22. juli endret tilliten i Norge – på kort sikt

Ny masteroppgave i sosiologi har studert både kortidseffekter og langtidsvirkninger på tilliten i det norske samfunnet etter 22. juli.

Ble Norge et varmere eller kaldere samfunn etter 22. juli-angrepet? Endret angrepet hvordan samfunnet henger sammen? Arbeidet med undertegnedes masteroppgave «Kollektivt minne, kortvarig virkning? Tillit i Norge etter terrorangrepet 22. juli startet med disse spørsmålene, og endte med en undersøkelse av angrepets langtidseffekter på nordmenns sosiale tillit.

Noen ord om korttidseffektene før jeg kommer til mine egne funn: De norske tillitsnivåene, som var svært høye allerede før angrepet, økte betydelig i ukene som fulgte. Tilliten til folk flest, til nasjonale og religiøse minoriteter, og til politiske institusjoner hevet seg i takt. Ett år senere, i september 2012, var tillitsnivåene tilbake der de hadde vært før angrepet. En sterk korttidseffekt, altså, men tilbake til normalen i løpet av noen måneder (Wollebæk, Enjolras & Ødegård 2013).

Problematiske langtidseffekter

Men korttidseffekter er én ting, langtidseffekter en annen – og ikke bare på grunn av de forskjellige tidsperspektivene. De sosialpsykologiske mekanismene som vanligvis brukes til å forklare terrorens korttidseffekter på tillit (Güss, Foust & Dörner 2013; Haug 2016: 19-23) hviler på de sterke følelsesmessige reaksjonene på et tidspunkt der befolkningen forholder seg bevisst til angrepet. Hvis terror har langtidseffekter på tillit, må disse medieres av andre mekanismer som griper inn i kulturen eller menneskenes psyke på en helt annen måte. Slike langtidseffekter kan tenkes å virke mer eller mindre uavhengig av korttidseffektene. At tillitsnivåene var tilbake på før-nivåer ett år etter 22. juli-angrepet, utelukker altså ikke at separate langtidseffekter påvirket tillitsnivåene lenger frem i tid – lenge etter at korttidseffektene ebbet ut.

(...) resultatene forteller sin historie, men ingen historie forklarer resultatene

Diffuse årsakskjeder

Det er imidlertid en svært diffus årsakskjede som skaper disse varige kulturelle eller psykologiske endringene. Fraværet av tydelige kausale fortellinger gjør at vi i større grad enn vanlig må (u)sannsynliggjøre effekter ved hjelp av kvantitative resultater generert av solide longitudinelle forskningsdesign; resultatene forteller sin historie, men ingen historie forklarer resultatene, selv om det går an å postulere sammenhenger mellom for eksempel. samfunnets tillitsklima og det offentliges tiltakende overvåkning i etterkant av angrepet (om overvåkning etter 22. juli, se Engene 2013).

Ulike typer tillit

I oppgaven min har jeg undersøkt tre former for tillit ved hjelp av seks forskjellige variabler: Generell tillit (tillit til folk flest), utgruppetillit (tillit til mennesker med andre nasjonaliteter og religioner) og inngruppetillit (tillit til de som bor i samme område som en selv, de som bor i Norge, og de man treffer for første gang). Dataene er hentet fra en delvis panelbasert spørreundersøkelse med måletidspunkter på våren 2011, august 2011, våren 2012, september 2012 og høsten 2014 [1]. For enkelhets skyld refererer jeg til denne som 22. juli-undersøkelsen. Generell tillit er undersøkt ved hjelp av ytterligere én undersøkelse: European Social Survey for 2010, 2012 og 2014.

Ingen, eller svært få, langtidseffekter

Hovedfunnet mitt er at de norske tillitsnivåene ikke sank fra 22. juli-angrepet og frem mot andre halvdel av 2014. 22. juli-undersøkelsen viser klart høyere nivåer på det siste måletidspunktet: Et halvt trinn på en tipunktsskala for generell tillit, og opp mot et tiendedels trinn på en fempunktskala for inngruppetillit og utgruppetillit. European Social Survey viste en flat utvikling i generell tillit. Forskjellen mellom de to undersøkelsene kan skyldes at 22. juli-undersøkelsens 2014-data ble samlet inn kortere tid etter et mye omtalt terrorvarsel (Bjørnland 2014) enn hva European Social Survey-dataene ble. Man kan diskutere om tillitsnivåene steg eller utviklet seg flatt frem til andre halvår i 2014 – men de sank i hvert fall ikke.

Det har vært en regel nesten uten unntak at terror fører til polarisering mellom befolkningsgrupper (...)

Forskjellige typer tillit svingte i takt

Generell tillit, inngruppetillit og utgruppetillit svingte i takt – med noen unntak som er så få og små at de er neglisjerbare. Dette gjelder for alle måletidspunktene til 22. juli-undersøkelsen. Her er 22. juli-caset svært spesielt i internasjonal sammenheng: Det har vært en regel nesten uten unntak at terror fører til polarisering mellom befolkningsgrupper – for eksempel førte de islamistiske anslagene mot Madrids jernbanenett i 2004 ikke bare til sterkere anti-arabiske holdninger, men også til mer antisemittisme (Echebarria-Echabe og Fernández-Guede 2006). Jakobsson og Blom (2014) forklarer det norske fraværet av splittelse ved hjelp av en såkalt ”black sheep”-effekt, som vil si at majoritetsbefolkningen tar avstand fra terroristens fremmedhat på en måte som motvirker fryktens splittende potensial. Deres forklaring møter imidlertid empirisk motbør hos Solheim (under arbeid).

Ungdomseffekt? Ikke på tillit

Etter 22. juli-angrepet reagerte ungdommer og unge voksne annerledes enn den øvrige befolkningen på områder som partimedlemskap (Ødegård 2014), politisk deltakelse (Bergh & Ødegård 2013) og – faktisk – sykefravær (Hernæs 2015). På kort sikt var det også «hos de unge at tillitsnivået i størst grad endret seg – både i positiv og negativ retning» (Wollebæk, Enjolras, Steen-Johnsen & Ødegård 2012: 47). Fra USA har dessuten Sander og Putnam (2010) meldt om en langtidseffekter av 11. september-angrepet på unges politiske interesse og deltakelse.

I oppgaven min, hvor jeg sammenlignet tilliten blant ungdom og unge voksne (personer født i 1987 eller senere) med eldre aldersgrupper, er forskjellene i tillitvariablenes utvikling verken substansielle eller statistisk signifikante. Unntaket er generell tillit, hvor 22. juli-undersøkelsen tegner et skille mellom de som var under 40 og over 50 i 2011; sistnevnte gruppes generelle tillit utvikler seg mer positivt enn førstnevntes. Det er imidlertid ikke min hensikt med denne artikkelen å provosere, så jeg går ikke nærmere inn på om en utvikling som er lik for 19- og 39-åringer kan settes i sammenheng med ungdomseffekter. Uansett: Her gjenstår mye arbeid med å skille alders-, kohort- og tidseffekter fra hverandre, og stadig nye årskull innlemmes i de tilgjengelige datasettene. Vordende masterstudenter som har lest helt hit kan ta dette til etterretning.

Angrepets langtidseffekter må sannsynligvis søkes andre steder; det norske høytillitssamfunnet viste seg motstandsdyktig i møte med terror.

Motstandsdyktig mot terror

Det er ikke tvil om at det norske samfunnet ble – og er – preget av 22. juli-angrepet. Det er videre en kjensgjerning at vi ser en Generasjon Utøya tre frem, en generasjon med terroren som et felles referansepunkt fra sine mest formative år. Angrepets langtidseffekter på samfunnet generelt og de unge spesielt, vet vi ennå lite om – temaene som er behandlet her, er tross alt bare fliker av det flettverket vi prøver å forstå. Men vi får i det minste bedre og bedre oversikt over en del av flikene; vi kan være rimelig sikre på at 22. juli-angrepet ikke førte til en varig svekkelse av nordmenns tillitsnivåer, og at de forskjellige aldersgruppenes generelle tillit, utgruppetillit og inngruppetillit utviklet seg påfallende likt.

Det bildet av utviklingen som ble tegnet i Wollebæk, Enjolras og Ødegård (2013) står seg også når tidsperspektivet omfatter 2014: Tillitsnivåene steg raskt etter 22. juli-angrepet, falt tilbake til før-nivåene allerede i månedene som fulgte, og virker ikke å ha vært nevneverdig påvirket av angrepet siden.

Angrepets langtidseffekter må sannsynligvis søkes andre steder; det norske høytillitssamfunnet viste seg motstandsdyktig i møte med terror.


Teksten er basert på Magnus Haugs masteroppgave Kollektivt minne, kortvarig virkning? Tillit i Norge etter terrorangrepet 22.juli, som kan leses i sin helhet på Universitetet i Oslos nettsider.

Noter

1. Undersøkelsen er utført av TNS Gallup på oppdrag fra forskningsprosjektet Social media and the new public sphere: consequences for citizenship and democracy og finansiert av Norges forskningsråd. Jeg er svært takknemlig overfor Institutt for samfunnsforskning ved Kari Steen-Johnsen, som ga meg tilgang til datasettet.

Referanser

Bergh, J., & Ødegård, G. (2013). Ungdomsvalget 2011. Norsk statsvitenskapelig tidsskrift, 20(1), 30-49.

Bjørnland, H. (2014). Mulig terrortrussel mot Norge. Hentet fra http://www.pst.no/media/pressemeldinger/mulig-terrortrussel-mot-norge/

Echebarria-Echabe, A., & Fernández-Guede, E. (2006). Effects of terrorism on attitudes and ideological orientation. European Journal of Psychology, 36(2), 259-265.

Engene, J. O. (2013). Mer overvåking, mer kontroll. Noen utviklingstrekk etter 22. juli 2011. Tidsskrift for samfunnsforskning, 54(2), 233-244.

Güss, C. D., Foust, A., & Dörner, D. (2013). Fear of Suicide Terrorism: Consequences for Individuals and Politics. I S. J. Sinclair, & D. Antonius (Red.), The Political Psychology of Terrorism Fears (107-124). Oxford: Oxford University Press.

Haug, M. (2016). Kollektivt minne, kortvarig virkning? Tillit i Norge etter terrorangrepet 22. juli 2011 (Masteroppgave). Universitetet i Oslo. Pr. 16.10.16 fritt tilgjengelig på https://www.duo.uio.no/handle/10852/52821

Hernæs, Ø. (2015). Crisis and work effort: Sickness absence in the aftermath of terrorism. I Ø. Hernæs, Essays in Applied Microeconomics (24-54) (Doktoravhandling). European University Institute, Firenze.

Jakobsson, N., & Blom, S. (2014). Did the 2011 Terror Attacks in Norway Change Citizens’ Attitudes Toward Immigrants? International Journal of Public Opinion Research, 26(4), 475-486.

Sander, T. H., & Putnam, R. D. (2010). Still Bowling Alone? The Post-9/11 Split. Journal of Democracy, 21(1), 9-16.

Solheim, Ø. B. (under arbeid). Changes in Out-Group Trust After July 22: black sheep effect or political leadership? Institutt for samfunnsforskning, Oslo.

Wollebæk, D., Enjolras, B., Steen-Johnsen, K., & Ødegård, K. (2012). Ett år etter 22. juli. Har rosetoget gått? (Rapport 2012:5). Oslo: Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor. Pr. 16.10.16 fritt tilgjengelig på http://www.samfunnsforskning.no/content/download/88318/1011599/file/VR_2012_5_web.pdf

Wollebæk, D., Enjolras, B., & Ødegård, G. (2013). Tillit, frykt og kontroll ett år etter 22. juli. Tidsskrift for samfunnsforskning, 54(2), 245-259.

Ødegård, G. (2014). Små partier – store endringer. Medlemskap i ungdomspartiene i Norge 1998 – 2011. Tidsskrift for ungdomsforskning, 14(1), 135-148.