Prokrastinering

Jeg har utsatt dette blogginnlegget ganske lenge.

Tekst: Inga Sæther

Her om dagen satte jeg meg ned for å lese en artikkel om transnasjonale arbeidsinnvandrere i Leipzig. Den blir ofte referert til og sitert i bøker og artikler som jeg bruker i masteroppgaven min, og jeg har hatt den på leselista en stund. Ingen tvil om at dette er en høyst relevant og interessant artikkel som jeg absolutt burde få med meg.

Ti minutter senere var jeg selvsagt i gang med storopprydding på Gmail. Jeg sorterte, arkiverte og slettet gamle e-poster som om det skulle bli forbudt i morgen. Leipzig var milevis unna, masteroppgaven likeså.

DISTRAKSJON: 90 % av de gangene jeg baker kan du banne på at jeg egentlig skulle gjort noe helt annet. (Foto: Neil Conway /Flickr)

Ytterligere to timer senere var innboksen sortert, kjøkkenet ryddet, og sengeklærne skiftet. Fire linjer med innledning var alt jeg hadde fått lest før ryddetrangen tok overhånd.

Dette er selvsagt ikke et engangstilfelle. Ingenting gir meg mer arbeidslyst enn en semesteroppgave eller en hjemmeeksamen. Problemet er bare at virketrangen får utløp gjennom vasking av kjøleskap og sortering av singelsokker.

Dette er heller ikke noe som rammer bare meg. Jeg tør vedde på at samtlige som leser dette vil kjenne seg igjen i større eller mindre grad. Ta for eksempel naboene i bygget vårt. For noen måneder siden ringte det på døren, og utenfor sto to av guttene fra etasjen under med et stort fat kanelsnurrer. Forklaringen? “Vi driver og leser til eksamen, skjønner du, så vi har bakt ganske mange runder med boller så langt.”

Ingenting gir meg mer arbeidslyst enn en semesteroppgave eller en hjemmeeksamen.

Boller og nyvaskede gulv til tross; det er jo fortærende også. Hvilken rolle spiller det om oppvasken er tatt og bøkene i bokhylla er fargesortert om jeg ikke får levert semesteroppgaven i tide? Hva er viktigst for meg om seks måneder, er det at masteroppgaven er i havn eller at jeg har en skikkelig godt organisert innboks? Hvorfor skal jeg på liv og død lære meg å lage bearnaisesaus under en hjemmeeksamen, når jeg vet at det er ensbetydende med desperasjon og tenners gnissel de siste timene før innlevering? Det er irrasjonelt og ulogisk. Jeg forstår det ikke, og likevel gjør jeg det igjen og igjen.

Prokrastinering, eller utsettelsesatferd som det også kalles, innebærer altså at man utsetter oppgaver som skal gjøres til i siste liten. Ifølge Wikipedia er atferden så vanlig blant studenter at den har fått et syndrom oppkalt etter seg: «Studentsyndrom» er atferd der noen begynner å arbeide på en stor oppgave like før en tidsfrist istedenfor å planlegge bedre og dele opp arbeidsmengden i mindre deloppgaver over lenger tid, som illustrert under.

STUDENTSYNDROM: Mange kjenner seg igjen og begynner på en oppgave rett før tidsfristen. (Foto: Laurens van Lieshout / Wikimedia)

You Are Not So Smart, en populærpsykologisk blogg som jeg liker å lese når jeg egentlig har annet å gjøre, leser jeg at prokrastinering handler om svak impulskontroll og manglende innsikt i egne tankeprosesser. Vi velger minste motstands vei , og utsetter mer krevende oppgaver til senere. Problemet er at når vi kommer til “senere” er det blitt til “nå”. Dermed fortsetter vi i samme tralten – Vi tar de enkle og morsomme oppgavene først og det som egentlig må gjøres rykker nedover på lista nok en gang.

“If you fail to believe you will procrastinate or become idealistic about how awesome you are at working hard and managing your time you never develop a strategy for outmaneuvering your own weakness.” Ikke særlig oppløftende lesning, og artikkelen er ganske vag når det kommer til mulige løsninger på problemet. Ikke så rart, kanskje. Vi snakker tross alt om helt grunnleggende menneskelige trekk her. Om mekanismer og reaksjonsmønstre som ikke kan endres i en håndvending.

 

LANGE KVELDER: Det er et halvt døgn til levering og under halvparten av oppgaven er ferdigskrevet. Det ligger an til en lang kveld.

Få ut fingeren!

Men det er lov å prøve. Trikset, såvidt jeg kan forstå, er å se på seg selv som to personer: Den du er nå og den du er i fremtiden. Deretter må du innse det urimelige i å overlate alle de vanskelige oppgavene til ditt fremtidige jeg mens nåtidsversjonen av deg selv får slippe. Du ville aldri gått med på en slik arbeidsfordeling mellom deg og en venn, ville du vel?

Eller som man ville sagt der jeg kommer fra: Få ut fingeren!

Lettere sagt enn gjort? You bet. Og hvordan skal jeg noensinne lære meg å lage bearnaisesaus, hvis jeg ikke gjør det for å utsette noe som er enda kjedeligere eller enda vanskeligere?

Inga Sæther - blogger - sosiologen.no

Om Inga:

Inga Sæther er 33 år gammel og kommer fra Hitra. For øyeblikket i mammaperm fra masterstudiet i sosiologi ved NTNU, men tar fatt på siste del av oppgaveskrivingen igjen så snart barnehagene åpner til høsten.

Hun skrev bacheloroppgave om språk og integrering blant østeuropeiske arbeidsinnvandrere, og tar for seg livs- og arbeidsvilkår hos den samme gruppen i masteroppgaven. Inga er også styremedlem i Trøndersosiologene.