Fra infertilitet til (potensielt) assistert farskap

Når menn oppdager at de ikke kan få barn, settes deres maskulinitet på spill. Dette er en prosess med mange følelser i sving, likevel er det som oftes kvinners perspektiv som står i fokus. Hva med mennene?

nina

Min masteroppgave

Det er mye god forskning rundt om i norske masteroppgaver i sosiologi. I spalten «Min masteroppgave» deler ferdig uteksaminerte studenter av sine funn.

Nina Røkkum, uteksaminert fra NTNU, leverte i juni 2016 masteroppgaven «Assistert farskap. En kvalitativ studie av menns erfaringer med infertilitet og assistert reproduksjon».

Tekst: Nina Røkkum

I masteroppgaven utforsker jeg infertilitet og assistert reproduksjon, slik det blir erfart og forstått av menn. Jeg valgte å skrive om dette, fordi menn sjelden er hovedfokus i samfunnsvitenskapelig forskning på infertilitet og reproduksjonsteknologi. Deres stemmer er imidlertid viktige for å belyse og forstå rollen til menn, men også for å tegne et mer helhetlig bilde av tematikken.

Reproduksjonsfeltet assosieres ofte med kvinner, og forskning har en tendens til å ta utgangspunkt i og fremhever deres erfaringer. Til tross for at menn er synlige i forskning på fedre, er de underbelyste i forskning på reproduksjon. Videre bidrar dette til manglende offentlig bevissthet rundt menns erfaringer, og av flere forskere omtales de som ”det annet kjønn” i reproduksjon, da deres stemmer ikke høres og de forblir tause (Inhorn, Tjørnhøj-Thompsen, Goldberg & Mosegaard, 2009). Derfor tar min oppgave utgangspunkt i hvordan menn erfarer infertilitet og en alternativ, assistert vei mot farskap.

Et av formålene med masteroppgaven var å bidra til økt kunnskap om og bevissthet rundt mannlig infertilitet, samt menns rolle i assistert reproduksjon. Selv om menn har en annen reproduktiv rolle og andre ”oppgaver” enn kvinner, kreves menn og deres sæd. Kvinner bærer på og føder barn, men eggcelle og sædcelle må møtes for at et barn skal bli til.

 

Et reproduksjonsfelt i endring

De siste tiårene har utviklingen innen reproduksjonsteknologi ført til at flere par kan bli foreldre, både i Norge og globalt. I dag er reproduksjon noe flertydig, fordi ulike medisinske prosedyrer og teknologier gjør at befruktning kan skje utenfor kroppen (Lie, Ravn & Spilker, 2011). Gjennom dette har forståelsene av reproduksjon og konsekvensene av infertilitet endret seg. Reproduksjonsteknologi har også hatt betydning for hva det vil si å være mann og kvinne i reproduksjon, da man nå kan tenke annerledes rundt kjønn og foreldreskap. Infertile par har i dag mulighet til å realisere foreldreskapet på en alternativ måte, og begrepet i oppgavens tittel, ”assistert farskap”, betegner nettopp at infertile menn kan bli fedre via assistert befruktning.

I samme periode har forventingene til og betydningen av farskap gått gjennom omfattende endringer i Norge og andre nordiske land. Tidligere hadde menn en mer perifer rolle i reproduksjon. I dag ser de fleste menn for seg å bli fedre, noe som kan være en konsekvens av normative forventninger om at barn er noe man bør ønske seg, i tillegg til at det å få barn oppfattes som en viktig del av det å være mann (Rostgaard & Møberg, 2015).

I vårt samfunn oppfattes reproduksjon som en viktig del av å være mann. Foto: Stephan Hochhaus, Creative Commons license


Vi lever i et såkalt fedreland, bokstavelig talt. Fedrene er synlige, de er aktive og lett å få øye på. De fokuseres på i offentlig debatt, hvor det i Norge pågår omfattende diskusjoner rundt hva en far er og hvordan farskap utføres i praksis, noe som formes av gjeldende normer for hva det vil si å være far. En rekke forskere har satt fedre i fokus, hvor temaer som familie og velferdsstat, omsorg og maskulinitet, samt arbeidsliv og likestilling er fremtredende (Brandth & Kvande, 2013; Ellingsæter & Widerberg, 2012; Eydal & Rostgaard, 2015). Denne forskningen tar utgangspunkt i menn som allerede er fedre, mens fokus i studien min er på menn som ønsker å bli fedre, men som hindres av infertilitet. Hvordan oppleves det egentlig å være infertil i et samfunn med økt fokus på fedre?

 

Kort om forskningsdesignet

For å utforske dette brukte jeg en kombinasjon av kvalitative metoder inspirert av flerstedsetnografi, hvor hensikten var å få en dypere forståelse av mannlig infertilitet som fenomen (Marcus, 1995). Vinteren 2016 gjennomførte jeg dybdeintervjuer med fem menn i alderen 27 til 51 år. Kriteriene for å delta var at de skulle være i) menn, som visste at de hadde ii) nedsatt sædkvalitet og som hadde iii) gjennomført ett eller flere forsøk med assistert befruktning i Norge.

I tillegg inkluderte jeg feltarbeid, bestående av ni intervjuer med såkalte ”eksperter” og omvisninger på fertilitetsklinikkene i Trondheim. Kriteriene for ”ekspertene” var at de skulle kjenne til feltet og ha kontakt med infertile par i sin arbeidshverdag. Jeg brukte også offentlig tilgjengelige dokumenter om infertilitet for å i) få oversikt over feltet jeg skulle studere, samt ii) inkluderte jeg deler av dem i den ene intervjuguiden som hjelp til å spørre om sårbare tema.

Mennene i studien forklarer hvor mentalt utmattende det er å være i en slik prosess. Foto: Nina Røkkum

Forskere som tidligere har rekruttert menn til å snakke om infertilitet, advarer mot at dette kan være vanskelig grunnet tabuene som ofte knyttes til tematikken. Jeg hadde imidlertid en god erfaring med å rekruttere menn, da jeg i løpet av halvannen måned ble kontaktet av fem menn som ville snakke med meg. Kanskje hadde dette noe med at jeg markedsførte prosjektet gjennom mange kanaler, blant annet venterom på klinikkene, elektroniske nyhetsbrev og et lukket internettforum? Kanskje følte de seg trygge nok til å dele sine erfaringer med en utenforstående forsker i et anonymt rom? Eller kanskje tabuene er i ferd med å brytes ned?

 

En biografisk prosess

Et av de mest markante funnene i studien var at veien fra infertilitet til det (potensielle) assisterte farskapet ble forstått som en biografisk prosess. Dette har sammenheng med hvor i livet mennene befant seg da barneønsket meldte sin ankomst, samt deres forventninger knyttet til daværende livsfase.

Mennene i studien fortalte om hvor mye de ønsket seg barn og så for seg hvordan de kom til å bli som fedre, hvor de idealiserte en omsorgsfull og nærværende farskapsmodell (Brandth & Kvande, 2013). Å få barn ble ansett som en viktig del av livsløpet og deres biografiske fortelling. Da dette ikke skjedde, opplevde de noe jeg kaller en ”biografisk avbrytelse”, hvor ønskene om og forventningene til farskap ble satt på vent. De befant seg i en utfordrende situasjon, hvor infertiliteten brøt med noe de hadde sett for seg og planene de hadde lagt. De befant seg i limbo mellom en fortid som barnløs og en (potensiell) fremtid som far. Her opplevde de et indre kaos av følelser, og i håp om å komme seg videre i den biografiske fortellingen, endret de på bestemte praksiser i hverdagen for å øke sjansene for å bli gravide.

Videre henger reproduksjon og maskulinitet nøye sammen, og da mennene fikk beskjed om at de var infertile ble deres maskuline identitet utfordret. Infertiliteten innebar ikke bare en avbrytelse av (det potensielle) farskapet, men satte også maskuliniteten på spill. Noe ved kroppene til mennene samsvarte ikke med den idealtypiske, sterke kroppen. De hadde ikke kontroll på situasjonen og følte seg hjelpeløse. Til tross for dette stod barn såpass høyt på ønskelisten at de nektet å gi opp.

Assistert befruktning har åpnet opp for at flere par kan bli foreldre. Med litt teknologisk hjelp kunne mennene i studien bli fedre, noe som kan forstås som en ”biografisk fortsettelse”. Her var fertilitetsklinikkene viktige pådrivere, da assistansen betød teknologisk håp og muligheter om en fremtid som far. Idet mennene fikk assistanse, (re)konstruerte de sin maskuline identitet gjennom ulike strategier, både på hjemmebane og i klinikkens lokaler. Dette for å komme seg videre i sin biografiske fortelling ved å realisere farskap, men også bekrefte seg selv som menn. I studien forstås maskulinitet nemlig som en gjennomgående konstruksjon fra menn som infertile til de (potensielt) blir assisterte fedre.

 

Fra tekniske til følelsesladde metaforer

Noen menn skyter blankt. Som avvæpnede menn er de maktesløse og ineffektive, og deres utstyr holder ikke mål. De har et ønske om å skyte med skarpt, men det er ikke krutt i patronene. Slike tekniske uttrykk tas ofte i bruk når det snakkes og skrives om menn og infertilitet (Barnes, 2014). Videre viser disse uttrykkene til et militaristisk språk, hvor fertilitet assosieres med det som tradisjonelt sett forbindes med maskulinitet, eksempelvis autoritet og selvkontroll (Connell, 2005). I lys av dette kan infertilitet oppfattes som en trussel mot maskulin makt, men dette avvek fra funnene i min studie.

Mennene brukte sjelden statiske metaforer av teknisk karakter, men heller dynamiske og detaljrike metaforer med runde kanter. De ga uttrykk for sine erfaringer gjennom et fantastisk følelsesspråk, hvor de brukte andre metaforiske beskrivelser på hva infertilitet var for dem og hvordan de opplevde å få assistanse. Prosessen ble eksempelvis beskrevet som en fjelltur med hengemyr og topper, og sædceller ble referert til som stjerneskudd. Mennene kom ikke bare til kort som menn, men de utfordrende omstendighetene skapte også et følelsesmessig kaos. Dette var et viktig funn, da tidligere forskning på feltet ofte har tatt for seg kvinner og deres følelsesliv, samt enkelte ganger antydet at menn og kvinner er forskjellige når det gjelder følelser og hvordan disse uttrykkes. Mennene i studien opplevde derimot prosessen som en emosjonell berg- og dalbane.

En av mennene beskrev prosessen som en fjelltur, med hengemyr og topper. Foto: Nina Røkkum

Videre var mennene usikre på sin rolle inne på klinikkene, og de måtte mer eller mindre bevisst forholde seg til en rekke uskrevne normer og spilleregler knyttet til hva menn forventes å gjøre og hva de (ikke) bør føle. Ekspertene i studien hadde som ideal å se mannen og hans behov, men ga gjennom sine refleksjoner uttrykk for en slags følelseskoreografi, hvor de assosierte kvinner med følelser og menn med fakta. I sin tur førte dette til at ekspertene behandlet kvinner og menn forskjellig. De uttalte seg i tråd med en ideologisk forestilling om at det er viktig å involvere menn, men følelseskoreografien var styrende for erfaringene til både mennene og ekspertene. Studien viser derfor at klinikkenes arbeid foregikk i spenningsforholdet mellom ideologi og praksis.

Som allerede nevnt strider noen av funnene imot tidligere forskning, især når det er snakk om menn og følelser. Videre er det flere likhetstrekk mellom tankene til mennene i studien og dagens idealistiske, nærværende farskapsmodell hvor menn i større grad enn tidligere vektlegger familien og omsorg for barn. Dette kan tyde på at denne type farskap er noe som forventes og ønskes av dagens menn, som støttes av tidligere forskning på fedre og fedrekvote (Brandth & Kvande, 2013). Videre oppstod tankene om farskap lenge før en potensiell unnfangelse, noe som også setter spørsmålstegn ved når far blir til far. Samtlige av mennene i studien tenkte på seg selv som fedre allerede i prøveperiodene før de oppsøkte fertilitetsklinikken. De så for seg hva de kunne gjøre som fedre, og ble bevisste på at farskap var en viktig del av deres biografi.

 

Fra tabu til åpenhet?

Infertilitet er et tabubelagt tema og regnes som en godt bevart hemmelighet, især blant menn (Inhorn, 2012). Det oppfattes ofte som noe skjult, fordi det viser til noe som (ikke) skjer inne i kroppen. På samme tid blir det å være infertil synlig gjennom at paret ikke har barn, noe som mennene i studien beskrev som ”unormalt”. De følte seg som avvikere, da de opplevde at ”alle” andre hadde barn. Kanskje bidrar følelsen av å være ”unormal” til at tabuene består, og at hemmeligheten forblir hemmelig?

Mennene i studien var usikre i sitt første møte med klinikken og følte seg alene før de etter hvert la merke til alle de andre mennene som var der i samme ærend. Dette var for dem en tankevekker, og de mente at noen burde ha informert dem om at de ikke var alene. Menn bør vite hva andre menn i samme situasjon sliter med, noe som forhåpentligvis kan føre til mer åpenhet rundt tematikken. Videre gjelder dette også generell åpenhet blant folk flest, noe som kan bidra til å bryte ned tabuene rundt infertilitet.

 

 

Referanser

Barnes, L.W. (2014), Conceiving Masculinity. Male Infertility, Medicine, and Identity. Philadelphia: Temple University Press.

Brandth B. & E. Kvande (2013), Fedrekvoten og den farsvennlige velferdsstaten. Oslo: Universitetsforlaget.

Connell, R. W. (2005), Masculinities. 2.utgave. Cambridge: Polity Press.

Culley, L., Hudson, N., & Lohan, M. (2013), ‘Where Are All the Men? The Marginalization of Men in Social Scientific Research on Infertility. Reproductive BioMedicine Online, 27, 225-35.

Ellingsæter, A.L. & Widerberg, K. (2012), Velferdsstatens familier – Nye sosiologiske Perspektiver. Oslo: Gyldendal Akademisk Forlag.

Eydal, G. B. & Rostgaard, T. (2015), Fatherhood in the Nordic Welfare States. Comparing Care Policies and Practice. Bristol: Policy Press.

Inhorn, M.C. (2012), The New Arab Man. Emergent Masculinities, Technologies, and Islam in the Middle East. Princeton University Press.

Inhorn, M.C., Tjørnhøj-Thomsen, T., Goldberg, H. & la Cour Mosegaard, M. (2009), Reconceiving the Second Sex: Men, Masculinity, and Reproduction. New York & Oxford: Berghahn Books.

Lie, M., Ravn, M.N. & Spilker, K. (2011), ’Reproductive Imaginations: Stories of Egg and Sperm.’ NORA – Nordic Journal of Feminist and Gender Research, 19 (4), 231-48.

Marcus, G.E. (1995), ‘Ethnography in/of the World System: The Emergence of Multi-Sited Ethnography.’ Annual Review of Anthropology, 24, 95-117.

Rostgaard, T. & Møberg, R.J. (2015), ’Fathering: The Influence of Ideational Factors for Male Fertility Behaviour.’ I G.B. Eydal & T. Rostgaard, (red.), Fatherhood in the Nordic Welfare States. Comparing Care Policies and Practice. Bristol: Policy Press.