Tilbake på lesesalen

En høyst navlebeskuende beretning om hvordan det å få en unge har gjort meg mindre navlebeskuende.

Tekst og foto: Inga Sæther

Høsten er her, og jeg har startet siste semester på masterstudiet i sosiologi ved NTNU. Ettåringen har begynt i barnehagen og klarer seg for første gang helt fint uten meg. Jeg har gått hjemme i permisjon i 15 måneder, og i disse 15 månedene har dagene mine stort sett dreid seg om pupp, grøt, dupping, barseltreff, tøybleier, tenner, lekeplasser og trilleturer.

Jeg har blitt temmelig dreven i kunsten å skifte bleie. Jeg har finslipt teknikken med å få jentungen til å spytte ut hva det nå er hun har funnet under sofaen eller på lekeplassen og stappet i munnen. Jeg har lært henne at dobørsten er æsj, velte melkeglasset er nei og lugging er au. Jeg vet hvilke triks som gjør susen når hun slår seg vrang ved matbordet, og jeg tolker lynsnart og instinktivt om hun er trøtt, sulten, kald, varm, selskapssyk eller om hun bare trenger ny bleie. Jeg har sunget flere barnesanger enn jeg visste fantes, jeg har gjenoppdaget rim og regler om tær og fingre, jeg har trillet milevis på kryss og tvers med vogn, jeg har svinset rundt med baby i bæresjal, og jeg har ammet på omtrent hver eneste parkbenk i byen. Jeg har lest pekebøker og Slepebåt, sett Saltkråkan og Pippi, sunget Lille Petter edderkopp og Tøffe, tøffe toget. Jeg har gjort hundre andre babyrelaterte ting, som du sikkert kan lese alt om på opptil flere mammablogger hvis du vil, men jeg gjetter at du helst vil slippe. Det jeg imidlertid ikke har gjort er å skrive masteroppgave eller lese sosiologisk fagstoff.

IMG_20150526_173320

DISTRAKSJON: Det er vanskelig å få studert noe særlig når man får omorganisert bokhylla flere ganger om dagen.

Jeg har gjort hundre andre babyrelaterte ting, som du sikkert kan lese alt om på opptil flere mammablogger hvis du vil, men jeg gjetter at du helst vil slippe. Det jeg imidlertid ikke har gjort er å skrive masteroppgave eller lese sosiologisk fagstoff.

Jeg må innrømme at jeg er spent på hvordan det skal bli å skrive akademisk igjen. Kan hjernen min ha morknet på noe vis, etter måneder med nattevåk og amming? Har det jeg en gang lærte om sosiologi måttet gi plass for kunnskap om barnesykdommer, utviklingssprang og oppskrifter på barnevennlige middager? 15 måneder er lang tid å være hjemme med baby, slik har det i hvert fall føltes for meg. Særlig de siste månedene har jeg sett frem til å tilbringe dagene på lesesal, i relativ fred og ro, med tid og anledning til å tenke tanker helt ut og formulere fullstendige setninger uten at noen drar i buksebeina mine og krever all oppmerksomhet.

Og så, plutselig, er en ny hverdag i gang. Jentungen vekker oss i sekstiden, vi spiser frokost sammen før samboeren drar på jobb, og jeg leverer i barnehagen før jeg sykler avgårde mot Dragvoll. Etter bare noen dager er alt det praktiske på plass. Jeg har semesterkort, fruktkort og suppekort. Utdanningsplan er godkjent, skap registrert, kort aktivert, veiledning avtalt, nettilgang ordnet, lesesalplass fikset. Bokhylla ved siden av pulten min fylles sakte, men sikkert opp av mine gamle venner Beck, Bauman og Bourdieu. Jeg har tatt med meg en diger tekopp og et fjøslass med PG tips hjemmefra. Jeg har flett ny Mac og markeringstusjer i spreke farger.

Det er selvsagt ikke bare enkelt å skulle fortsette hvor jeg slapp for nærmere halvannet år siden. Jeg la til side en halvferdig masteroppgave full av løse tråder, halvferdige resonnementer og blindveier. Jeg merker allerede etter få dager at i likhet med sykkelturen fra Buran til Dragvoll, består oppgaven av noen ganske seige motbakker. Frustrasjon og gamle uvaner kommer snikende, men heldigvis kjenner jeg på mange positive følelser også – ambisjoner, engasjement og skrivelyst. I tillegg blir jeg tatt imot med åpne armer av en veldig trivelig gjeng på en ørliten lesesal. Etter kort tid føler jeg meg rett og slett så hjemme på Dragvoll at det er nesten som om ingenting har skjedd. Men bare nesten.

IMG_20150328_164249

ORGANISERING:Faktisk blir alle skapene omorganisert med jevne mellomrom.

Noen ganger tar jeg meg i å sitte og vente på at barnehagen skal legge ut dagens bilder på MyKid, så jeg kan se at jentungen har det gøy i regnet, at de spiser grøt eller har lesestund. Ser hun fornøyd ut, er hun glad? Har de byttet klær på henne, hvorfor det, var det bleia som ikke holdt eller har hun lekt i vanndammene ute og blitt våt? Synger de for henne når hun skal duppe, og leker de fly under lunsjen for å få henne til å spise? (Pedagogisk sett er det helt utdatert å leke fly, så det tror jeg ikke de gjør.) Vet de at det ikke er noen vits i å legge ost på brødskiva, for da spiser hun bare pålegget, at de må gi henne noe smørepålegg så hun får i seg litt brød også? Og er de klar over at vi pleier å telle alle de små tærne hennes når jeg tar på henne sokker?

Så blir klokka fem og arbeidsdagen er over. Jeg stapper Macen i ryggsekken, knepper på meg sykkelhjelmen og triller hjem, og der sitter samboeren og ettåringen og spiser bananbrød og ser på Fantorangen. Jentungen holder på å få sin tredje jeksel og har dessuten prøvd sparkesykkel for første gang i barnehagen i dag (hun var selvsagt helt elendig på sparkesykkel, men det er forsåvidt jeg og). Hun strekker ut armene og gir meg en kjempeklem. Når hun er lei av å klemme så begynner hun å lugge meg i stedet.

Resten av kvelden går som en røyk. Hun vagger rundt på ustø ben med ballen sin i hendene, vi blåser prompelyder på maver og armer, hun kaster hodet bakover og flirer rått når jeg kiler henne under føttene og jeg klapper når hun stabber over dørstokken til stua uten å tryne. Vi mater hverandre (og gulvet) med kveldsgrøt, hun bader i stampen sin og plasker med de knallrøde Tom&Jerry-strandlekene vi kjøpte i Dubrovnik tidligere i sommer, og plutselig er det tid for tannpuss, pysj og nattasang. Hun sovner momentant i det jeg legger henne ned i sengen, og jeg brer dynen over henne, slår på babycallen og lister meg ut.

Etter kort tid føler jeg meg rett og slett så hjemme på Dragvoll at det er nesten som om ingenting har skjedd. Men bare nesten.

Jeg pusler litt rundt i leiligheten, rydder opp bøkene, skyller grøttallerkenen, tømmer badestampen, setter på en vaskemaskin med bittesmå, sølete klær. Omsider setter jeg meg ned med laptopen og leser over notatene fra tidligere i dag,. Jeg sporet visst av etter lunsj og begynte å rote i analysekapitlet og kom ikke så langt på teorien som jeg hadde planlagt. Dermed består dagsplanen for i morgen nok en gang av oppgaver som er forskjøvet fra dagen før.

Det har nok ikke skjedd noen revolusjon med meg mens jeg gikk i permisjon, studieteknisk sett, men det virker ikke som om hjernen min har forvitret heller. Alt er som før, men det er så annerledes likevel. Masteroppgaven er ikke et spørsmål om liv eller død, verden går videre utenfor lesesalen og jeg kan ikke bruke dagen på å flytte et komma eller bekymre meg for hvilken definisjon av kulturbegrepet jeg skal benytte, for klokka fem skal jeg hjem og lese om Tassen og bygge Supermann-duplo mens jeg applauderer ettåringen som klarer å krysse dørstokken helt selv.

1429169277280

HAR DET GØY: Men litt artig må man jo ha det innimellom også.

Inga Sæther - blogger - sosiologen.no

Om Inga:

Inga Sæther er 34 år gammel og kommer fra Hitra. For øyeblikket i mammaperm fra masterstudiet i sosiologi ved NTNU, men tar fatt på siste del av oppgaveskrivingen igjen så snart barnehagene åpner til høsten.

Hun skrev bacheloroppgave om språk og integrering blant østeuropeiske arbeidsinnvandrere, og tar for seg livs- og arbeidsvilkår hos den samme gruppen i masteroppgaven. Inga er også styremedlem i Trøndersosiologene.

Les flere innlegg av Inga her.