Dette er Bodø-sosiologien!

Med nesten 50 års historie, og Norges største stipendiatmiljø i sosiologi, er Bodø overraskende fraværende fra det norske sosiologiske kartet. Inntil videre.

«I Bodø? Er det sosiologi der?», ble jeg møtt med etter at jeg hadde sendt inn en søknad til Nord universitet like etter jeg var ferdig med mastergraden min ved UiO, hvorpå jeg ikke hadde stort annet enn et par navn til svar: «Ja, det er en som heter Per Måseide der, som holder på med helsesosiologi, og så er det en Allan Sande, som har studert russefeiring som sosiologer refererer en del til».  Etter det glei samtalen over i Nord-Norge generelt, om fisken, havet, sola og flyplassene. Nå etter to års opphold ved institusjonen er det mer å fortelle. Det hele startet med en lunsjsamtale om Merton.

«Bodømodellen»

Den samfunnsvitenskapelige profilen ved Nord universitet har blitt beskrevet som «Bodømodellen», og består av forskere fra bakgrunner som historie, statsvitenskap, antropologi, og sosiologi, i nært samarbeid med Nordlandsforskning og profesjonsrettede utdannelser innen bl. a. journalistikk, barnevern og sosialt arbeid. Dette er samlet i et fakultet uten institutter, og sosiologien som miljøet har samlet seg rundt (eller falt ned på, i det minste) holder til på tvers av fagmiljøene. Hovedsakelig er det sosiologisk velferdsforskning eller velferdssosiologi miljøet har vært sterke på, men også miljøsosiologi står spesielt sterkt sammenlignet med andre steder i Norge.

Universitetet i Nordland - sosiologen.no
brox

Nord-Norge og sosiologi bringer nok mange til å tenke på Ottar Brox og Niels Christie, den norske sosiologiens klassikere som gjorde feltarbeid her som ble til toneangivende bøker som Hva skjer i Nord-Norge? og Fangevoktere i konsentrasjonsleire. Kanskje også Steigen-væringen Stein Rokkan, som ble institusjonsbygger, men ikke nordpå – her var det andre som tok tak.

I følge Forskningsrådets siste evaluering av norsk sosiologi dateres Bodøsosiologien til 70-tallet, og dermed som det femte formaliserte sosiologimiljøet i landet, kun få år etter Bergen, Trondheim og Tromsø hadde etablert sine. Men som med Bodøs demografi ellers har fagmiljøet vært stabilt over lengre tid, noe som først har endret seg betraktelig etter at omtrent åtte doktorgradsstipendiater har blitt ansatt årlig siden 2015. I bare 2018 har syv kandidater disputert på avhandlinger om henholdsvis idrett, vold i nære relasjoner, mediebruk, demens, klimapolitikk, ikke-utvinning av olje og pårørendes omsorgsarbeid.

Metodisk strekker det seg fra deltakende observasjon, intervjuer og tekstanalyse til survey- og registerdata-analyser, mens det teoretisk har vært inspirert blant annet av Foucault, aktør-nettverk-teori og institusjonell etnografi.

Den første sosiologen

De gode spørsmålene, fremhever emeritus Ole Johan Andersen, det er de som er viktige i sosiologien, og refererer til C. Wright Mills’ sosiologiske fantasi. Selv var han den første sosiologen i Bodø, på daværende Nordland Distriktshøyskole, ansatt i en gruppe med pedagoger. Han ble utdannet ved Universitetet i Tromsø, og hans valg av sosiologi minner om Roger Brubakers: mulighetene og åpenheten i faget var tiltrekkende. I Bodø forfulgte han interessene og utviklet seg mer til å bli en organisasjonsforsker, og innrømmer at hans faglige identitet nok ligger mest der. I likhet med for eksempel fjorårets hedersprisvinner Nils Petter Gleditsch har han altså definert seg selv mindre og mindre som sosiolog.

Som med Bodøs demografi ellers har fagmiljøet vært stabilt over lengre tid, noe som først har endret seg betraktelig etter at omtrent åtte doktorgradsstipendiater har blitt ansatt årlig siden 2015

Tilbake til spørsmålene viser Andersen bekymringer som for undertegnede virker som uttrykk for en sosiologisk sensitivitet. Han er urolig for at det nettopp spørsmålene om er på vei bort som utgangspunktet for forskning, til fordel for teori. Han setter spørsmålstegn ved hvorvidt Berger og Luckmann fortsatt blir lest, og er bekymret for lettvint bruk av deres begrep om det som er «sosialt konstruert». Aktør-nettverk-teori vekker også spørsmål hos Andersen, men hvor nytt er dette egentlig? Teorien virker mer og mer sirkulær, sier han. Man trenger ikke mange referanser, eller teorier, så lenge man har gode spørsmål. I dag holder han til på et emeritus-kontor, publiserer stadig internasjonale artikler og deltar aktivt i fagmiljøet på universitetet.

Per Måseide er en annen sosiolog med lang fartstid i Bodø. Han avla en doktoravhandling i medisinsk sosiologi ved Universitetet i Bergen, og ble siden ansatt i Bodø. Her har han vært med på å bygge opp miljøet frem mot universitetsstatus, og er kanskje den tydeligste sosiologen. Etter hvert skulle det komme mange flere.

Fremad i alle retninger

I dag er det mange sosiologer og samfunnsvitere her, som har bygget opp gode miljø og internasjonale nettverk. Særlig utmerker ‘intstitutsjonell etnografi’, miljøsosiologi og urfolksstudier seg sammenlignet med andre sosiologimiljø i landet. For eksempel er Astri Dankertsens artikkel om urbane samer fra Norsk sosiologisk tidsskrift å anbefale! Flere i den eldre garden ved universitetet fremhever en slags motivasjon og interesse for å løfte frem Nord-Norge gjennom utdanning og forskning på 70-tallet som utslagsgivende for dem, og er nysgjerrige på hvordan dette blir for neste generasjon, som har hatt langt større muligheter til å dra ikke bare på Erasmus-program rundt om i Europa, men over hele verden. Samtidig har dette på den andre siden også blitt gjeldende motsatt vei: Nord universitet er et miljø med representanter fra mange landbakgrunner, og kanskje særlig mange russere og øst-europeere sammenlignet med andre miljø.

det ville være å ta munnen for full å berette om Bodøsosiologien – som en fast, avgrenset identitet – som hadde den nordlandske sosiologi sin egen geografisk avgrensede tilblivelseshistorie og sosiologiske kjerne

Den institusjonelle plasseringen av historiefaget i et samfunnsvitenskapelig miljø vekker mange gamle debatter til live. Også andre fagbakgrunner representert gir grunnlag for ulike syn, men samtidig også anledning til å holde slike disiplinære debatter fremme i pannebrasken. Et slikt miljø burde kunne opparbeide god kunnskap om sosiologiens ulike definisjoner av seg selv.

En liten illustrerende anekdote fra forrige fakultetssamling kom meg for øret. I diskusjoner i plenum ble det sagt oppsummerende om miljøet: «Her er vi jordnære. Det er ingen livsfjerne filosofer her.» Hvorpå en i salen svarer «snakk for dæ sjøl!».

Dette viser imidlertid også, at det ville være å ta munnen for full å berette om Bodøsosiologien – som en fast, avgrenset identitet – som hadde den nordlandske sosiologi sin egen geografisk avgrensede tilblivelseshistorie og sosiologiske kjerne. Selv om denne tekst er et forsøk på at skissere særlige trekk ved sosiologien i Bodø, er det dog viktig å understreke at sosiologi i Bodø ikke praktiseres med skylapper på, men at mere generelle sosiologiske emner og spørsmål også debatteres inngående i Bodø.

Med etableringen av Bodø-redaksjonen er det oppstått en mulighet for at åpne opp for økt refleksjon over – og formidling av – spenningsfeltet mellom den lokale Bodøsosiologi og dens forankring i mer generelle spørsmål og utviklingstendenser. Det er en formidlingsoppgave vi i Bodø-redaksjonen vil ta på oss i årene som kommer.