Hverdagen til en masterstudent

Bergens-studenten Silje Kathrine Høyland deler opplevelser og erfaringer med å skrive masteroppgave.

Tekst og foto: Silje Kathrine Høyland

Det er ikke til å legge skjul på at å skrive en masteroppgave er krevende. Jeg kommer ikke noen gang til å uttrykke at «en masteroppgave er ikke så vanskelig som mange tror» eller «det var ikke så krevende som jeg trodde det skulle være». Det setter krav til selvstendighet, struktur og selvdisiplin. Det finnes ingen selvskrivende Word-dokumenter, informanter som kommer løpende etter deg eller tekster som analyserer seg selv. Men hvis dette hadde vært tilfellet, hva hadde vel da vært poenget med å ta en mastergrad?

Til tider får stresset deg til å ønske at du kastet alt på havet og satset på en karriere som profesjonell sofatester. Det hadde vært usedvanlig mye mer komfortabelt, men mest sannsynlig betydelig kjedeligere i lengden. Derfor fortsetter du, og heldigvis finnes det minst like mange toppunkter som det finnes bunnpunkter: Du får din første kaffe om morgenen, informanter samtykker til intervju, du finner en fantastisk artikkel eller du får skryt fra veileder.

Dessuten kan jeg også meddele at når du endelig krysser mållinjen, så føler du deg ganske kraftig fornøyd med seg selv. Det er en utrolig mestringsfølelse, og ikke rent ubegrunnet.

LANGE DAGER PÅ LESESALEN: Det blir kanskje lange dager på lesesalen, men da kan man nyte en nydelig solnedgang.

Det er ikke til å legge skjul på at å skrive en masteroppgave er krevende.

Før den etterlengtete mållinjen er å observere i horisonten, er det likevel mye du skal igjennom. Det er mye som skal erfares og tilstander som skal oppleves. Jeg ønsker derfor å dele noen av mine erfaringer og opplevelser.

Egenstrukturert timeplan.
Når man er student er man stort sett i kontroll over egen timeplan. Et studie i sosiologi ved UiB har ingen obligatoriske forelesninger eller seminarer, hvilket gir studentene muligheten til å utøve selvdisiplin og legge opp sin egen hverdag. Det gir muligheten til å bevise at man er voksen. For noen er det klart at det i større grad åpner opp for å styrke skippertaksmuskelen. Det er et valg man selv må ta, og så får man også ta konsekvensene av det. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg selv har gjort dette ved flere anledninger, men jeg har også lært noe av det. Det er den største klisjeen av et studieråd: «Ikke utsett ting til siste liten». Det gjør det ikke noe mindre sant, men jeg tror de fleste rett og slett bare må erfare det selv.

Egendefinerte arbeidstimer.
Jeg har aldri vært en morgenfugl. Å stå opp tidlig er slett ingen enkel oppgave for meg. Det involverer mye krangling med snooze-knappen og en lang avskjed med sengen. Jeg synes det er fortryllende ironisk at universitetet jeg valgte å studere ved har en ugle som logo. I likhet med dette nattdyret, opererer også jeg fortrinnsvis om natten. Egentlig var planen å tilpasses en normal arbeidsdag, for å «øve» på forholdene i arbeidslivet. Likevel ble det tydelig at jeg heller burde utnytte den fleksible hverdagen til min egen interesse. Når jeg endelig hadde muligheten til å følge min egen rytme, oppfattet jeg dette helt klart som det bedre alternativet. Og er ikke det fordelen med å kunne strukturere hverdagen selv?

Hinsides koffeintilstander.
Noen morgener er tunge, noen arbeidsdager er lange og noen tekster er kjedelige. Det er ting man ikke kommer unna. Da er koffein fint. Koffein er din venn, men for mye av det gode kan også være kontraproduktivt. Jeg har lært at, ja, det er mulig å drikke for mye kaffe. Det kommer et punkt hvor du har så mye energi at du vet ikke hva du skal gjøre og ender opp med å ikke gjøre noe. Du sitter med store øye og stirrer på skjermen. Uten å blunke.

NATTDYR: Noen jobber best i de sene timer.

Noen morgener er tunge, noen arbeidsdager er lange og noen tekster er kjedelige

Falmende sosialisering.
Studielivet er i stor grad en sosialiseringsarena, og man blir kjent med mange nye mennesker. Det er også svært oppløftende å ha medstudenter som går igjennom det samme som du gjør. Man ler, man gråter og man planlegger fremtiden som sofatestere sammen. Likevel har jeg opplevd at mens man teller ned dager til innleveringsfristen, blir det samtidig vanskeligere å være sosial utenfor lesesalen. Det er sikkert andre som ikke føler det slik, men jeg har hvert fall et tilfelle av flinkpike-syndrom. De siste månedene ble det vanskelig å tenke på noe annet enn oppgaven, og det var ikke alle som var like interessert i å diskutere legitimeringen av poengordninger i videregående skole. Derfor valgte jeg å være sosiolog først, og så kunne jeg være sosial senere.

Mastertåken er tykk, og den tetner dess nærmere innleveringsdatoen man kommer. Innspurten har ikke vært en dans på roser. Det har vært stirrekonkurranser med Word-dokumenter, krangling med Endnote, jakting på offentlige dokumenter og nilesing av sosiologiske tekster.

Det har vært krevende, men det har også vært noe av det beste jeg har gjort. Jeg er såre glad for at jeg valgte sosiologi ovenfor et liv som profesjonell sofatester. Jeg håper du gjør det samme.

Silje Kathrine Høyland - sosiologen.no

Om Silje:

Opprinnelig østlending, men trives over middels godt i Bergen.

Har fullført mastergrad i sosiologi ved Unviersitetet i Bergen.

Les flere blogginnlegg av Silje her.