Lampefeber

Hvorfor er det så nervepirrende å prate til et publikum? Og hvordan kan man kvitte seg med denne frykten?

TEKST: Patrick Lie Andersen
ILLUSTRASJON: Lisbeth Moen

«… det er nettopp i begynnelsen taleren har de største vanskeligheter. Da lider nybegynneren aller verst under lampefeberens kvaler, og da kan selv den mest drevne taler være plaget av angstfornemmelser. Det nye stedet, de fremmede ansiktene, forvirrer en smule. Det vil ta noen tid før taleren er herre over seg selv og før man legger ut på svøm på det store havet, kan det være godt å ha noe å støtte seg til» (Zachariassen et al. 2006: 64)

Mye er skrevet om det å ta ordet. Et nærmest obligatorisk innslag i bøker om presentasjonsteknikk er en spørreundersøkelse med et sensasjonelt funn. Den viste at menneskers største frykt ikke var krig, katastrofe eller død, men faktisk det å tale i en forsamling. Jeg tror grunnen til det oppsiktsvekkende resultatet er at mange har kjent på slik nervøsitet, den er mer nærliggende enn krig og katastrofe. Denne kan melde seg i form av hjertebank, svimmelhet, klamme hender, sviktende stemme eller andre psykosomatiske reaksjoner. Til tross for at det er vanlig å oppleve lampefeber, så snakkes det ikke mye om det. Vi synes det er flaut å være nervøs. Men som studenter og akademikere må vi stadig til pers, det er en del av vårt virke. For utenom muntlig eksamen kan det dreie seg om å forelese, stille spørsmål på forelesning, presentere en artikkel eller diskutere på seminar.

Nervøsiteten når man snakker foran et publikum kan melde seg i form av hjertebank, svimmelhet, klamme hender, sviktende stemme eller andre psykosomatiske reaksjoner.

Spørreundersøkelsen viste at menneskers største frykt ikke var krig, katastrofe eller død, men faktisk det å tale i en forsamling

Patrick Lie Andersen

Hvorfor er det så skummelt?

Grunnene er flere, men jeg mener hovedutslaget skyldes følgende: «Du står på spill». I slike situasjoner skal det avgjøres om du får betalt for dine forberedelser eller ikke. I et uavklart øyeblikk svever du mellom suksess og fiasko. I den uunngåelige vurderingen får du karakter både fra publikum og deg selv. Du ønsker selvsagt å få anerkjennelse for innsats og kunnskaper. Men så kan altså dommen bli stryk, attpåtil i alles påsyn. Her er vi ved fryktens kjerne. For selv om det i stor grad er din innsats som står på spill, så oppleves det som det gjelder hele din person og dine evner. Derfor kan det kjennes enormt nedslående å føle at det gikk dårlig, at det ikke ble slik man hadde tenkt.

Men, det er jo ikke alltid det er like skummelt. Angstnivået avhenger av situasjon, innsats og personegenskaper. Man kan sikkert sette opp en likning for hvor nervepirrende det vil bli. Situasjoner varierer ut fra anledning (seminar, forelesning, eksamen o.l.), antall tilhørere, hvem tilhørerne er (kjenner man dem, er de autoriteter?), tid til rådighet og publikumsreaksjoner (folk som går kan virke demotiverende). Innsats i forkant må også med, for eksempel erfaring, forberedelsestid og hvor mye fagkunnskap man har tilegnet seg. I tillegg spiller en rekke personegenskaper inn: Selvtillit (høyt nivå er gjerne positivt), selvinnsikt (er den lav blir nok det meste bedre…), stressmestringskapasitet og kognitive evner som hukommelse, konsentrasjons- og prosesseringsevne. Nervøsitetslikningen kan vise seg å bli lang og komplisert. Selv om vi ikke råder over alle disse faktorene, er det likevel mange vi kan gjøre noe med.

Her er vi ved fryktens kjerne. For selv om det i stor grad er din innsats som står på spill, så oppleves det som det gjelder hele din person og dine evner.

Patrick Lie Andersen om hvorfor presentasjoner kan være så skummelt

Hva kan vi gjøre med det?

En av de tingene vi kan påvirke er egen karaktersetting. Ambisjoner er bra, men hvis de er urealistisk høye, da blir man gjerne skuffet. Derfor vil jeg oppfordre alle til å gi seg selv gode karakterer for det som gikk bra, så kan man heller forbedre det man var mindre fornøyd med. Vi kan ikke forvente å være verdensmestre fra dag én. Muntlig kompetanse er noe vi må jobbe fram. Avslutningsvis vil jeg derfor komme med noen praktiske tips som kan komme til nytte.

Sørg for at budskapet er klart og forståelig. Strukturer innholdet i bolker. Mye kan klargjøres og forenkles med gode eksempler, bilder eller figurer. En fin framgangsmåte er å ta utgangspunkt i problemstillinger eller spørsmål, for så å besvare disse i løpet av presentasjonen.

Øving gjør underverker. Å holde framlegget mutters alene kan kjennes litt rart, men det er gull verdt. Desto bedre er det om du får noen til å høre på. Slik kan du bli oppmerksom på hvor det butter imot, hvor argumentasjonen ikke fungerer, hvor du er litt blank eller hvor du må forklare bedre.

Innledningen er spesielt viktig. Får du ikke tid til å øve hele presentasjonen kan du i alle fall terpe innledningen. Det kan hjelpe på lampefeberen. Med en god start går gjerne fortsettelsen mye bedre.

Å holde framlegget mutters alene kan kjennes litt rart, men det er gull verdt.

Patrick Lie Andersen gir tips til øvelser

Ikke stress avgårde. Ha eierskap til teksten og ta deg tid til å forklare ordentlig. Legg gjerne inn pauser og luft når du snakker. Vi kan ikke alle bli Obama-er, men vi kan likevel ta noe lærdom av de som er i eliteserien. Hent for eksempel inspirasjon fra gullgruven ted.com.

Powerpoint kan være et bra hjelpemiddel, men ikke skriv for mye på hvert ark. Det blir fort mye å lese for publikum. Du vil jo at de skal høre hva du sier også.  Dropp de fancy effektene.

Til sist. Forvent at nervøsiteten kommer og aksepter at den er der. Den kan også være nyttig, ved at den virker skjerpende og gir framlegget en intensitet som ikke ville vært der med hvilepuls. Skal vi sosiologer bli bedre formidlere skjer det bare ikke av seg selv. Selv om vi kan mye, vi må også kunne vise at vi kan det. Derfor burde vi jobbe med å forbedre våre presentasjoner. Det fine er at slike forberedelser også kan bøte på plagsom lampefeber.

Denne teksten ble først publisert i Socius i 2012.