Pedagogiske ledere, i skjæringspunktet mellom kommune og profesjon

En institusjonell etnografi om språkkartlegging i Oslo kommune.

jja_7ad1c2f5e9a115a0ebabef3668a08fef-1

Min masteroppgave

Det er mye god forskning rundt om i norske masteroppgaver i sosiologi. I spalten «Min masteroppgave» deler ferdig uteksaminerte studenter av sine funn.

Josefine Bergene Jahreie (f.1989) leverte våren 2016 masteroppgaven «Pedagogiske ledere, i skjæringspunktet mellom kommune og profesjon – en institusjonell etnografi om språkkartlegging i  Oslo kommune» ved Universitetet i Oslo.

Masteroppgaven kan leses i sin helhet på UIOs nettsider

Tekst: Josefine Bergene Jahreie.

Våren 2015 vitnet debatten i det pedagogiske fagmiljøet om en betydelig diskrepans mellom Oslo kommunes krav om standardisert språkkartlegging og barnehagelærernes profesjonsetiske forpliktelser. Jeg undret meg over hvordan barnehagelærerne forhandler krysspresset som oppstår fra motstridende krav fra profesjon og arbeidsgiver, samt hvordan barnehagehverdagen så ut i praksis for de som fikk ansvar for å gjennomføre språkkartlegging av samtlige 3-åringer.

På bakgrunn av dette valgte jeg å utforske institusjonen for språkkartlegging i Oslo kommune, fra pedagogiske ledere i barnehagens ståsted

Prosjekt Oslobarnehagen, Oslostandard og TRAS

Barnehageeier kan i følge Utdanningsdirektoratet velge verktøy og metoder i arbeidet med språk (Oslo kommune, 2013: 4). I praksis vil dette si at siden kommunen er eier av de kommunale barnehagene, er det kommunen som bestemmer hvilke verktøy og metoder som benyttes i de kommunale barnehagene (Oslo kommune, 2013: 17). På bakgrunn av dette bestemte Oslo kommunes bystyre i 2014 at alle kommunale barnehager skulle benytte kartleggingsverktøyet TRAS på alle barn fra fylte 3 år, med en sterk oppfordring til ikke-kommunale barnehager om å også følge Oslostandard for systematisk oppfølging av barns språkutvikling (Oslo kommune, 2015: 3).

TRAS-verktøyet ble utviklet i et samarbeid mellom Bredtvedt kompetansesenter, Lesesenteret, Statped Vest, Institutt for spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo og Senter for adferdsforskning ved Universitetet i Stavanger (Espenakk, Færevaag og Horn, 2011: 5), med hensikt om å bli brukt som et verktøy for å kartlegge barns språkutvikling (Espenakk, Færevaag og Horn, 2011: 11).

TRAS-skjemaet tar utgangspunkt i åtte forskjellige språkområder. Disse språkområdene er igjen inndelt i tre farger: Blå som representerer samspill, kommunikasjon og oppmerksomhet, de røde er språkforståelse og språklig bevissthet, mens de grønne representerer for uttale, ordproduksjon og setningsproduksjon (Espenakk, Færevaag og Horn, 2011: 10).

Hvordan er hverdagen for dem som må gjennomføre språkkartleggingen av 3-åringer i barnehage? Og hvordan blir motstridende krav og press fra ulike kanter håndtert? (Foto: Krzysztof Puszczyński, Creative Commons).

Oslostandardene jeg tok for meg i denne studien ble utviklet som en del av Prosjekt Oslobarnehagen i Byrådsavdelingen for kunnskap og utdanning. Prosjektmandatet til Prosjekt Oslobarnehagen var å utvikle et ”helhetlig kvalitetssystem for Oslobarnehagene, herunder grunnlag for måltall og tilsyn» (Oslo kommune, 2011: 1). Byrådet ønsket å få en bedre oversikt over kvaliteten i barnehagene, minske ”uønsket variasjon i tilbudet mellom bydeler og mellom barnehager i samme bydel” og på denne måten styrke barnehagen som læringsarena.

Det finnes flere Oslostandarder fra Prosjekt Oslobarnehagen, i denne oppgaven valgte jeg bevisst å se på Oslostandard for systematisk oppfølging av barns språkutvikling, ettersom det var denne som ga de tydeligste retningslinjene for hvordan de pedagogiske lederne skulle forholde seg til generell oppfølging av språk, språkkartlegging og TRAS.

Jeg trakk også spesifikt frem skjemaet «Informasjon om barnet» fra Oslostandard for samarbeid og sammenheng mellom barnehage og skole, som en viktig rapportering når det kommer til språkkartlegging, ettersom overgangen mellom barnehage og skole ofte er et viktig stoppunkt når det kommer til måling, formidling og rapportering av barns språkutvikling mellom pedagogisk leder, kommune, skole, foreldre og andre aktører i institusjonen for språkkartlegging i Oslo kommune.

Profesjonell skvis

Det har blitt skrevet flere fagtekster om språkkartlegging i barnehagen de siste ti årene. En fellesnevner er at mange implisitt eller eksplisitt omhandler spenningsfeltet mellom New Public Management styring fra kommunene på den ene siden og barnehagelærerprofesjonens etiske forpliktelser på den andre. Store deler av det pedagogiske fagmiljøet kritiserer pålegg om språkkartlegging for å være både ”krenkende” og ikke til ”barnets beste”, samt at det er en mistillitserklæring overfor barnehagelærerprofesjonen (Pettersvold og Østrem, 2012; Greve, 2015; Hennum, 2015; Pettersvold, 2015; Kaurel, 2015a; Hennum og Østrem, 2016).

De pedagogiske lederne er i et stadig krysspress mellom krav fra brukerne av velferdsgodene og kravet om effektivisering fra statlig hold (Lipsky, 1980: 4), denne balansegangen krever en stor grad av skjønnsutøvelse fra barnehagelærerne. Dette kan ses i lys av det Thomassen kaller profesjonell skvis, som er knyttet opp mot konflikten mellom New Public Management-basert organisering på den ene siden og profesjonell autonomi på den andre (2015: 63).

På bakgrunn av dette utarbeidet jeg forskningsspørsmålet:

”Hvordan forholder pedagogiske ledere seg til Oslo kommunes språkkartleggingskrav i sitt hverdagslige arbeid – og hva kan dette si om Oslo kommunes språkkartlegging som institusjonell ordning?”

Fremgangsmåte og metodologi

Valget av institusjonell etnografi som fremgangsmåte viste seg å være særdeles velegnet for å løse de metodiske utfordringene i problemstillingen. Jeg ønsket ikke å benytte intervjumaterialet for å gjøre en komparativ analyse av de pedagogiske ledernes meningskonstruksjoner, men heller bruke deres virksomhetskunnskap (work knowledge) (Smith, 2005: 151) som inngang for å utforske styringsrelasjonene i institusjonen for språkkartlegging i Oslo kommune. I dette studiet referer virksomhetskunnskap til den praktiske kunnskapen de pedagogiske lederne innehar om hva de faktisk gjør når de arbeider med barns språkutvikling og hvordan de bruker tekstene (som Oslostandarder og TRAS) i arbeidshverdagen, for å få svar på hvordan de forholder seg til språkkartlegging i praksis.

Institusjonell etnografi skiller seg således fra andre etnografiske tilnærminger ved å ikke kun behandle datamaterialet som tema eller interesseobjekt, men heller som en inngang til å utforske de sosiale relasjonene av konteksten (Campbell, 2006: 92).

Ved å ta pedagogisk leders ståsted og fokusere på å synliggjøre det arbeidet de gjør i barnehagehverdagen, og samtidig knytte disse erfaringene opp mot hvordan tekster inngår i deres arbeid med språk, så jeg en mulighet for å utforske hvordan styringsrelasjonene ser ut i Oslo kommunes institusjonelle ordninger for språkkartlegging i barnehagen.

Det empiriske grunnlaget for studien bestod av data fra fem ulike metodiske tilnærminger: forprosjekt, intervjuer med syv barnehagelærerutdannede pedagogiske ledere fra både private og kommunale barnehager i Oslobydelene Gamle Oslo, Grorud og Ullern, deltagende observasjon på TRAS-kurs i regi av Oslo kommune, karttegning (mapping) (Breimo, 2015: 79) og arbeidsjournal. Den kvalitative metodetrianguleringen ble gjort for å kunne gi et mest mulig grundig og nyansert bilde av pedagogisk leders virksomhetskunnskap og ståsted, i tillegg til å sikre validitet (Creswell, 2007: 204).

Figur 1: Tekstlandskapet.

Betydelig diskrepans

De pedagogiske lederne ansatt i kommunale barnehager var situert i et stadig krysspress mellom profesjon og arbeidsgiver, Oslo kommune, der de kontinuerlig måtte vekte hva som er til barnets beste, samtidig som de ønsket å opptre som gode arbeidstakere overfor arbeidsgiver.

Ved å synliggjøre hvordan språkkartleggingsprosessen så ut i praksis fra de pedagogiske ledernes ståsted, viste jeg at det er en betydelig diskrepans mellom hvordan Oslo kommune krever at språkkartlegging og språkoppfølging skal gjennomføres og hva som er språkkartleggingspraksis i Oslobarnehagene.

Jeg identifiserte tre institusjonelle forutsetninger, som førte til at de pedagogiske lederne ikke etterlevde Oslo kommunes språkkartleggingskrav: 1) tid og ressurser, 2) profesjon og etikk og 3) den fysiske utformingen av barnehagene. Diskrepansen mellom Oslo kommunes krav og den faktiske handlingsrommet i barnehagehverdagen fører til at det oppstår en skjult praksis (Hennum, 2015: 90) for språkkartlegging i de kommunale barnehagene.

I dette tilfelle bestod den skjulte praksisen av en varierende grad av uformell overenstemmelse blant barnehagelærerne i de ulike barnehagene, om å ikke kartlegge alle barn fra det året de fylte 3 år. Ofte uten å vite hva som var praksis i de andre barnehagene, valgte de sammen å lene seg mot sitt profesjonelle skjønn når det kom til avgjørelser om hvilke barn som skulle kartlegges, og hvilket pedagogisk verktøy og/eller metode som var best egnet for å imøtekomme hvert enkelt barns behov.

De ønsket ikke å lage en kartlagt oversikt over alle 3-åringers språkferdigheter, og gjorde det heller ikke. Samtidig stilte Oslo kommune seg uvitende om at en slik praksis var såpass utbredt i deres egne barnehager på dette tidspunktet.

Stille opprør

Det er vanskelig for de pedagogiske lederne å rette kritikk mot Oslo kommunes språkkartleggingskrav. Strukturelle betingelser, som Oslo kommunes etiske retningslinjer, har en delaktig rolle i at kritikkverdige forhold blir ”kamuflert i systemet”. Strategiene de pedagogiske lederne benyttet for å gjøre motstand mot krav om språkkartlegging de av ulike grunner ikke kunne eller ønsket å imøtekomme, bar kjennetegn av en stille motstand, derav mitt begrep om stille opprør.

Der det stille opprøret var helheten av alle de små og store avgjørelsene i barnehagehverdagen, der de pedagogiske lederne prioriterte bort språkkartlegging til fordel for andre arbeidsoppgaver de anså som viktigere, på bakgrunn av profesjonell skjønnsutøvelse.

I ettertid har det nye bystyret avviklet ordningen om obligatorisk språkkartlegging i Oslo kommune. Likevel er standardiserte prøver og kartleggingsmetoder fortsatt en foretrukken styringsmetode fra Oslo kommunes side. Mitt masterstudie bidrar til å synliggjør ulikhetene mellom den tekstuelle politiske virkeligheten og den praktiske arbeidshverdagen for barnehagelærerne, og hva som kan skje når denne diskrepansen blir for stor.

For å vellykket kunne implementere store endringer i barnehagesektoren, og andre velferdsinstitusjoner for øvrig, er det viktig å høyde for de strukturelle betingelsene som allerede ligger til grunn for institusjonen som helhet – samt den profesjonsetiske tyngden og erfaringen profesjonsutøverne i front har med seg fra før.

 

Litteratur

Breimo, Janne P (2015), «Rehabilitering. Samordningsproblematikk sett fra et ståsted». I Karin, Widerberg (red.) I hjertet av velferdsstaten. En invitasjon til institusjonell etnografi. (79– 100). Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Campbell, Marie L. (2006), ”Institutional Ethnographyand Experience as Data”. I Dorothy E. Smith (red.). Institutional Ethnography as Practice. (45- 64). Lanham, MD: Rowman & Littlefiels Publishers, Inc.

Creswell, John W. (2007), Qualititive Inquiry & Research Design– Choosing among five approaches. London: Sage

Espenakk, Ingrid. Frost, Jørgen og  Margaret Klepstad Færevaag, (2011). TRAS: Observasjon av språk i daglig samspill. Bryne: Info Vest Forlag.

Greve, Anne (2015), ”Barnehagelærerprofesjonens utfordringer i møte med politiske forventninger om læringsutbytte”. I Bernt A. Hennum. Mari Pettersvold og Solveig Østrem (red.) Profesjon og kritikk. (201– 219). Bergen: Fagbokforlaget Vigsmostad & Bjørke AS .

Hennum, Bernt (2015), “Organisasjon og profesjon”. I Bernt A. Hennum. Mari Pettersvold og Solveig Østrem (red.) Profesjon og kritikk. (83-105). Bergen: Fagbokforlaget Vigsmostad & Bjørke AS .”

Kaurel, Jon (2015a), «Effektstudien som utdanningspolitisk styringsinstrument». I Bernt A, Hennum. Mari, Pettersvold og Solveig, Østrem (red.) Profesjon og kritikk. (221– 244). Bergen: Fagbokforlaget Vigsmostad & Bjørke AS .

Lipsky, Michael (1980), Street-Level Bureaucracy. Dilemmas of the Individual in Public Services. New York: Russel Sage Foundation.

Oslo kommune (2011). Oslostandard for samarbeid og sammenheng mellom barnehage og skole. Oslo: Oslo kommune.

Oslo kommune (2013). Oslostandard for systematisk oppfølging av barns språkutvikling. Oslo: Oslo kommune.

Oslo kommune (2015). Oslostandard for systematisk oppfølging av barns språkutvikling. Oslo: Oslo kommune.

Pettersvold, Mari. og Solveig Østrem (2012), Mestrer, mestrer ikke. Jakten på det normale barnet. Oslo: Res Publica.

Pettersvold, Mari (2015), “Den nødvendige kritikken”. I Bernt A. Hennum. Mari Pettersvold og Solveig Østrem (red.) Profesjon og kritikk. (39– 62). Bergen: Fagbokforlaget Vigsmostad & Bjørke AS .”

Smith, Dorothy (2005), Institional Ethnography: A Sociology for People. Lanham. MD: AltaMira press.

Thomassen, Ole J. (2015), «Muligheter for profesjonell kritikk». I Bernt A, Hennum. Mari, Pettersvold og Solveig, Østrem (red.) Profesjon og kritikk. (63–81). Bergen: Fagbokforlaget Vigsmostad & Bjørke AS .

Østrem, Solveig (2015), «Profesjonsutøvelse i et spenningsfelt». I Bernt A, Hennum. Mari, Pettersvold og Solveig, Østrem (red.) Profesjon og kritikk. (264– 300). Bergen: Fagbokforlaget Vigsmostad & Bjørke AS .