Nostalgi, ironi og kollektivitet i den senmoderne kulturen

Ny artikkel søker å fremheve de kollektive sidene ved dagens nostalgiske retrokultur.

(foto: Creative Commons/Disney)

Tekst: Inga Sæther.

I artikkelen “Nostalgia, irony and collectivity in late-modern culture: The ritual watching of The Disney Christmas Show in Scandinavia” søker Bjørn Schiermer og Hjalmar Bang Carlsen  å fremme en sosiologisk forståelse av nostalgibølgen som ruller over den senmoderne vestlige kulturen, og samtidig re-evaluere den negative oppfatningen av nostalgi. Forfatterne skiller mellom styrkende, reflekterende og ironisk nostalgi, som utforskes med inspirasjon fra Emile Durkheim og Randall Collins. Herfra reises et teoretisk rammeverk til bruk for å uttrykke ulike former for nostalgiske ritualer, et rammeverk som tas i bruk for å analysere det mest nostalgiske skandinaviske juleritualet av dem alle: Disneykavalkaden.

Nostalgibegrepet og -forskningen har blitt kritisert for å stinke av ideologi og virkelighetsflukt, og for å begrave behovet for sosial endring ved å fokusere på den moderne tids ensomhet og fremmedgjorthet

Senmoderne retrokultur

Nostalgiske følelser utgjør en viktig del av mange av dagens kulturuttrykk. Som eksempler nevnes en mengde gamle TV-serier i som går i reprise eller i nye versjoner, TV-programmer som handler om å huske 1960-, 70- eller 80-tallet, og auksjonsprogrammer som flommer over av gamle dukkehus, dukketeater og porselensdukker. Karakteristisk for en senmoderne retrokultur, i følge forfatterne. Innenfor denne kulturen fremelskes teknologisk utdaterte duppeditter som vinylplater, skrivemaskiner, Walkman og polaroidkamera. Mange av barndommens og ungdommens besettelser innen media, mote, design eller musikk fremheves med ironisk distanse, men også med genuin verdsettelse.

Nostalgibegrepet og -forskningen har blitt kritisert for å stinke av ideologi og virkelighetsflukt, og for å begrave behovet for sosial endring ved å fokusere på den moderne tids ensomhet og fremmedgjorthet slik at samfunnsmessige problemer overføres til et overforenklet og individualisert domene. Schiermer og Bang Carlsen påpeker at disse kritikerne overser de kollektive aspektene ved fenomenet nostalgi. Nostalgien blomstrer i godt selskap – det man lengter tilbake til er nesten alltid opplevelser man har delt med for eksempel familie eller venner. Nostalgi er dermed ikke en reaksjon på ensomhet eller sosial isolasjon, men forankret i kollektive ritualer.

Styrkende, reflekterende og ironisk nostalgi

Artikkelforfatterne skiller mellom tre ulike typer nostalgi. I styrkende nostalgi finnes troen på at man kan bremse utviklingen og gjenopprette fordums glansdager, mens den reflekterende nostalgiker sørger over en tid som hun vet er forbi. Reflekterende nostalgi kan også inneholde elementer av ironi, i form av at man distanserer seg fra lengselen etter barndommen og dens objekter, men på samme tid dyrker frem disse følelsene.

Disse tre nostalgiformene utforskes ved å se på ritualene omkring det å se Disneykavalkaden på julaften, som uttrykt via emneknaggene #Disneyjuleshow og #juleshow på Instagram. Disneykavalkaden spiller utvilsomt en viktig rolle i den kollektive bevisstheten hos de skandinaviske landene rundt juletider. Her identifiseres ulike uttrykk for både styrkende, reflekterende og ironisk nostalgi.

Det påpekes at de karakteristikkene som gjør Disneykavalkaden så styrkende nostalgisk for noen, som for eksempel de rurale, pre-globaliserte og pre-industrialiserte trekkene ved “Julenissens verksted”, er de samme som utløser ironisk nostalgi hos andre. Deler av kavalkaden, som scenen med «Lady og Landstrykeren» i bakgården hos Tony’s, er naturligvis så klisjépreget at den fremkaller ironisk over-identifisering.

Artikkelen “Nostalgia, irony and collectivity in late-modern culture: The ritual watching of The Disney Christmas Show in Scandinavia” av Bjørn Schiermer (Universitetet i Erfurt) og Hjalmar Bang Carlsen (Universitetet i København) kan leses i sin helhet i Acta Sociologica 2017, Vol. 60(2), ss. 158–175