Industriarbeideren i sosietetens rom

Jeg er Kirkenesværing, jeg er Finnmarkspatriot og jeg leser Kjartan Fløgstads fiktive skildring av frigjøringsfeiringa i Kirkenes i oktober 2014 i hans nye roman Due og Drone med gjenkjennelse og glis. Frigjerarar og frigjorde feira frigjeringa, dei frigjerde minst frimodig (Utdrag fra Due og Drone, 2019). Jeg er plutselig hjemme igjen. Jeg er på Haganes ved Russestøtta der vi smugrøyka, jeg er på Prestefjellet inni en krigsbunker der vi lekte som barn, jeg er på Ritz der jeg selv har jobba. Jeg er i en by og et fylke der krigens spor fortsatt er tydelige, der norsk-russisk samarbeid har eksistert i århundrer, en del av Norge som Fløgstad tidligere har skildret i flere av sine romaner.

Men jeg er også sosiolog, og det er som sosiolog jeg en tirsdagskveld i september ender opp på litteraturhuset i Trondheim for å lytte til forfatteren Fløgstad og sosiologen Arve Hjelseths samtale om romanen Due og Drone, og litt til.

På plakaten sto også (…) den søtti år gamle Oksana Konstantinvna Starkopf, som under artistnamnet Oxana song chansons frå mange land til eige tonefølge på piano, i eit repertoar som spende frå Ja vas ljubil, Eg elskar deg med tekst av Pusjkin, over Brecht/Dessau/Eisler/ Weil, Rita MacNeils moderne gruvearbeiderhymne Working Man, til hennar eigen komposisjon Due og Drone (Utdrag fra Due og Drone, 2019).

Oksana Konstantinvna Starkopfs repertoar representerer på flere måter Fløgstad slik jeg opplever han denne kvelden på litteraturhuset. Denne finurlige mannen fra Vestlandet som har vært industriarbeider, som har levd ‘arbeiderklasselivet’ og som peker på spørsmål om klasse og ulikhet i sine arbeider, men som samtidig befinner seg i sosietetens rom: både i fysisk forstand denne kvelden, blant kunst, litteratur og rødvin, men også i et sosialt rom, den blant ‘litterære eliten’, fylt med høy kulturell kapital og ‘legitim’ kunnskap. Det er nemlig her min sosiologiske nysgjerrighet trigges.

Jeg lar meg fascinere av kombinasjonen av forskjellige momenter og kategorier som vi sosiologer, men kanskje også de fleste andre, har en tendens til å tilskrive som et ‘enten/eller’: enten arbeiderklasse eller middelklasse, enten fattig eller rik, enten mann eller kvinne, enten barn eller voksen. Altså er vi sosiologer glad i å kategorisere, men det er her Fløgstad på en interessant måte forkludrer kategoriene for meg. Fløgstad fremstår som ‘både/og’, som karakteren Oksana som både synger gruvearbeiderhymner, men som og trekker på et klassisk musikalsk repertoar som ofte antas å inngå i den kulturelle elitens høyborg.  

Det er spesielt språket til Fløgstad – som Hjelseth stadig kommer tilbake til – som får meg til å tenke på det sammensatte, det kombinerte. Tidligere har Fløgstads litterære språk blitt beskrevet som “en nesten barnslig glede over å leke med språket” (Bentzrud, 2019).

Rap var ikkje ein hol lyd som kjem frå magen opp spiserøyret. Spyware var ikkje oppkast. Legeteamet fekk ikkje legetime. Fast fisk blei ikkje fast food. Skuleeleven gjekk på Seven Eleven. Jeans Store – ikkje små. Tok master med flagget til topps, Flytta frå internat til internett. (Utdrag fra Due og Drone, 2019)

I samtale med Hjelseth kommer det fram at Fløgstads språklige grep kan forstås som ‘folkelig fortellerkunst’, som han ble introdusert for da han gikk inn porten på smelteverket på Sauda. Fløgstad tar altså med seg den muntlige fortellertradisjonen inn i det elitære litterære landskapet.

For sosiologien er dette interessant, for slik jeg tolker Fløgstad, vever han sammen det som i sosiologien ofte framstår som noe som står i motsetningsforhold til hverandre, det seg være klasse eller sosiale strukturer. Dette gjør han ved å bryte med de etablerte konvensjonene hva gjelder skrivestil, noe som i litteraturen hører hjemme i en postmodernistisk retning med bruk av metaforer, ironi og sarkasme. Jeg ser Fløgstads språklige grep både som et symbol på industriarbeideren i sosietetens rom og forfatteren som selv bryter med våre ideer om hvem som gjør hva i hvilke sosiale sfærer. Det kommer også til syne i hans persongalleri i Due og Drone, som blant annet introduserer oss for romankarakteren Olav Sima.

Olav Sima, som for øvrig kan rima, foretar det vi sosiologer ofte omtaler som en klassereise, et konsept Fløgstad selv har noen betenkeligheter med. Olav Sima er selv industriarbeider ved krigens start, men blir etter hvert motstandsmann og ender opp i Finnmark, nærmere bestemt Kirkenes, som løytnant, der han blant annet gjennomfører avhør av tyske soldater etter den røde armés inntog og kamp mot tyskerne. Sima forlater etter hvert Kirkenes og blir advokat i Oslo, bosatt i Holmenkollåsen.

Simas klassereise fra bonde- og industritilværelse til høyt lønnet advokat i Oslo peker på noe Fløgstad er særs opptatt av i sin samtale med Hjelseth, nemlig at han ikke er særlig begeistret for dannelseskulturen. Han har blant annet uttalt om klassereiser i et intervju i Morgenbladet at «Det er også en måte for middelklassen å slå seg på brystet og glorifisere seg selv på: Tenk at du klarer å bli en del av oss!» (Haagensen, 2019). Slik jeg oppfatter Fløgstad, er han interessert i å få frem nyanser ved ulike fenomener og i så måte utfordre maktelitens høykultur.

Et annet tema som Hjelseth og Fløgstad kommer innom i løpet av kvelden er hvordan Fløgstad også har vært opptatt av å løfte fram populærkulturen – som man kan se for seg ikke nødvendigvis resonnerer hos det øvre samfunnslag. Han har blant annet skrevet at «populærmusikk er samfunnets kollektive draumar skrivne ned, fort og gale, av leg og lærd, av gamle og unge med skitne fingrar på gitarstrengene og på tidas puls» (Fløgstad, 2018). Det kan tolkes som en ytterligere illustrasjon på det sammensatte og kombinerte i Fløgstads virke, det kollektive mellom eksempelvis lekmenn og lærde, mellom gammel og ung.

Samtalen mellom Fløgstad og Hjelseth denne kvelden på litteraturhuset fikk iallfall meg til å ville stupe inn i Due og Drone, noe jeg nå har gjort, og jeg anbefaler andre sosiologer å gjøre det samme. Fløgstad trekker linjer mellom datid og nåtid, mellom det høye og det lave, mellom det fiktive og det faktiske. Kanskje har vi sosiologer noe å lære av denne mannen når det gjelder blikk på våre omgivelser og sammenhenger som ikke alltid fremstår så tydelige for oss?

Litteratur

Bentzrud, I. (2019, 22. august). Fløgstad tar pusten fra deg.

Fløgstad, K. (2018, 13. april). Dansen til orda.

Fløgstad, K. (2019). Due og Drone. Gyldendal.

Haagensen, O. (2019, 23. august). Norge 1940-2020, spissformulert.