Kvinnen bak Weber?

14. juni er det 100 år siden Max Weber døde. Vi kan nå se tilbake på hvordan hans konkrete liv, og ikke minst samliv, påvirket hans arbeid. Særlig gjennom hans kone, Marianne Weber, kan vi forstå mer, skriver Pål Veiden.

Marianne og Max Weber. (Foto: I offentlig eie).

14. juni er det 100 år siden Max Weber døde. Som alle som har beskjeftiget seg med sosiologi vet, er han forblitt en standardreferanse i vårt fag. La oss – dvs. meg – vende blikket i retning av det konkete liv: mot Webers liv, nærmere bestemt hans samliv. Klassikerne var jo mennesker av kjøtt og blod, men familie, venner, vaner og – i Webers tilfelle – sammenbrudd.

Hva med ektefellen, kvinnen som trofast holdt ut med den ikke helt enkle Max Weber?

 

Marianne Weber (1870-1954) utga i 1926 et personlig verk om mannen i sitt liv. Boken Max Weber. Ein Lebensbild har vært en standardkilde til Webers liv. Boken ble dømt nord og ned av den svenske sosiologen Sten Andersson, som kalte den «en lögnerskas verk». Det ble for mye glansbilde!

Men ikke alle var enige i det. Norges første universitetsstipendiat i sosiologi, Arvid Brodersen, kalte samme bok «mesterlig».

Pål Veiden (Foto: Privat)

Pål Veiden, førsteamanuensis ved OsloMet, er aktuell med ny bok om Max Weber som kommer ut på Cappelen Damm:

https://www.cappelendamm.no/_max-weber-pal-veiden-9788202524838

Marianne Weber skildret den flittige forsker, den alvorlige og velmenende mann, en som ofret seg både for vitenskapen og for sitt hjemland. Marianne var trofast ektefelle og propagandist for sin mann.

 

Det er blitt antydet at uten Webers kone kunne hans verk lett ha blitt glemt, eller ikke fått den posisjon det har fått. Marianne uttrykte at hun levde for mannens «jordiske forevigelse».  Man skal ikke glemme at hun selv var et betydelig navn i den borgerlige delen av kvinnebevegelsen. Hun tilhørte generasjonen av kvinner som var pioner ved universitetet ganske enkelt ved at de var de første. Marianne hadde en noe mangelfull akademisk utdannelse før hun ble æresdoktor ved Universitetet i Heidelberg i 1924. Hennes posisjon i dag kan sees som konservativ – hun arbeidet i skyggen av sin mann så lenge han levde. Dette kan knapt forstås hvis vi tviholder på dagens standarder for vurdering av forholdet mellom kjønnene, for gitt tiden var hun tidvis også radikal.

 

I flere skrifter drøftet hun ekteskapet som institusjon, kritiserte det delvis som patriarkat. Hun var også skeptisk til  noe hun kjente fra privatlivet; akademikere som sto for «den nye erotikk», som det het. I en bok fra 1907 drøfter hun rollen til «Ehefrau und Mutter» innen de rettslige rammene.  Hun fikk delvis positiv, omtale av selveste Émile Durkheim. Sistnevnte var kritisk til at Marianne Weber åpnet for muligheten av skilsmisse hvis begge parter var innforstått med dette. Marianne var åpenbart mer liberal enn den franske sosiologen. For andre av tidens feminister var standpunktet altfor forsiktig, det var ikke revolusjonært nok.

 

Marianne Weber var som sin mann kantianer, og i dette lå det forpliktelser. Hun tok avstand fra «den frie kjærlighet» og alskens eksperimenter som kunne true det borgerlige ekteskapet, men hun åpnet samtidig for reformer av dette. Det var i sannhet et paradoks: Hun kjempet mot den «frie kjærlighet» og opplevde samtidig at mannen hadde hennes beste venninne som elskerinne. Marianne Weber så seksualiteten som en del av det «sosiale spørsmål», ikke minst om dårlige boforhold i byene. Hun var mot mulighetene for å gifte seg flere ganger, forsvarte den moralske integritet hos begge kjønn, og var derfor mot den mannlige dobbeltmoral. Hun var venninne med Alice Salomon, en pioner innen utdanning av kvinner på det sosialpolitiske feltet. Marianne startet et rådgivningskontor rettet mot tjenestejenter og servitriser. Hun arrangerte også det som skulle bli kjent som hennes intellektuelle salong: private sammenkomster med foredrag og diskusjoner.

 

Det kan virke som det var en kreativ motsetning mellom det weberske borgerlige miljø og enkelte mer revolusjonære miljøer; en samtale uten sikte på å bli enige, men der man var tvunget til å spisse argumentene. Ei heller var det noen – eller i alle fall ganske få – som påberopte seg de evige sannheter, og «den riktige lære». Slike kreative miljøer kan som kjent ikke vedtas eller skapes via statlige eller private bevilgninger. På et eller annet vis må de oppstå «naturlig», som kommentar til eller løsning på aktuelle problemer.

 

I ettertid kan det ironiseres over den underkuede borgerlige kvinne, men i Marianne Webers tilfelle bør man heller minnes henne med respekt for et sterkt individ. I biografien av Bärbel Meurer (2010) skildres en intellektuell kvinne, en verdig og likeverdig partner til sin berømte mann. Meurer hevder at ekteskapet var lykkelig, noe som har fått kritikere til å hevde at slik kan man bare si hvis man ikke kjenner kildene. Eller kanskje bruker kilder selektivt? Erotiske brev blir sitert, andre mer åpenbare kilder blir liggende. Boken innsetter Marianne Weber i hennes viktige og velfortjente rolle i den borgerlige kvinnebevegelsen. Men forfatteren går for langt når det blir antydet at hun påvirket ham mer enn omvendt, at begrepet om rasjonalitet kommer fra Mariannes avhandling om «Ehefrau und Mutter in der Rechtsentwicklung», og at Max tok det derfra. En slik påstand har ikke vært fremsatt av andre, og det med god grunn: Den er ikke riktig. Noen faller av politiske grunner for fristelsen til å skrive inn Marianne som sidestilt helt. Det er nåtidens logikk anlagt på historien, nåtidsmenneskets insistering på kvotering også bakover i tid. Andre prosjekter med utgangspunkt i Marianne Weber har sklidd ut i selvopptatthet, innadvendthet, uten evne til å lese en annen tid og en annen klasse. Dette er dårlig fortolkning: det kontekstløse rundt egen posisjon. En fristende sammenligning med dagens aktualiteter er diskusjonen om mangel på kvinner i filosofihistorien, der noen ønsker å søke etter glemte kvinnelige tenkere. Det er en mulighet for at disse ikke finnes, men noen enkeltindivider kan trekkes frem i større grad. Marianne Weber hadde fortjent en større plass, men sidestilt med sin mann vitenskapelig sett var hun ikke.

 

Marianne levde lenge etter at ektefellen døde. Underlig å tenke på at denne støttespilleren for Max Weber, skulle oppleve den moderne etterkrigstiden i Vest-Tyskland. Max derimot, døde i et ødelagt Tyskland allerede i 1920. Hans begravelse var et slags humanistisk ritual, der Marianne  brøt med konvensjonene og talte. Hun minnet om at avdøde hadde skjenket kjærlighet, og ikke bare til henne. Ved hennes side sto Else Jaffé, Webers elskerinne og Mariannes venninne. Kanskje kunne det kalles moderne, kanskje aristokratisk, tradisjonelt var det ikke.

I ettertid kan det ironiseres over den underkuede borgerlige kvinne, men i Marianne Webers tilfelle bør man heller minnes henne med respekt for et sterkt individ.

Kilder:

Meurer, Bärbel (2010). Marianne Weber. Leben und Werk. Tübingen: Mohr Siebeck.

Roth, Günther. (1989). Marianne Weber und ihr Kreis,  pp. iX-lxxi, i Weber, Marianne: Max Weber. Ein Lebensbild.  München: Piper Verlag

Veiden, Pål (2020) Max Weber. Aktuelle perspektiver. Oslo: Cappelen