Fra «Disneyland» til «Trumpland»

Alle som nå raser over valgresultatet i USA har oversett det faktum at Trump kun er et symptom på en langt mer dyptgående lidelse som går flere tiår tilbake, skriver Tor Anders Bye.

Tekst: Tor Anders Bye

En eiendomsmagnat, forretningsmann, reality-kjendis og mangeårig TV personlighet, uten noe som helst erfaring fra politiske institusjoner eller verv, har nettopp blitt utpekt som statsleder for verdens mektigste nasjon de neste fire årene. Meningene er delte om hvorvidt dette er bra eller dårlig for USA og resten av verden, men det er hinsides all tvil at dette valget vil være like konsekvensielt som det er historisk: Donald Trump vil bli den eldste, rikeste og politisk sett mest kontroversielle kandidaten som noen gang er blitt valgt til president i USA. Og med et flertall i både kongressen og senatet bak seg, samt et løfte om å nominere en ny høyesterettsdommer som etterfølger for den nylig avdøde Antonin Scalia, ligger alt til rette for et sterkt og handlekraftig «Trump Presidency».

En eiendomsmagnat, forretningsmann, reality-kjendis og mangeårig TV personlighet, uten noe som helst erfaring fra politiske institusjoner eller verv, har nettopp blitt utpekt som statsleder for verdens mektigste nasjon de neste fire årene

Midt oppe i alt dette står en rystet amerikansk venstreside, en forvirret opinionselite, et nervøst finansmarked og verden forøvrig tilbake som et stort spørsmålstegn på hva det er de nettopp har vært vitne til. For Donald Trumps valgseier er på mange måter et sjokk – Hvordan et moderne, opplyst og (fortrinnsvis) velfungerende demokrati kunne velge en kvinnefiendtlig, rasistisk og uforutsigbar TV-kjendis til sin leder, over en erfaren, intelligent og målrettet tjenestekvinne med over 30 års erfaring i amerikansk politikk. Men kan det i like stor grad sies å komme som en overraskelse? Store deler av Facebook og de andre sosiale mediene har brukt de siste 72 timene på å rase over Trumps valgseier, hvorav nordmenn ikke har vært noe unntak: De har pekt på amerikanske velgere som både dumme, lettlurte og lite innsiktsfulle, og norske Trump-supportere har også fått kjenne furoren på kroppen. Men de har oversett det faktum at Trump, for alle sine kontroversielle utspill, er kun et symptom på en langt mer dyptgående lidelse som går flere tiår tilbake.

VINNEREN: Vinneren av det amerikanske presidentvalget, og den amerikanske høyresidens nye øverstkommanderende, Donald J. Trump. Bildet er tatt under et av de første valgmøtene hans i det republikanske primærvalget. Foto: Gage Skidmore/ Flickr

Med Ronald Reagans første presidentperiode begynte det nyliberalistiske prosjektet for alvor: Flere store amerikanske selskap la ned industrien og flyttet arbeidsplassene ut av USA og til land som Kina og India, der både lønnsnivået og arbeidernes rettigheter sto mye svakere. Slik kunne både toppsjefer og investorer beholde en større del av profitten fra selskapets totale omsetning, samtidig som at de ikke trengte å bruke ressurser på å forhandle med streikende arbeidere eller fagforeninger. I tillegg kunne de smykke seg med at det bidro til å løfte millioner av mennesker ut av fattigdom gjennom lønnet arbeid. Den perfekte løsningen for de økonomiske elitene i nord og de fattige arbeiderne i sør.

Tilbake sto det likevel en stor gruppe som den store taperen av dette prosjektet: Arbeiderklassen i det rike nord, som ikke altfor lenge etter skulle vise seg å bli dem som betalte den virkelige prisen for nyliberalismens inntog i mainstream-politikk. Flere av de små lokalsamfunnene på den amerikanske landsbygda og i forstedene, som tidligere hadde blitt bygd opp rundt én stor industriarbeidsplass, begynte å forfalle sakte men sikkert. Økonomien gikk dårligere for den jevne amerikaner, og de unge som vokste opp i denne perioden ble møtt med kun to valg: Flytt til byene og tettstedene for å begynne å jobbe/studere, eller bli igjen på et sted uten noen sikker framtid.

De som flyttet kunne ta servicejobber inne i de folketette områdene og tjene penger på den måten, selv om levekostnadene her var mye høyere. De som hadde muligheten til å fullføre høyere utdanning, høye kostnader til tross, kunne sikre seg en bedre betalt jobb i ettertid. De som ikke hadde ressursene til å greie hverken det ene eller det andre, måtte bli igjen. Og for dem som hadde jobbet i de gamle industriene hele sitt liv og ikke kjente til noe annen virkelighet, var ikke forflytning et alternativ. Disse ble USAs tapte generasjon, latterliggjort som både dumme og late av mediene, og nå senere som Trumps kjernevelgere. Det er disse flere av de sosiale mediene nå har rast imot, nemlig hvite, lavt utdannede arbeiderklassemennesker.

INDUSTRIANLEGG: Et av utallige industrianlegg som ble lagt i ruiner både under og etter Ronald Reagans to presidentperioder. Bildet er tatt et sted i det såkalte "Rustbeltet", den nordlige/østlige delen av USA der hvor industrien sto sterkest i starten av det 20- århundret. Foto: Bob Jagendorf/ Flickr

Disse blir gitt skylden for å ha stemt på en kandidat som kommer til å rasere landet (lenge før han har inntatt det hvite hus), og ikke minst for å være så lite lik en politiker som overhodet mulig. Men kan de egentlig klandres for det? Uavhengig hvorvidt man er enig eller uenig i det Trump sier, så har han greid å treffe en nerve i det amerikanske folket som ingen annen kandidat har truffet. I en tidsalder hvor stadig flere industrijobber konverteres til servicejobber, hvor automatiseringen av manuelt arbeid er det idealet som skal følges, og hvor velferdsstatens tidligere tatt-for-gitte ordninger blir stadig mer svekket av nyliberale regjeringer, er det intet mysterium at den tradisjonelle arbeiderklassen gjør som de gjør, og velger den kandidaten som rekker fingeren til hele det etablerte politiske systemet. Men mens de fleste har vært opptatt av å fordømme Trump og hans skare av det Hillary Clinton valgte å betegne som «deplorables», har et knippe enkeltpersoner gjort sitt beste for å forstå de kreftene som ligger bak Trumps nokså uventede byks til seier.

Etter den såkalte «Tea Party»-bevegelsens framvekst i 2011, bestemte den amerikanske sosiologen Arlie Russell Hochschild seg for å foreta et dypdykk inn i det amerikanske «heartland», eller «Trumpland» som det nå heter, i et forsøk på å virkelig forstå motivasjonen bak det politiske engasjementet og verdenssynet som disse menneskene forfektet. Strangers in Their Own Land: Anger and Mourning on the American Right tegner bildet av et USA etterlatt av de siste tiårenes store teknologiske, økonomiske og kulturelle framskritt, og på mange måter baksiden av den gullmedaljen som byene har vunnet i dette tidsrommet. Calcasieu Parish i Louisiana, området hvor Hochschild gjorde flere hundre dybdeintervju med innbyggere av alle slag, er blant de mest forurensede områdene i landet og likevel et av de områdene hvor motstanden mot miljøvernsorganisasjoner er sterkest. «Hvorfor er det slik?» ville Hochschild vite, og valgte å skru av alle sine forsvar og lytte til menneskene for å få svar på.

 

Når Donald Trump entrer historien halvveis igjennom, og taler dette etablissementet imot på folkets eget språk, er det ikke rart at han vinner terreng

Nettopp gjennom å lytte til Trumps velgerbase var det at Hochschild fant den såkalte dype historien («deep story») som de hvite, konservative innbyggerne fortalte seg selv: Historien om et politisk etablissement i Washington D.C. som hadde glemt dem og ikke lenger tok på seg ansvaret for å ivareta deres interesser, og som i tillegg gikk imot deres interesser i hvert eneste spørsmål. Alt ifra våpenlover og beskyttelsesorgan for minoritetsgrupper, til klimatiltak og identitetspolitikk kan knyttes til den frustrasjonen som denne gruppen har følt på gjennom mange år. Når Donald Trump entrer historien halvveis igjennom, og taler dette etablissementet imot på folkets eget språk, er det ikke rart at han vinner terreng: Han blir, slik best beskrevet av filmskaperen Michael Moore, en «Human Molotov Cocktail» om kastet gjennom frontruten til pampene i Washington.

MOTSTANDEN: Motstanden mot president Barack Obama og hans administrasjon begynte lenge før Donald Trump stilte til valg. Den såkalte "Tea Party"-bevegelsen, navngitt etter et historisk skatteopprør i 1773, hadde i flere år stor innflytelse på det republikanske partiet og dets representanter. Foto: John W. Iwanski/ Flickr

Calcasieu Parish var også blant de mange områdene rammet av orkanen Katrina i 2005, en hendelse som det skulle vise seg var et resultat av å ha oversett de fattige i lengre tid. Katastrofen utløste riktignok et skred av frivillighet og hjelpetiltak etter noen dager, men i løpet av de første dagene var store deler av menneskene i de katastroferammede statene ene og alene. Enkeltmennesker måtte finne måter å hjelpe hverandre på: Blant annet tok de såkalte «Robin Hood Looters» matvarer fra tomme butikklokaler og fraktet det til mange tusen sultne mennesker som var fanget i husene sine i de overflommede områdene. Disse hjelperne var ikke en del av det statlige hjelpeapparatet, og brøt loven til fordel for å hjelpe sine medmennesker rundt seg, fram til hjelpen fra sentralt hold kom flere dager senere. Også slike historier, om hvor lite handlekraftig de sentrale myndighetene i Washington kan være i det å hjelpe amerikanske statsborgere i utkantstrøkene kan knyttes til og gjenkjennes i den dype historien som Hochschild finner i sitt arbeid.

 

Der man tidligere greide å finne en plass for lavt utdannet, ufaglært arbeidskraft, har man i vår tidsalder valgt å ignorere denne gruppen fullstendig [...]

Det gjenstår å se om Trumps kandidatur vil være bra, dårlig, eller uvesentlig for USA og resten av verden. Men hans valgseier, også sett i sammenheng med Brexit-avstemningen i Storbritannia, vitner om en stor svakhet i arbeidstegningene til den nye, vestlige sivilisasjonen: Der man tidligere greide å finne en plass for lavt utdannet, ufaglært arbeidskraft, har man i vår tidsalder valgt å ignorere denne gruppen fullstendig, og overlatt dem til å svare for sin eksistens helt på egen hånd. Og hva med etter den neste storslåtte teknologiske revolusjonen – Hvor all manuell produksjon er automatisert og den ideelle arbeidstakeren er en akademisk anlagt, dannet, flerspråklig, karriere-orientert, politisk engasjert og ressurssterk samfunnsborger – Hva vil da skje med den ufaglærte arbeideren som ganske enkelt ønsker å leve sitt eget liv på sine egne premisser?

Den hvite arbeiderklassen, Trumps velgerskare, har hverken ønske om eller mulighet til å flytte rundt fra en by til en annen hvert andre eller tredje år for å ta begynne i nok en midlertidig stilling, eller tvinge med seg hele familien sin på grunn av det: De er ikke villige til å ofre tilhørighet til familien eller nærmiljøet til fordel for sin egen karriere, i likhet med de ulike delene av middelklassen. Deres ideal, en forventning om å kunne finne seg et fast og godt lønnet arbeid i sitt nærmiljø, kjøpe hus og etablere en familie på et og samme sted, alt innenfor trygge økonomiske og politiske rammer, er i ferd med å forsvinne fullstendig. I stedet blir alle som står på innsiden av sivilisasjonens murer omgjort til fleksible og lydige spillebrikker som samfunnseliten kommanderer på gjørs, og de som ikke passer inn forblir stengt ute. Når vi da går inn i det mange har kalt for den «fjerde industrielle revolusjonen», har man egentlig ikke løst problemstillingen om hva vi skal gjøre med eller for lavt utdannede, ufaglærte, manuelle arbeidere, med unntak av faktisk å kaste dem utenfor selve sivilisasjonen. Vi har rett og slett ikke plass til dem, i det «nye» industrisamfunnet.

Trump ble den eneste «protestkandidaten» amerikanerne kunne velge og høstet uten tvil mye godvilje fra velgerne nettopp på grunn av det

Dette valget så et folkeopprør på begge sider av det politiske landskapet i amerikansk politikk, hvor «folkets kandidat» trådte fram: Bernie Sanders på venstresiden for demokratene, og Donald Trump på høyresiden for republikanerne. Men mens venstresiden valgte å gjemme bort sin kandidat til fordel for en langt mer etablert og foretrukken etablissementets representant, mislyktes høyresiden med å gjøre det samme, og deres folkelige opprører endte opp med å ta over etablissementet. Trump ble den eneste «protestkandidaten» amerikanerne kunne velge og høstet uten tvil mye godvilje fra velgerne nettopp på grunn av det. Dersom vi har et kollektivt ønske om å unngå protestkandidater slik som Trump i framtiden, nytter det ikke å ene og alene fordømme Trump og hans velgere. Vi må løse en langt mer dypsittende lidelse for den tapte generasjonen i både USA og vesten forøvrig: Hvordan kan vi også gi dem som en gang brukte hele sitt liv og all sin tid på å lage ting håndfaste produkter for andre, et meningsfylt liv, en meningsfull hverdag, og et arbeid å være stolt over, selv i en tidsalder hvor ingenting er håndfaste lengre?

profil

Om Tor Anders:

Tor Anders Bye er ferdig utdannet sosiolog ved NTNU, hvor han skrev sin mastergrad om fellesskaps- og identitetsbygging i den norske folkehøgskolen. Han er for tiden aktiv som nøkkelperson ved Sosiologisk Poliklinikk i Trondheim, hvor han deltar i en rekke prosjekter. I tillegg er han med i komitéen for seminarserien Sosiologisk Salong, som belyser en rekke temaer og deres relevans for norsk sosiologi.