Når roboter skal gi omsorg

Ett av de viktigste sosiologiske spørsmålene vi kan stille fremover er: På hvilken måte vil teknologiutviklingen bidra til å forandre hvordan vi ser på verden?

Tekst: Hengameh Abdoli

For tiden er jeg opptatt  med å skrive en masteroppgave om teknologisering av omsorgstjenester. Hovedfokuset er teknologi for sosial kontakt som er utviklet for demenspasienter, men jeg sliter med å velge tittel for oppgaven.

Det skal være en tittel som oppsummerer hovedpunktene i oppgaven.  «Teknologisert omsorg» er det eneste begrepet jeg føler jeg kan bruke, samtidig som jeg synes at det ikke høres helt riktig ut når jeg sier teknologisert omsorg. Jeg måtte snakke om det med en medstudent og høre hvordan hun tenker når jeg sier begrepet teknologisert. Jeg fikk samme tilbakemelding som jeg selv tenkte: Det høres litt rart ut! Og det jeg er jo enig i, men jeg klarer fortsatt ikke å finne begreper som kan passe bedre. Det fikk meg igjen til å stille meg selv spørsmålet: Høres det rart ut fordi det er et ukjent begrep, og at vi ikke har brukt  begrepet så mye i dagligtalen vår? Eller høres det rart ut fordi det er feil?

PARO: Robotselen Paro er et perfekt eksempel på teknologi for sosial kontakt. Foto: Ars Electronica/ Flickr

Teknologisering av omsorg handler kort sagt om «teknologisk assistanse som skal bidra til økt trygghet, sikkerhet og sosial deltakelse.»

Teknologisering av omsorg handler kort sagt om «teknologisk assistanse som skal bidra til økt trygghet, sikkerhet og sosial deltakelse.» Robotselen Paro er et perfekt eksempel på teknologi som skal gi sosial kontakt. Paro er et kosedyr (en babysel) som er utviklet av det japanske forskningssenteret National Institute of Advanced Industrial Science and Technology, og skal kunne brukes til å roe ned og fungere som stressavlastning for demente pasienter.

Ofte omtales den som en type ikke-medikamentell antidepressiva. Interaksjonen mellom Paro og mennesker er ikke ment å være som en reell situasjon, men tvert imot en  menneskelig fantasi om hvordan det er å ha  interaksjon med en babysel. En slik fremstilling av sosial interaksjon vil  kanskje høres litt rart ut for oss i dag. Hvordan er det mulig  at en programmert robot skal oppfattes som en optimal løsning for sosial kontakt?

Samtidig bruker de aller fleste av oss teknologi ganske aktivt i hverdagen. Smarttelefoner, Ipad, PC med mer. Hvis jeg sier: «Kan du snappe hva du spiser?» Da vil du kanskje ikke føle den samme skepsisen som du følte i forhold til robotselen Paro. Dette er fordi Snapchat har blitt en del av vår virkelighetsoppfatning. For 50 år siden var det  nesten helt umulig for de aller fleste å forestille seg en sånn type sosial interaksjon. Men nå eier de fleste en smarttelefon og bruker appen aktivt i hverdagen. Det er det gøy å bruke snapchat. Snapchat har ulike funksjoner, vi kan blant annet ta bildet av oss selv og legge til ulike filter over bildene.

Snapchat som illustrasjon på teknologiendring

Jeg skal illustrere poenget mitt med netopp Snapchat som eksempel. For det er gøy å bruke filter over bilder. De gjør oss vakre, forandrer ansiktsformen , en kan forme og forandre på kroppen, og filterne bidrar til å skape morsomme øyeblikk. Filtre får oss til å le, vi sender flere bilder til venner og bekjente og vi kan få dem til å le også. Noen filtere får oss til å føle oss vakre og andre  kommenterer hvor fine vi er. Det føles godt å få en bekreftelse. Etterhvert finner de fleste et «ideal filter» som de bruker på nesten alle bildene sine. Filtre har mange positive sider, men det er bare et problem: Hun med filter er ikke meg!

FILTER: I tilfelle du ikke klarer å se hvem dette er med filteret på: Dette er samme person.

[...] Snapchat har blitt en del av vår virkelighetsoppfatning.

Psykologen Charles Horton Cooleys begrep «The looking glass self»  handler om speilbildet-selvet, og er et sosialt psykologisk perspektiv av selvet. Nå er kanskje denne teorien mest brukt og relevant i forhold til våre holdninger, men jeg-et har et fysisk utseende som ikke kan skilles fra vår forståelse av dette. Vi ser på oss selv ved å speile oss i andre. Eller sagt på en annen måte: På andre kjenner man seg selv. Så hva skjer når de andre blir deg selv?

Noen vil mene det bare er positivt at man ser opp til seg selv og blir den beste versjonen man kan bli av seg selv og ikke har et forbilde eller et uoppnåelig ideal som er virkelighetsfjernt. Disse menneskelige  forbildene som kan være alt fra toppbloggere til kjendiser blir kritisert. Vi ser ofte at de blir hengt ut i sosiale medier og det forventes at de forsvarer sine handlinger og tar ansvar. Men hva skjer når vi kan speile oss i disse forbildene gjennom en smarttelefon? Hvem kan stilles til ansvar og hvem skulle ha visst bedre? Telefonene er bare programmert til å fungere optimalt.

Roboter som sosiale støtter

I boken «Alone Together» skriver Sherry Turkle forholdet mellom en programmert robot (Paro) og en eldre kvinne Miriam. Miriam var 72 år gammel, og hadde et forhold til en robot. Forholdet gikk ut på at roboten var programmert til å fortelle historier til henne. Roboten brydde seg ikke om noe av det Miriam følte, tenkte eller ønsket. Roboten gjorde bare jobben sin og fungerte som sosial kontakt for Miriam. Akkurat som den var blitt programmert til å gjøre.

Miriam fikk positive kommentarer fra folk rundt seg for å ha en samtale med en robot, noe som førte til at hun ikke følte seg alene. Etterhvert aksepterte Miriam  situasjonen og trodde at hun hadde en virkelig samtale med et annet menneske. Dette skaper ny type virkelighet. Det å påstå at Miriam hadde en samtale med en robot, er å glemme hva det betyr å ha en samtale.  Det å skape en virkelighet gjennom filter, er å glemme hvordan fysiske virkeligheten skapes gjennom naturen.

 

Teknologien har gjort hverdagen mye enklere for oss, den har forandret vår måte å leve og tenke på.

Hvorfor forteller jeg to ulike historier? Hva har Paro med Snapchat å gjøre, tenker du kanskje. Jo, de har teknologien til felles. Teknologien har gjort hverdagen mye enklere for oss, den har forandret vår måte å leve og tenke på. Min generasjon og spesielt de som kommer etter kan ikke forstå hvordan det er å leve i en verden uten nettbanken, mail og smarttelefoner.  Teknologien er en del av oss.

Virkeligheten om oss selv skapes gjennom hvordan andre oppfatter oss og hvordan vi oppfatter oss selv. Noen av de viktigste sosiologiske spørsmålene vi kan stille fremover er; I hvor stor grad – og på hvilken måte – vil teknologien bidra til å forandre vår virkelighetsoppfatning?

Hengameh Abdoli

Om Hengameh:

Hengameh Abdoli (27) år, bachelor i Sosiologi, og masterstudent i Samfunnsvitenskap ved høgskolen i Sørøst-Norge. Jeg har stor interesse for faget fordi det har forandret meg som person. Jeg har ikke bare blitt kritisk, men har i tillegg blitt mer bevisst på hvordan vi mennesker aktivt former og blir formet av omgivelsene.