Ida Heiaas – stipendiat

Stipendiathverdagen til Ida Heiaas består av skriving, lesing og kursing. Og av å tåle andres smerte.

Som stipendiat er man nødt til å være fleksibel, mener sosiolog Ida Heiaas.

TEKST: Thomas Torjussen

– Hva jobber du med?

– Jeg er ansatt som stipendiat på Høgskolen i Oslo og Akershus i det Forskningsrådsfinansierte prosjektet ”Transitions in rehabilitation: Biographical reconstruction, experiential knowledge and professional expertise”. I prosjektet ønsker vi å finne ut mer om rehabiliteringsprosessen til personer som har blitt utsatt for ulykker og fått omfattende skader. Andre forskere i prosjektet studerer tverrfaglig og organisatorisk samhandling, mens jeg fokuserer på folks fortellinger om deres opplevelser i forbindelse med ulykken, rehabiliteringen og veien tilbake til et liv som kan se ganske annerledes ut. Det er en kvalitativ studie med en narrativ tilnærming.

– Hva går arbeidsoppgavene dine ut på?

– Veien frem til å ta doktorgrad, særlig med tanke på rekrutteringen av informanter, kan jo være litt uforutsigbar. Man må være fleksibel og forsøke å holde fremdriften og trykket oppe der det er mulig. Nå om dagen innebærer det å rekruttere og intervjue pasienter, oppdatere meg på litteratur, skrive, ta doktorgradskurs og å delta på møter, seminarer og konferanser. Mange stipendiater har jo undervisningsplikt, men det har ikke jeg.

– Hvordan ser en vanlig dag ut for deg?

– Jeg går som oftest til jobben. Det er ikke så langt, og gjør at jeg blir mer fokusert, tenker bedre. Innimellom kan jeg sette meg rett ned og skrive en hel del med én gang jeg kommer på kontoret. Jeg jobber mest konsentrert før lunsj og på kvelden, så etter lunsj gjør jeg gjerne andre ting enn å skrive – svarer på e-post, leser, også er det kanskje et møte eller en forelesning. Hjemme har jeg ofte en liten kveldsøkt. Det er den vanlige kontorhverdagen. Men jeg kommer meg en del ut også, jeg reiser for eksempel hjem til informantene mine, eller ut på sykehus eller konferanser. De mest spennende, hyggelige og utfordrende dagene er når jeg reiser hjem til informantene. Da er jeg spesielt glad for jobben min.

 

Da jeg tok bachelorgraden opplevde jeg selv at jeg forstod stoffet godt, men likevel gjorde det ganske middels på eksamen. Med min ikke-akademiske familiebakgrunn følte jeg meg dømt til å droppe ut.

Ida Heiaas, stipendiat

– Visste du hva du hadde lyst til å jobbe med mens du studerte sosiologi?

– Tja, da jeg tok bachelorgraden opplevde jeg selv at jeg forstod stoffet godt, men likevel gjorde det ganske middels på eksamen. I tillegg sa foreleserne ofte at nivået på bachelor ikke var sammenlignbart med det på master. De første forelesningene i klasse og ulikhet satte også en støkk i meg. Med min ikke-akademiske familiebakgrunn følte jeg meg dømt til å droppe ut. Så selv om jeg syntes sosiologien var fantastisk og gjerne ville jobbe med forskning, hadde jeg ikke helt troen på at jeg ville komme meg gjennom med æren i behold. Men da jeg fikk se en A-besvarelse for første gang ble jeg helt sjokkert. ”Svært stor grad av selvstendighet” betød ikke det jeg hadde trodd! Ikke i det hele tatt. Jeg hadde prøvd alt for hardt og glemt både struktur og å svare på oppgaven. Så da snudde det.

– Hvordan fikk du stillingen du har nå?

– Det ble lyst ut tre stipendiatstillinger i prosjektet, og jeg søkte på den ene. Man kunne søke på alle tre, men jeg syns den skilte seg såpass klart ut som den jeg var best egnet til, og mest interessert i, at jeg satset alt på det. Så ble jeg innstilt som nummer én av en ekstern komité, deretter var det intervju av intern komité, og så måtte jeg skrive prosjektskisse og bli tatt opp på et doktorgradsprogram for å kunne tiltre stillingen. Jeg skrev masteroppgave om amerikanske surrogatmødre og deres felles forhandlinger om forståelser av surrogatiet og arrangementene rundt. Det virker umiddelbart ganske ulikt dette, kanskje, men det er en god del tematiske fellestrekk. Så det ble nok vektlagt, samt erfaringen jeg hadde som vitenskapelig assistent på Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi og Høgskolen i Oslo og Akershus. Så bør man vel ha en viss personlig egnethet til å snakke med mennesker som er i en såpass sårbar situasjon. Det er en blanding av å tåle andres smerte, men samtidig ha empati, tror jeg. Og å klare å holde kjeft mens andre snakker.

– På hvilken måte får du brukt sosiologiutdanningen i jobben din?

– Jeg føler at jeg jobber med det jeg er utdannet til, på alle måter. Selv om jeg beveger meg over i helseforskningen er det god plass til sosiologien og samfunnsvitenskapen.  Metodekunnskap er selvfølgelig viktig, men jeg opplever også at teorikunnskapene som sosiologer har, er etterspurt.