Tilværelsens absurditet

Han døde brått på det han selv kalte «den minst meningsfulle» måten. Forfatter og filosof Albert Camus inspirerte absurditetens sosiologi.

Tekst: Mikael Lien Andersen

I dette blogginnlegget skal jeg prøve å vise hvordan enkelte deler av Albert Camus sitt forfatterskap kan beskrive menneskers frihet og følelsen av det absurde.

Camus (1913 – 1960) ble født i Algerie og er mest kjent som filosof og forfatter. Han orienterte seg rundt en idé: Menneskets totale frihet. Essayet «Myten om Sisyfos» er en beskrivelse av den absurde livsopplevelse og en meningsløs tilværelse. Når livet får karakter av å være tomt og meningsløst, blir selve avgjørelsen om hvorvidt livet er verdt å leve, ensbetydende med å besvare livets fundamentale spørsmål.

DET ABSURDE: For Albert Camus var det absurde det essensielle konseptet og den første sannhet. Foto: Mart /Flickr

Når livet får karakter av å være tomt og meningsløst, blir selve avgjørelsen om hvorvidt livet er verdt å leve, ensbetydende med å besvare livets fundamentale spørsmål.

Det absurde har mest sannsynlig truffet oss alle. Sentralt for Camus er hvordan vi lever hverdagslivet uten å reflektere nøye over det. Men plutselig en dag: «Styrter kulissene sammen. Stå opp, trikk, fire timer på kontor eller fabrikk, måltid, trikk. Fire timer i arbeid, måltid, søvn og mandag, tirsdag, onsdag, torsdag, fredag og lørdag i den samme rytmen. En dag dukker det et ”hvorfor” opp […]. Et univers plutselig tømt for illusjoner og lys, mennesket føler seg fremmedgjort.»

Livet er, ifølge Camus, absurd fordi det ikke finnes håp om evig liv eller dypere mening. Ved første øyekast er det trist lesning: Hvis livet er blottet for mening, har vi da noe å leve for?

Ja, skriver Camus. Det er en form for glede i det å leve med en bevissthet om det absurde. En refleksjon over det absurde kan føre til frihet og lykke. Den absurde frihet er med andre ord å innse at vi ikke kan finne mening i universet og at all mening vi skaper, forsvinner med vår død.

For å bevise dette bruker Camus skrekkeksempelet i gresk mytologi: Sisyfos. Som straff for  alle ugjerningene, måtte Sisyfos rulle en stor stein opp på et fjell, men hver gang han var nær ved å lykkes mistet han grepet, steinen ruller ned og han måtte begynne om igjen. Uttrykket sisyfosarbeid betegner derfor noe tung og endeløst som ikke fører til noe. Camus mener nedstigningen noen ganger gjøres i sorg, men også i glede. Når vi har blitt bevisst det absurde, kan vi oppnå en seier over det. Essayet slutter med den berømte setningen: «Selve kampen for å nå høydene er tilstrekkelig til å fylle et menneskehjerte. Man må anta at Sisyfos er lykkelig.»

STREV UTEN MÅL: Sisyfos og steinen, et strev uten mål. Foto: Kevin Slavin /Flickr

Den absurde frihet er med andre ord å innse at vi ikke kan finne mening i universet og at all mening vi skaper, forsvinner med vår død.

I følge Tore Frost (2002) var Camus , som de fleste kunstnere gjennom siste del av mellomkrigstiden, tvunget til å orientere seg mot en virkelighet hvor de gamle meningssammenhengene definitivt var blitt borte. Europa lå i ruiner, den gamle kultur lå der istykkersprengt. Helt sentralt for slike kunstnere var oppdraget å tyde menneskets lidelseshistorie i en moderne tid. Fascismens og nazismens iboende menneskeforakt, fanatismen bak krigsmaskineriet og atombomben er stikkord som preget litteraturen. Samfunnets trussel om selvoppløsning og selvdestruktivitet gjenspeiles i Camus sitt forfatterskap.

Albert Camus døde i en bilulykke i 1960. Paradoksalt nok hadde han tidligere omtalt denne dødsformen som «den minst meningsfulle måten å dø på». Camus har hatt enorm innflytelse på litteratur og filosofi, men også sosiologi. Noen eksempler fra sosiologien er «A Sociology of the Absurd» (1989) av Lyman og Scott og «Postmodern Existential Sociology» (2002) av Kotarba og Johnson. Sentralt er spørsmål om hvordan individer finner mening i et komplekst samfunnsliv. Min egen erfaring med Camus er at han stiller spørsmål som alle på en eller annen måte kan relatere seg til. Gjenspeilinger av Camus’ skildringer av angst, absurditet og en følelse av å ha gått seg vill kan merkes i svært mye litteratur etter hans død.

Mikael Lien Andersen

Om Mikael:

Mikael Lien Andersen (23) har en bachelorgrad i sosiologi fra Universitetet i Nordland. Hovedoppgave om Erving Goffman og teknologi. Har også ett årsstudium i statsvitenskap. For tiden masterstudent i sosiologi ved UiO.