Hovmod står for fail

Litt om det å gå på trynet i studieløpet.

Tekst: Fredrik Moi Dolve

Hei, jeg heter Fredrik. 28-årig student ved masterprogrammet i sosiologi ved Universitetet i Oslo. For øyeblikket er jeg ferdig med sankingen av empiri til oppgaven min og nå kjenner jeg sakte men sikkert angsten for å ta fatt på skrivinga bygge seg opp – en langt mer organisk oppgave enn å transkribere intervjuer. I stunder som dette kan det derfor være lurt å kaste et blikk på lignende situasjoner fra tidligere og tenke igjennom hvilke erfaringer jeg gjorde meg da.

Inspirert av Princeton-professoren som publiserte CV-en over sine akademiske nederlag, håper jeg med dette leseren kan relatere og finner teksten til hjelp i møte med egen oppgaveangst.

GRAFFITIKULTUREN: Godt sosiologisk tema, men uten noe å si ble det vanskelig å skrive oppgave om dette. Foto: Fredrik Moi Dolve.

Første gang…

Første gang jeg gikk ordentlig på trynet i studiet var første semester på NTNU, første av tre semesteroppgaver i SOS1000-faget. Vi ble bedt om å ta utgangspunkt i en tid eller hendelse fra oppveksten vår og forklare denne sosiologisk. Til dette tenkte jeg det kunne være interessant å skrive om hvilken mening graffitimalere ilegger utøvelsen av graffiti, med utgangspunkt i min egen bakgrunn fra denne subkulturen. I klassisk ‘førstis’-stil hadde jeg tatt altfor lett på å lese pensum og brøt med det Hernes’ første bud for skriving – skaff deg noe å si. Magefølelsen var klar, den fortalte meg at “dette må da være sosiologisk relevant”, men få, om noen, ord kom ned på papiret. Det ble til gjengjeld tegnet mange skisser den natta. Det siste jeg tenkte før jeg lukket øynene var seminarleders ord om “får dere ikke godkjent nå, kan dere levere på nytt i november.” No big deal. To uker etter innlevering kom dommen som lød i retning av: “En disposisjon teller ikke som gyldig forsøk og du har med dette mistet retten til å ta eksamen.” Og jeg husker det ordrett den dag i dag, da jeg kom inn på studiekonsulentens kontor og spurte om dette virkelig var sant, hvor hun svarte “Åja, det var deg det ja.” Jeg var den eneste, altså. “Jeg finner veien ut gjennom nøkkelhullet jeg, kjære Studiekonsulent.” Ingen SOS1000-eksamen det semesteret.

Selvbedrag

Første mulighet til å melde seg opp igjen i SOS1000 kom høstsemesteret året etter. Denne gangen var jobbingen min med faget en helt annen: I stedet for forelesninger brukte jeg tiden på å lese grundig på egenhånd, og stilte godt forberedt til diskusjoner i seminarene. De tre semesteroppgavene, som var relativt korte, lot jeg marinere et par uker i bakhodet før jeg skrev dem natta før innlevering. Da eksamensdagen kom var jeg derfor ganske drillet i å visualisere helhetlige tekster og jeg fikk levert en god eksamen. Til tross for at sluttresultatet stod til en A, viste det seg senere at hele-oppgaven-siste-natta-taktikken fungerer dårlig til oppgaver hvis krav er mer enn fire-fem sider. Jeg hadde lært å produsere en del høvelig god tekst på kort tid – hvilket fungerte i mange tilfeller – men i takt med høyere forventninger til oppgavene vi ble gitt, viste det seg at dette var å lure seg selv. Som da jeg skrev bacheloroppgave.

Til tross for at sluttresultatet stod til en A, viste det seg senere at hele-oppgaven-siste-natta-taktikken fungerer dårlig til oppgaver hvis krav er mer enn fire-fem sider

Fredrik Moi Dolve

Andre gang…

Andre gang jeg gikk skikkelig på trynet var med bacheloroppgaven. Jeg ville bruke Erik Olin Wrights klasseskjema til å forklare forskjeller i svar på spørsmålet “hvor sannsynlig er det at du i de neste 12 månedene vil bli arbeidsledig og se etter arbeid i minst fire sammenhengende uker?” med bruk av den norske delen i DSS-datasettet fra 2008. Wrights klasseskjema trekker en skillelinje mellom eiere og ikke-eiere av produksjonsmidler, med videre rangering av ikke-eiere (arbeidere) etter ferdigheter og grad av bestemmelsesrett over andre arbeidere i ulike lederposisjoner. Ignorant nok var jeg sikker på å sitte med svar på problemstillingen min før jeg i det i hele tatt hadde undersøkt den: Selvfølgelig ville arbeideren med lavest skåre i ferdigheter og uten lederansvar – proletaren – være den som vurderte sannsynlighet for arbeidsledighet høyest og at dette gradvis ville avta jo lenger “opp” i skjemaet man kom.

Men egoet mitt nøyde seg ikke med det: Jeg var usikker på metoden og ville få den helt perfekt, men ettersom jeg lurte meg selv til å tro jeg satt med svaret, utsatte jeg oppgaven å få metodekapittelet på plass. I stedet brukte jeg mye tid på å lese teori – jeg skulle finne opp kruttet og samtidig snu hver en stein for å forsikre meg om at ingen hadde tenkt på dette som meg. Veiledning gjorde jeg meg ikke tilgjengelig for ettersom jeg uansett satt med svaret og hadde tro på at “bare jeg setter inn støtet, så skriver jeg oppgaven på null komma niks.” Et par uker før innleveringsfristen hadde jeg klart å stable analysene i SPSS på bena, med hva dette innebar av koding av variable. Testresultatene brøt derimot med alt jeg hadde formulert i mine forutinntatte hypoteser: Det var få, om noen, forskjeller blant gruppene. Den eneste gruppa som stakk seg ut var ‘selvstendig næringsdrivende’. I hvordan jeg hadde valgt teori først, viste analysene resultater som lå utenfor forklaringsmodellene mine. Krise.

På dypt vann

Timer før deadline fikk jeg rablet hva jeg hadde i hodet og notater ned på maskinen, og bare sekunder før oppgaven ble printet kastet jeg opp en konklusjon med noen ord fra Ulrich Bech i retning av at “de primære skillelinjene i vår tid vil være å finne langs fysiske attributter som rase, kjønn, seksuelle preferanser, funksjonshemning osv. og derfor ikke etter relasjon til produksjonsmidlene.” Som en lite svømmedyktig person som prøver å ikke drukne, prøvde jeg med dette å redde oppgaven min da hva jeg skulle gjort var å undersøke dette tidlig nok i løpet til å finne andre forklaringer på funnene mine. Jeg må le og grøsse litt når jeg tenker tilbake på hvordan tiden med bacheloroppgaven var. Haha og huffameg. Karakter: D.

Hovmod står for fail

HOVMODS-SYMBOL: Ikaros som ifølge gresk mytologi ville fly til sola, men brant vingene og styrtet i havet, er et klassisk symbol på hovmod. Foto: Hovmod/ Wikipedia.org

Hva er det å lære av dette?

Så hvilken lærdom er det å trekke av dette, nå som jeg står oppi noe som kan gå samme vei? Jeg kan identifisere i hvert fall to ting: Vrangforestillinger om Feilen og fortrengning av ens iboende egenskaper.

Jeg tenker oppgaven i en akademisk oppgave er å bevise din evne til å finne ut  av noe etter vitenskapelig standard – med andre ord skal du demonstrere hva du har lært. Da all læring innebærer smerte langs en eller annen dimensjon, gjelder det å akseptere dette så tidlig som mulig. Et typisk forløp er gjerne å begi seg ut i ukjent terreng med stikksmerter i vilja, skaffe seg personlig erfaring gjennom egen prøving og feiling, og så stille bedre forberedt til neste gang man forsøker. Slik Feilen er til stede til enhver tid kan vi for enkelhets skyld si den fungerer på to måter: En konstruktiv og én destruktiv, avhengig av når den inntreffer. Det som gjerne leder til at vi feiler på den destruktive måten er at vi ikke feiler nok på den konstruktive måten før vi, av tidsmessige årsaker, må levere fra oss produktet. Med andre ord har vi ikke gitt oss selv nok tid og rom for å foreta de nødvendige korrigeringer som ligger bak et godt sluttprodukt. Det er ytterst få som klarer å treffe blink med én gang. Derfor er det helt i orden – jeg vil faktisk oppfordre til – å forstå Feilen som noe positivt.  Jo mer komfortable vi er med å ofte begå feil av den konstruktive typen, jo bedre unngår vi situasjoner der Feilen fungerer destruktivt for oss.

Sannhet som er minst feil

Uten sammenligning for øvrig, om jeg kan tillate meg å trekke noen store linjer, tenker jeg det er dette bautaer som Popper og Kuhn er inne på i hva de sier om at vitenskapen aldri vil finne sannheten med stor S, men at vi må ta til takke med det som er godt nok. “Ifølge Kuhn er ingen standard er høyere enn enighet blant kolleger.” (Ringdal, 2009: 35–38). Med andre ord snakker vi ikke her om en sannhet som er mest sann, men heller minst feil. Og denne har gyldighet, for å si det med Habermas, til noen kommer opp med noe bedre. Så Feilen er alltid til stede, men blir ufortjent fryktinngytende hos usikre studenter som meg selv. Derfor tenker jeg veiledere, mentorer og andre bør applaudere studenter som er raskt ute med å feile og gjennom dette gjør seg tilgjengelige for konstruktive korrigeringer.

Uten sammenligning for øvrig, om jeg kan tillate meg å trekke noen store linjer, tenker jeg det er dette bautaer som Popper og Kuhn er inne på i hva de sier om at vitenskapen aldri vil finne sannheten med stor S, men at vi må ta til takke med det som er godt nok

Fredrik Moi Dolve

Hovmod står for fail

Den andre tyren som må tas ved hornene er Hovmodet som jeg på glimrende vis demonstrerte at jeg har en god porsjon av i bacheloroppgaven min, der jeg lurte meg selv til å tro jeg satt på svar på spørsmål jeg ennå ikke hadde undersøkt. Til dette tenker jeg at det er sunt å forstå våre iboende egenskaper i kontiuumsform: Altså at vi ikke er enten-eller, men til enhver tid befinner oss et sted mellom to eller flere ytterpunkter på en skala av våre gode og dårlige egenskaper. Disse slipper vi ikke unna, men vi kan ta affære ved å stoppe opp, føle på og reflektere over hvem vi er ovenfor oppgaven vi har satt oss fore. Slikt gjør det mulig å være ydmyk på egne vegne. Men for å evne slik “lytting til oss selv” står vi ovenfor den virkelig store oppgaven: Å legge til rette for en hverdag der vi er produktive uten å stresse, samtidig med en sunn dose “driv” mot hva enn som er målet vårt. Slikt kan gjerne motiveres av deadlines, men husk å gi deg selv gode marginer.

Foruten å bo i oppdaterte to-do-lister – først og fremst for en oversikt over hva jeg velger å ikke gjøre mens jeg gjør hva jeg anser som viktigst – og not-to-do-lister, med blokkering av sosiale medier og andre prokrastineringssider i arbeidstiden, vet jeg av erfaring at jeg fungerer best før lunsj før oppmerksomheten lugger i retning andre ting. Slik morgentimene er hellige for meg må jeg derfor løse oppgaven å komme meg tidlig nok i seng. Å blokkere ut støyen fra internettet etter klokka ni har således vært en velsignelse.

Følger vi hovedtesen i David Allens Getting Things Done – at evnen vår til å være produktiv er proporsjonal med evnen vår til å slappe av – videre, vil jeg si det er når forestillingene våre og virkeligheten kolliderer at stress genereres. Således er et første steg på veien mot å la Feilen fungere konstruktivt for oss å lære å respektere hvor liten man faktisk får gjort på en dag, i den forstand at ting som regel tar langt lengre tid enn forventet. Til dette prøver jeg å praktisere, som noe av det siste jeg gjør for dagen, å besvare “hvilke tre ting – og tre ting bare – skal jeg gjennomføre i morgen for å si meg fornøyd med dagens innsats?” Svaret går ned i en liten notatbok jeg bærer med meg i lomma og er det første jeg ser neste dag.

Hat teksten

All den tid vi skriver for å oppdage det vi allerede vet, avdekker vi samtidig hvilke spørsmål vi ennå ikke er i stand til å besvare. Dette er hva jeg synes er mest skremmende med skriving – at teksten som produseres fører med seg et hav av arbeid jeg ennå ikke vet hva er. Slik hver forskningsartikkel man leser er en oppskrift på hvordan ting er gjort tidligere, blir jeg i møte med for mange råd og vink som Buridans esel – eselet som sulter ihjel fordi det ikke klarer å velge mellom to like havresekker. Derfor må jeg ha som regel å ikke lese noe før jeg har skrevet hodet tomt for det jeg allerede vet (jamfør Rienecker, Jørgensen og Skov, 2013: 58), noe som gjør det langt lettere å se hva jeg trenger å supplere med fra litteraturen. I slike øyeblikk må jeg derfor fortelle meg selv at “joda, joda, Fredrik – dette er ikke farlig. Kjør på med enda en Pomodoro og ‘sitt’ i det mens du puster med magen.” Og sakte, sakte kommer bokstavene frem på skjermen. En dreven akademiker og nær venn sa en gang til meg: “Teksten, Fredrik, den skal hates.” Av dette tenker jeg skriving er som i kjærligheten, der motsatsen ikke er hat men likegyldighet. Så til tross for at skriving kanskje er det verste du vet – kanskje er det først når skriving er likegyldig for deg at det ikke er verdt det? 15. mai leverer jeg masteroppgaven min. Måtte jeg begå tilstrekkelig mange nok av de gode, konstruktive og korrigerende feilene før den tid.

 

Kilder;

Allen, David. (2001). Getting Things Done. The Art of Stress-Free Productivity. New York. Penguin Books.

Rienecker, L.,  Jørgensen, P.S., Skov, S. (2013). Den gode oppgaven – håndbok i oppgaveskriving på universitet og høyskole (2. utg). Bergen. Fagbokforlaget.

Ringdal, Kristen. (2009). Enhet og mangfold (2. utg). Bergen. Fagbokforlaget.

10479137_10206154764201032_4535549000482640499_n

Om Fredrik:

Fredrik Moi Dolve er masterstudent i sosiologi ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo.