Min teknologifrie sommer

I sommer bestemte jeg meg for å kutte ned på Internett, mobilbruk og tv-serier, skriver student Lars Adrian Hole.

Tekst og foto: Lars Adrian Hole

Det hele startet i bilen på vei fra Trondheim. Kjæresten min og jeg skulle hjem på sommerferie. Da vi stoppet og fylte bensin presterte mobilen min å kile seg fast mellom døra og bilen akkurat da døra smalt igjen. Skjermen ble knust og mobilen var død. Den ga fra seg noen ynkelige pip før den svartnet for godt.

Reaksjonen min var overraskende nok lettelse og ikke irritasjon. Jeg hadde flørtet med tanken før, men akkurat da bestemte jeg meg for å boikotte så mye teknologi som mulig i sommerferien. Den døde mobilen ga meg en grunn – og dessuten har jeg ikke råd til ny uansett.

Den første mobilen jeg eide lå og ventet på meg da jeg kom hjem og den startet ved første tastetrykk. Polyfoniske ringetoner er noe jeg hadde glemt var en greie.

GAMMEL TELEFON: Hvis jeg skal slå inn en spiker kan jeg sikkert bruke denne.

Jeg hadde flørtet med tanken før, men akkurat da bestemte jeg meg for å boikotte så mye teknologi som mulig i sommerferien.

De første dagene var merkelige. Jeg sjekket mobilen konstant, men den lille dingsen fortalte sjelden noe nytt. Ingen Instagram-feed, ingen nye Snapchats. Jeg hadde fremdeles ingen tekstmeldinger. Det føltes ut som jeg alltid hadde glemt noe. Jeg kunne ikke Google det jeg ville når jeg ville, eller sjekke Facebook. Det var først etter en ukes tid (på en hytte uten internett) at jeg innså hvor stor del av dagen jeg tidligere hadde brukt på å se på smarttelefon-skjermen.

Jeg følte ikke at jeg brukte telefonen overdrevent mye, men den tilførte hele tiden ny informasjon (mesteparten ubrukelig informasjon). Sikkert ti til tyve ganger om dagen tittet jeg på mobilen for å se om noen hadde lagt ut noe nytt. Det er kanskje kjekt å få med seg at fyren du gikk på ungdomskolen med, men aldri snakket med, har bursdag? Etterhvert forsto jeg hvor konsentrert livet mitt hadde vært rundt ikke bare smarttelefonen, men det å skulle sjekke sosiale medier, lese nyhetsartikler, google ting jeg tenkte på og spille meningsløse mobilspill.

Dette høres ut som en klisje, men etter et par uker føltes det ut som jeg hadde logget på livet (Ja, akkurat som i den Netcomreklamen). Det var jo ikke sånn at jeg hadde sluttet å mate kroppen min med sensorisk input, men det føltes som jeg var litt mer i kontakt med meg selv. I en studiehverdag er det ikke å komme unna  å måtte tilbringe mye tid foran en skjerm, men på ferie gikk det an å la være.

OLD SCHOOL: Jeg tror man får cirka 10 hipsterpoeng for å bruke mp3-spiller i 2015.

Dette høres ut som en klisje, men etter et par uker føltes det ut som jeg hadde logget på livet

Jeg ble plutselig veldig oppmerksom på andres mobilvaner. Pappa satt plutselig og så på katte-videoer på Facebook mens vi satt og spiste frokost. Med kompisgjengen hadde vi små pauser der alle spacet inn i mobilen sin i noen sekunder og enten oppdaterte hva de holdt på med eller måtte få med seg hva andre gjorde.

Jeg hadde ikke vært like oppmerksom på dette før. Det er kanskje vanskelig å se det når en er en del av det. Det er også ganske vanskelig å ikke bli moraliserende når en stiller seg utenfor dette. Plutselig hadde jeg meninger om hvorfor det var feil eller galt at noen satt og så på mobilen sin på fest. Heldigvis (?) ender jeg som regel opp med å ikke mene så alt for mye alt for sterkt. Jeg havner som regel i en endeløs jakt etter å forstå hvorfor jeg mener det jeg mener (men det kan jeg skrive om i et annet blogginnlegg).

Uansett hvor jeg var så jeg hvor oppslukt folk kan bli i den digitale verden. Jeg kan nesten ikke huske en tid der internett ikke har vært en del av livet mitt. Utviklingen har jeg vært med på fra starten, men det er først nå jeg har innsett hvor oppslukte folk blir i de små dingsene.Teknologien i seg selv er jo ikke problemet, men hvordan den brukes stiller jeg meg kritisk til (nå som jeg har koblet av og sitter på min høye, bedrevitende hest).

Det var  interessant å se et konsertopptak fra Ekebergsletta der alle i publikum (i hvertfall de mellom 14 og 16) står med en mobil foran ansiktet og filmer konserten. Det blir litt absurd å dra på en konsert for å se konserten gjennom en 5,5-tommers skjerm, gjør det ikke? Er de på konserten for å fortelle alle andre at de er der?

ALT DOKUMENTERES: Jeg satt meg ned med denne boken bare for å vise dere at jeg leser bok. Ironisk.

Uansett hvor jeg var så jeg hvor oppslukt folk kan bli i den digitale verden. Jeg kan nesten ikke huske en tid der internett ikke har vært en del av livet mitt.

Jeg stiller meg undrende til vårt behov for å se hva andre holder på med, fortelle andre hva vi selv holder på med eller bare fylle de «tomme» øyeblikkene i løpet av en dag med informasjon i en eller annen form. Kanskje er nettopp de «tomme» øyeblikkene litt mindre tomme uten smarttelefonen.

Antakeligvis kommer jeg gå tilbake til en smarttelefon, men forhåpentligvis med en litt større bevissthet rundt hvordan den påvirker livet mitt. Kanskje blir det  lettere å bare bruke den til de superpraktiske tingene en smarttelefon kan brukes til (som f.eks. å kjøpe en bussbillett). Og heller lese en bok når jeg sitter på bussen.

Lars Adrian Hole - sosiologen.no

Om Lars:

Navnet mitt er Lars Adrian Hole. Jeg er 21 år fra Hadeland og studerer sosiologi ved NTNU i Trondheim. Jeg har for tiden breddeår i statsvitenskap. På fritiden er jeg glad i musikk og fotball, og gjerne litt obskur fransk postmodernisme, om jeg har tid.

Les flere blogginnlegg av Lars her.