Revolusjon uten ende

Et par korte bemerkninger gjort i Shanghai under sommerkurset Chinese politics and society på Nordic centre ved Fudanuniversitetet sommeren 2016.

Tekst og foto: Sigurd Martin Nordli Oppegaard

Kinas moderne historie er en historie om å løpe framover og balansere på en knivsegg mellom revolusjon og reform. Ser man seg tilbake, er det kun for å komme videre, alltid videre. Shanghai er bare én av mange manifestasjoner av utviklingen, og landet er stort og for mangfoldig til at det egentlig er mulig å si noe smart om det etter kun noen få dager i Shanghai.

Det bor like mange mennesker i Shanghai som i hele Skandinavia til sammen. Byen har alltid vært et internasjonalt handelssentrum og hatt en stor andel utenlandskfødte innbyggere. Arkitektonisk er den et komplekst nettverk av betong og lys. De eleverte motorveiene snirkler seg rundt hverandre og høye hus; menneskene har fjeset begravd i digre smarttelefoner; tilbud av mat og kultur i alle former, fra alle verdenshjørner og i alle prisklasser; de rikeste rike og de fattigste fattige; kombinasjonen av skyskrapere og templer; og det enorme tempoet byen beveger seg i, gir den et science fiction-aktig preg. Byen er likevel absolutt kinesisk og en del av Kina. Og det er kanskje nettopp der og derfor, i møtet mellom det tradisjonelle Kina, det Kina har utviklet seg til å bli og ekstern påvirkning, at Shanghai får sin eiendommelige karakter.

SHANGHAI SKYLINE: Finansdistriktet på Pudong-halvøya viser den spesielle måten immateriell kapital materialiseres.

Og det er kanskje nettopp der og derfor, i møtet mellom det tradisjonelle Kina, det Kina har utviklet seg til å bli og ekstern påvirkning, at Shanghai får sin eiendommelige karakter.

I månedsskiftet juni/juli i Shanghai er det umulig å gå med mørk langbukse. Den konstante svetten blir blant de besøkende et kollektivt unntak: Alle svetter konstant, samtidig som alle er klare over at ingen svetter til vanlig. Situasjonen blir derfor sosialt holdbar. Men den utgjør likefullt et reelt problem, ikke minst fordi innetemperaturene presses ned av aircondition. Kontrasten mellom airconditionens tørre kulde og den høye luftfuktigheten og heten utenfor er enorm. Å gå inn i det svale er unektelig behagelig, helt til svetten blir kald. Summen av disse to ekstremer blir ingen behagelig middelvei, men en godt utprøvd oppskrift på forkjølelse. Den setter seg som en konstant irritasjon i halsen. Den er der når du våkner – for man må sove med ac’en på – og blir ikke mindre av å gå ut: Forurensning gjør ikke halsen mindre sår.

Blant kinesiske alkoholholdige drikkevarer finner vi to andre ytterpunkter som heller ikke oppløser hverandre i syntesen, men beholder sine separate og kontrasterende posisjoner, og vidt forskjellige virkninger. På den ene siden har vi øl. I Kina er det ikke uvanlig at ølet er på under 3,5 prosent og ofte romtemperert. I butikker er utvalget bedre, men på en del mindre restauranter må er det ikke annen rå enn å ta til takke med lunka svakøl. På den andre siden finner vi baijiu: En blank sprit på cirka 50 prosent laget på ris. Direkte oversatt betyr baijiu hvit alkohol, men kineserene oversetter det ofte til hvit vin. Likheten til hvitvin er kun lingvistisk. Baijiu smaker en blanding av terpentin og blåbærgodteri. Den potensielt kvalmende ettersmaken av baijiu bekjempes ikke av det svake ølet, urinvarmt med smak av jern og gjær.

REKLAME OG OVERVÅKNING: Se og bli sett. To sider av samme sak i Shanghai.

HAMMER OG SIGD: Et symbol som var overraskende fraværende i Shanghai, dukket brått opp der jeg minst ventet det.

Metroen i Shanghai er, i likhet med resten byen den betjener, full av reklame. Reklameplakatene i overgangen mellom tak og vegg prydes av bleke, storøyde kvinner og unggutter som viser frem varen noen har et ønske om at du skal kjøpe. I tillegg er det montert videoskjermer som kontinuerlig viser reklamefilmer (disse filmene vises også på skjermen på metrostasjonen som viser hvor lenge det er til neste tog ankommer – og tar opp mye mer plass en nedtellingen). Som om ikke det var nok, har man også klart å presse inn reklame på veggene inne i tunellen: Skjermer er montert på veggene og viser en serie bilder som når man kjører forbi gir illusjonen av å være en film – en film som kan brukes til å reklamere. Man kan lure på hvor mye av disse reklamene den vanlige kineseren får med seg: Hun har mer enn nok å konsentrere seg om på smarttelefonen sin.

Kinesiske myndigheter gir seg først og fremst til kjenne gjennom overvåkningskameraer, ikke store, røde flagg eller maktsymboler. Det er kameraer i heisen, på restauranten, langs veien, og alle andre steder det er plass og hensiktsmessig å montere et. Selv om man kan tenke seg at en den av disse kameraene tilhører private aktører, er det et av svært få synlige tegn på den overvåkningen som foregår i Kina. Internett og media monitorers uten at man legger merke til det, politiske beslutninger tas i stor grad bak lukkede dører mens befolkingen holdes øye med utenfor. Med unntak av en hammer og sigd som dukket opp på karaokemaskinskjermen for å markere at den ene timen vi bestilte var gått, så jeg svært få tegn på at det er Det kinesiske kommunistparti/styresmaktene i Folkerepublikken Kina som monitorerer og kontrollerer befolkningen. Likefullt er myndighetene tilstede i alles hverdag, til enhver tid, og de aller fleste er fullstendig klar over det. Kineserene vet de blir observert. De ganske få kineserene jeg møtte som ville snakke om politikk, fortalte at folk flest ikke bryr seg om politikk. De ser på det som noe politikerne tar seg av, på samme måte som kokken tar seg av maten (dette kan være en rest etter den konfusianske samfunnslære). I vestlige land som Norge forholder det seg annerledes. De fleste nordmenn har relativt sterke politiske meninger og ser på deltagelse i politikken gjennom valg og diskusjon med venner og uvenner som en del av det å være borger av Norge. Etter at jeg kom hjem fra Kina har jeg begynt å legge merke til overvåkningskameraer i Norge også. Det er ikke rent få! Mange flere enn det jeg trodde før jeg begynte å se etter. Også i Norge er det nok mange av disse som er satt opp og operert av private. Likefullt overvåkes Nordmenn, men uten at vi tenker over det. Der skiller vi oss fra kineserne.

EKTESKAPSMARKEDET: For å finne sine barn en ektefelle møter foreldre hver søndag opp i Folkets park i sentrum av Shanghai.

Kinesiske myndigheter gir seg først og fremst til kjenne gjennom overvåkningskameraer, ikke store, røde flagg eller maktsymboler.

Det er ikke vanskelig å kritisere menneskerettighetsbrudd og mangelen på representativt demokrati i Kina, og dermed like lett å overse den enorme økningen av forventet levealder og forbedring av levestandarden for store deler av befolkningen (som utgjør en ikke ubetydelig andel av menneskeheten) etter borgerkrigens slutt og Kommunistpartiets maktovertakelse i 1949 og frem til i dag. Bedringen av levekår for mange kinesere, spesielt etter den såkalte reformperioden etter 1978, skyldes økonomisk vekst muliggjort av utvikling i industri og jordbruk på 1950-tallet, fred og politisk stabilitet – selv om dette igjen er blitt ledsaget av en økende ulikhet, ikke minst mellom by og land; økologiske utfordringer som forurensing av luft og vann, og matsikkerhet; og problemer knyttet til enorm urbanisering og intern migrasjon. Men i det store og hele har kineserne fått det veldig mye bedre under Kommunistpartiets styre. Det er viktig å forstå for å få et klart bilde av den kinesiske befolkningens syn på landets politikk og ledere, men også viktig å anerkjenne som et reelt positivt utviklingstrekk. Bedre liv for mange mennesker er mulig uten et «western style» demokrati. Det er paradoksalt at de samme mennesker som kritiserer kinesiske styresmakters autoritære og udemokratiske trekk uten hensyn til de positive konsekvensene landets utvikling har hatt for dets innbyggere, sørger over resultatet av britenes valg om å forlate EU.

Nøkkelen til et lands hemmeligheter, finnes i dem som besøker dette landet. Under Kulturrevolusjonen reiste unge norske maoister til Kina. I dag er det økonomistudenter og forretningsmenn som besøker Midtens rike. Samtidig har kineserne begynt å besøke Norge. Konsulatet i Shanghai er den av Utenriksdepartementes stasjoner som utsteder flest visum. 25.000 i 2015, et tall som sannsynligvis overgås i år.

Ekteskapsmarkedet i Shanghai er en liten del av Folkets park midt i byen der foreldre møtes for å finne en partner til barnet(!) sitt. På hver side av gangveien gjennom parken har de slått opp en paraply og festet en lapp på som forteller barnets navn, fødselsdato, høyde, inntekt og andre essensielle opplysninger, ofte også krav til potensielle svigersønner og svigerdøtre, men kun et fåtall har hengt opp bilde av barnet de søker make til. Landet har cirka femti millioner flere menn enn kvinner – et produkt av Deng Xiaopings ettbarnspolitikk og urbanisering –, noe man kan anta at er en av årsakene til behovet for dette ekteskapsmarkedet.

BRUDD OG KONTINUITET: 40 år etter hans død representerer Mao på sett og vis fremdeles Kina, samtidig som han er et tegn på gamledager, på godt og vondt.

Sigurd Martin Nordli Oppegaard

Om Sigurd:

Sigurd Martin Nordli Oppegaard kommer fra Oslo og studerer sosiologi ved NTNU. Han går sisteåret på bachelor og er en av initiativtakerne bak prosjektet Sosiologisk salong. Han liker saxofon og synkronstup, og har ikke lappen.

Les flere innlegg av Sigurd her.