierre Lavals The New Way of the World, oversatt til engelsk i 2014.

I artikkelen kritiserer Innset de forståelsene som kun ser på nyliberalismen som et “angrep på etterkrigstidens klassekompromiss”, som en ren politikk av og for høyresiden og en overklasse som undergraver demokratiet og velferdsstaten.

Innset viser at nyliberalismen snarere enn å være en revitalisering av den klassiske liberalismens laissez-faire-tankegang var et oppgjør med denne doktrinen. Nyliberalisme handler ifølge Innset om å bruke staten til å koordinere flest mulig av samfunnets sfærer ved hjelp av markedsmekanismer, ikke om å gjøre staten så liten som mulig.

Innset mener Stedman Jones’ konseptualisering av økonomisk politikk bygger på en falsk dikotomi mellom “marked” og “stat”. Han kontrasterer Stedman Jones’ forståelse av en nyliberalisme som har brukt staten for å gjøre markedet mektigere på bekostning av samme stat, med Dradot og Lavals perspektiv. De bygger videre på Foucaults forelesningsrekke Biopolitikkens fødsel fra 1978–1979 – det vil si før nyliberaliseringen “egentlig” hadde skjedd – og ser på nyliberalismen som en politisk rasjonalitet, en måte å tenke om politikk og samfunn på som ikke nødvendigvis er bevisst.

Nyliberalismen er i dette perspektivet en “governmentalité”, en styringsmentalitet – en bestemt måte å forstå styring, verden og det som skal styres på. Det er denne formen for makt Foucault mener erstatter disiplinering som den dominerende maktformen utover 1900-tallet.

I Dardot og Lavals forståelse av nyliberalismen som en styringsmentalitet handler det om å bruke staten til å legge til rette for konkurranse mellom private interesser. De viser videre hvordan dette er tanker som i stor grad er blitt akseptert av den moderne venstre- og sentrum/venstresiden. Det handler blant annet om den måten nyliberalismen ser på markedet: Ikke bare som en ressursallokator, men også som en informasjonsprosessor som alltid “vet best”.

Som en politisk rasjonalitet er ikke nyliberalismen begrenset til kun det rent økonomiske: Den har gjort at vi forstår oss selv som subjekter på en ny måte. Med nyliberalismen har økonomifaget blitt en sannhetsprodusent der markedet er den virkelige virkeligheten som alt annet må måles opp imot og forstås ut ifra.

Dardot og Laval ser altså på nyliberalismen som noe mer enn bare politikk og økonomiske reformer: Nyliberalismen er en bestemt måte å organisere samfunnet på, der befolkningen styres som bedrifter, og som videre produserer korresponderende subjekter.

Demokratiet og kapitalismen

I artikkelen “Den demokratiske kapitalismens kriser”, utgitt først i New Left Review i 2011 og senere i 2016 i monografien How Will Capitalism End? skriver den tyske sosiologen Wolfgang Streeck historien om etterkrigstidens økonomiske politikk. Han beskriver en situasjon som oppstod da oppgangstidene etter krigen ga seg, og som etablerte en kontinuerlig konflikt mellom kapitalistiske markeder og en demokratisk politikk hvor statens oppgave har vært å balansere økonomiens og arbeideres interesser.

Konflikten har på 40 år gått gjennom tre faser: Den første stod mellom demokratiske krav om sosial rettferdighet og kapitalismens behov for fordeling ut fra grenseproduktivitet, eller “økonomisk rettferdighet”, i hovedsak utkjempet på de nasjonale arbeidsmarkedene, der fagforeningers lønnspress under politisk garantert full sysselsetting førte til akselererende inflasjon.

Inflasjonen ble etterhvert byttet ut til fordel for offentlig gjeld for å forsøke å forene motstridende krav: Siden inflasjon ikke lenger var tilgjengelig som et virkemiddel til å fylle gapet mellom innbyggernes og markedets ulike krav, ble det staten som måtte påta seg byrden med å sikre den sosiale freden.

Privat keynesianisme

Offentlig gjeld fungerte en stund som en god erstatning for inflasjon, men ble etterhvert erstattet med det Streeck kaller en “privat keynesianisme”: I stedet for at myndighetene lånte penger for å sikre lik tilgang til akseptable boliger eller å tilby markedstilpasset arbeidskompetanse, var det nå den enkelte borger som fikk mulighet til (og noen ganger ble presset til) å ta opp lån for å betale for utdanning eller finne seg en bolig i et mindre fattigslig nabolag. Dette ble kombinert med en liberalisering av finanssektoren.

Resultatet av denne politikken var boliglånskrisen som begynte i USA i 2008, og dens globale ettervirkninger.

Ifølge Streeck er vi nå inne i den fjerde fasen av den demokratiske kapitalismens kriser. Denne kjennetegnes ved at det offentlige har tatt på seg en stor andel av den gjelden som opprinnelig var etablert i privat sektor, for slik å gi forsikringer til den private sektorens kreditorer.

Det tok ikke lang tid før finanssektoren var tilbake i en situasjon med store overskudd og bonuser, men kapitalen begynte likevel å ytre krav om en tilbakevending til stramme offentlige budsjetter, en såkalte ansvarlig økonomisk politikk. Nå er spørsmålet hvor langt statene kan gå i å få egne innbyggere til å akseptere markedets eiendomsrett og forventinger om gevinst, samtidig som de må unngå å måtte erklære seg konkurs og beskytte hva de måtte ha igjen av demokratisk legitimitet.

«Demokratisk kapitalisme” et paradoks

Streecks sentrale poeng er at “demokratisk kapitalisme” er et paradoks, en situasjon som er grunnleggende ustabil. Ingen av de tre virkemidlene politikken har forsøkt – valutapolitikk, offentlig gjeld og privat gjeld – har klart å gi konflikten mellom sosiale rettigheter og grenseproduktiviteten noen langvarig løsning: De har alltid skapt nye problemer.

Dette får Streeck til å karakterisere en varig forsoning mellom sosial og økonomisk stabilitet i et kapitalistisk demokrati som et utopisk prosjekt. Streeck mener at forsøkene på å reformere finanssektoren i det store og hele har vært mislykkede. I dag er det ikke bare økonomien som er på randen av krise, men også demokratiet.

I dagens globaliserte verden mener Streeck det ikke lenger mulig å late som om spenningene mellom økonomi og samfunn, mellom kapitalisme og demokrati, kan bli håndtert innenfor nasjonale politiske fellesskap. Internasjonale avtaler begrenser statenes handlingsrom, noe som gjør at innbyggerne ikke lenger ser på regjeringen som en representant for dem, men snarere som en agent for andre stater eller for internasjonale organisasjoner.

Det som skiller dagens krise fra den på 70-tallet, mener Streeck, er at løsningene som tilbys i dag er fullstendig til fordel for de eiendomsbesittende klassene, som nå er trygt etablert i sin politisk uangripelige festning – den internasjonale finansindustrien.

Staten og globalisering

Begge artiklene analyserer sammenhengene mellom politikk og økonomi, og de siste 40 års utvikling. Men mens Streeck legger vekt på at statens politiske svar på alle de økonomiske utfordringene den har møtt har vært forsøk på å kombinere kapitalisme med demokrati, er Innset mer sympatisk overfor forklaringer som forstår nyliberalismen som en bestemt styringsmentalitet som har trengt inn i stadig flere deler samfunnet.

Der Streeck analyserer konkrete politiske tiltak, er det for Innset mer pressende å forstå den nyliberale tenkemåten og dens forskjellige materialiseringer.

Hvilken rolle spiller da globaliseringen i disse to perspektivene? For Streeck betyr globaliseringen av politikken, økonomien og dens kriser, at man vanskelig kan se for seg noe nytt på et nasjonalpolitisk nivå. For Innset kommer globaliseringen til uttrykk kanskje først og fremst gjennom beskrivelsene av “det nyliberale tankekollektivet” og dets aktive spredning av nyliberale prinsipper gjennom blant annet tenketanker rundt om i verden.

Men der nasjonalstaten for Streeck forblir en aktør i en tilbakelagt epoke, er den for Innset en av de sentrale mekanismene for organiseringen av den nyliberale styringsmentaliteten.