Semesteroppgavens paradoks

En vanlig del av de fleste universitetsfag er å ha en semesteroppgave. På papiret høres det fint og flott ut, men sjeldent har jeg hørt noen snakke varmt om dem.

Tekst: Lars Adrian Hole

Det virker som flere enn meg, i hvert fall på NTNU, ofte har en høne og plukke med semesteroppgavene de skriver. Da henviser jeg selvsagt til sikre kilder som snaps, Instagrambilder og overhørte samtaler på bussen. På meg virker det som den generelle konsensus er at semesteroppgaver er ganske kjedelig å holde på med og at skriveprosessen ofte ender i nevrotisk ordtelling for å endelig runde de 4.000 ordene som oppgaveteksten krever. Mot slutten av semesteret derimot er det ofte disse forhatte oppgavenes skyld at eksamensperioden ikke virker helt uoverkommelig. Vi lærer jo egentlig fryktelig mye av en slik oppgave, selv om de er utrolig upopulære (igjen basert på mengder og mengder av empiri som er testet både for validitet og reliabilitet.)

ILLUSTRASJONSBILDER: Hvorfor skal illustrasjonsbilder alltid passe så godt til teksten? (Foto: Moyan Brenn - Flickr)

På meg virker det som den generelle konsensus er at semesteroppgaver er ganske kjedelig å holde på med og at skriveprosessen ofte ender i nevrotisk ordtelling for å endelig runde de 4000 ordene som oppgaveteksten krever.

Det virker på meg som et paradoks at oppgaver som har den hensikt å inspirere, sette oss inn i pensum og gjøre oss motiverte blir offer for oppgitte studenter som teller ord og satser på at formen i oppgaven skal redde dem fra det vaklende innholdet som til stadighet gjentar seg selv. Her utelukker jeg på ingen måte meg selv. I går booket jeg meg et rom på skolen ene og alene for å sitte og skrive oppgave. Dette semesteret tar jeg et par statsvitenskapfag og har bestemt meg for å skrive oppgave om Thomas Hobbes. Boka jeg skal skrive om er lest. Jeg har egentlig all tid i verden til å gjøre det til en god oppgave med både godt innhold og form. Likevel ble det brukt mer tid og energi på å banne, sverte og være oppgitt over den dustete drittoppgaven enn på produktivt arbeid. Etter 500 ord følte jeg meg fornøyd og gikk hjem og tenkte: «Ja, da er det bare 3500 igjen».

ORDTELLING: Ofte teller studenter ord for å passe på at semesteroppgaven er lang nok.

Jeg vet jo at jeg får mye igjen for å gjøre dette. Jeg vet at det faglige utbyttet er stort av å fordype seg i noe og (i det minste) prøve å si noe klokt og reflektert rundt det. Allikevel er det noe som ikke lar meg like disse oppgavene. Er det fordi «bestått/ikke bestått» ikke skaper nok motivasjon? Er oppgavene for tørre og lite kreative? Eller er det fordi fokuset vårt er feil? Det er jo nesten ikke lov å synes at oppgavene er morsomme å skrive. Kanskje er det lettere å holde en lettbeint og hverdagslig samtale på skolen hvis vi kan diskutere en felles fiende? Vi slipper kanskje strevet med å snakke om ting vi liker og er inspirert av fordi det kan føre til uønskede oppfølgingsspørsmål? Det kan til tider føles litt sånn. Og om det er sånn er det ikke gitt at det ikke er fordelaktig? Kanskje er det nettopp det å ha en felles fiende som gjør at vi samles?

INVASJON: Av og til håper jeg litt på en alien-invasjon. Kanskje menneskeheten kunne lagt til side kulturelle og religiøse konflikter for å kjempe sammen mot de onde fra verdensrommet. (Foto: Becky - Flickr)

Muligens er jeg bare for lite disiplinert, må ta meg sammen og lære meg å like de utrolig givende forbanna drittoppgavene.

Vi er ekstremt gode på å feire når oppgavene er levert, men det virker som vi alltid feirer at «nå er endelig den drittoppgaven levert» og ikke at «denne perioden med oppgaveskriving har faktisk gitt meg faglig utbytte». Er det kulturen vår som ikke lar meg like oppgaveskriving? Muligens er jeg bare for lite disiplinert, må ta meg sammen og lære meg å like de utrolig givende forbanna drittoppgavene.

Jeg holder en knapp på det siste.

DISIPLIN: Kanskje studentene må lære seg å like semesteroppgavene.

Lars Adrian Hole - sosiologen.no

Om Lars:

Navnet mitt er Lars Adrian Hole. Jeg er 21 år fra Hadeland og studerer sosiologi ved NTNU i Trondheim. Jeg har for tiden breddeår i statsvitenskap. På fritiden er jeg glad i musikk og fotball, og gjerne litt obskur fransk postmodernisme, om jeg har tid.