Forskningsinstitutters kompleksitet

Forskningsinstitutter befinner seg i et grensefelt mellom marked og akademia. Samtidig er det krav og forventninger om at de må utvikle seg. Dette håndterer de blant annet gjennom kreativ bruk av språket, viser en fersk masteroppgave. 

Oppgaven er en komparativ casestudie av to forskningsinstitutter. Det er Alphainstituttet, som tilhører instituttsektoren, og Betainstituttet, som nylig har blitt en del av Universitets- og Høgskolesektoren (UoH-sektoren). Selv om de nå tilhører ulike sektorer, omtaler jeg begge som forskningsinstitutter da begge fortsatt har oppdragsforskning som sin hovedaktivitet. 

Instituttene blir nå utfordret av at konsulentselskaper ansetter flere med doktorgrad, samtidig som at UoH-sektoren retter seg mer mot eksternt finansiert forskning.  Samtidig møter de sterkere forventninger om å publisere, men også om å levere kunnskap som har «impact» (ringvirkninger) og er nyttig. Gjennom å tilpasse seg disse kravene kan instituttene løse utfordringen med legitimitet utad, men det kan samtidig gi utfordringer innad i organisasjonen.

Jeg har gjennomført dybdeintervjuer for å studere hvordan instituttansatte må skape rom i sin organisasjon for både å jobbe «akademisk» og «kommersiell-industrielt», og hvordan de forholder seg til det å måtte endre seg. 

Bilde av Håvard Langnes

(Foto: Privat)

Min masteroppgave

Det er mye god forskning rundt om i norske masteroppgaver i sosiologi. I spalten «Min masteroppgave» deler ferdig uteksaminerte studenter sine funn.

Håvard Langnes ble uteksaminert fra NTNU i juli 2017. Masteroppgaven kan leses i sin helhet her: Mellom marked og akademia – institusjonell fleksibilitet i to forskningsinstitutter.

En institusjonell drakamp

Å være et forskningsinstitutt innebærer i seg selv visse spenninger i organisasjonen, da forskningsinstitutter er hybridorganisasjoner, som er ustabile i sin natur. Disse kombinerer ofte ulike organisasjonsformer som profitt og non-profitt, og ulike såkalte institusjonelle logikker (Battilana & Dorado, 2010; Jay, 2013, s. 1). Dette er tatt-for-gitte oppfatninger og praksiser knyttet til en bestemt type aktivitet innenfor et felt (Battilana & Lee, 2014).

En institusjonell logikk for forskning vil altså innebære en bestemt tilnærming og normativt syn på hvordan en skal drive forskning. Når instituttene må kombinere flere ulike logikker, blir svaret på det spørsmålet mindre åpenbart.

Instituttene kombinerer kunnskapsutvikling med kommersiell drift, men også ulike idealer og normer om hvordan de skal gjøre dette (Foto: https://www.sandler.com/blog/your-knowledge-is-worthless-until-someone-pays-you-for-it).

Balanse og særegenhet

Det viser seg å være viktig for ansatte både begge institutter å oppleve at de har en slags institusjonell balanse. De vil helst ikke være for lik konsulentene, men heller ikke være for lik akademia. Derfor omtaler informantene andre aktører på et stereotypisk og karikerende vis, og forsøker samtidig å vise hvordan de selv har en bedre balanse i sin forskningstilnærming. Begge institutter prater for eksempel om hvordan konsulentfirmaene har maler og standardløsninger, mens de mener at de selv skreddersyr hvert eneste prosjekt.

Med utgangspunkt i dette har jeg konseptualisert to institusjonelle logikker som idealtyper: En akademisk, og en kommersiell-industriell. I en akademisk logikk legger en stor vekt på fagutvikling og læring, faglig integritet, å holde på fagfeltet og bevare en spesialkompetanse. Det at spesial- eller ekspertkompetansen er viktig, henger sammen med at det er instituttet som får hovedrollen i å bidra til å utvikle kunnskapen.

En kommersiell-industriell logikk blir kjennetegnet av forrangen til oppdragsgivernes og markedets behov, og fokuset på å ha en allsidig kompetanse. Her blir oppdragsgivers input, behov og ønsker viktigst. Forskningsinstituttene må kombinere flere ulike logikker, og et viktig poeng da er at det vil være viktig med en organisasjonsidentitet som kan skape en viss balanse mellom logikkene (Battilana & Dorado, 2010, s. 1419). I oppgaven min finner jeg at språket spiller en viktig rolle i dette.

Paradoksal meningsskaping

Meningsskaping handler om hvordan folk gjør det som er komplekst, tvetydig, nytt eller inkonsistent, til noe enklere, mer oversiktelig og sammenhengende, så de vet hvordan de skal handle (Brown, Colville & Pye, 2012; Santos & Eisenhardt, 2005). Kollektiv meningsskaping vil derfor være spesielt viktig i forskningsinstitutter, som er komplekse organisasjoner.

Når informantene fremhever forskjeller mellom deres institutt og andre aktører, er det en form for meningsskaping som bidrar til en tydeligere organisasjonsidentitet. Det paradoksale i dette, er at instituttene på en del områder blir likere de samme aktørene som de distanserer seg fra.

Informantene på Alphainstituttet er for eksempel veldig opptatte av å distansere seg fra akademia, som de mener er veldig bundet til kontorene sine og har en «stå utenfor og betrakte-holdning«. De understreker samtidig at de selv jobber tett sammen med oppdragsgiverne for å skape endring.

Samtidig forteller de om økte forventninger i instituttet til ansatte om å ha akademisk kompetanse med doktorgrad og publiseringer å vise til. Informantene bruker med andre ord språket kreativt for å åpne for å kunne jobbe mer akademisk.

Betainstituttet forsøker seg på noe av det samme, men virker å være mer opptatt av motsetningene i sin aktivitet. Som en forsker påpeker: «Vi kommer ofte med en annen legitimitet enn konsulentbransjen, fordi de har veldig sånn til hensikt å tjene penger, men det kan du si, det har jo vi og

Institusjonelt rom og fleksibilitet

Det blir av flere forskerinformanter uttrykt bekymring og motvilje mot en kommersialisering hvor forskningsområdene blir tilpasset hva som er lønnsomt, og det er også usikkerhet rundt en akademisering hvor det blir ansatt stadig flere med mer tradisjonell «akademisk kompetanse». Utviklingen på de to instituttene er ikke så forskjellig, men hvordan de forholder seg til den er det.

Oppgaven min tar for seg forholdet mellom organisasjonene og medlemmene i dem. Dette er viktig fordi de ansatte i forskningsinstituttene er med på å forme den konteksten de selv blir påvirket av. De er en del av to komplekse og dynamiske organisasjoner, som de forsøker å forme til å bli enklere og mer stabile.

Samtidig er det essensielt at organisasjonen har rom for å utvikle seg i takt med landskapet rundt seg, et institusjonelt rom. Hvordan de ansatte driver meningsskaping blir derfor viktig for hvordan instituttorganisasjonen håndterer å bli kommersialisert og akademisert.

Gjennom å gi normative definsjoner av hvordan instituttene skal drive sin aktivitet, påvirker de ansatte rommet instituttene har til å kunne endre seg (Foto: https://www.torbenrick.eu/blog/change-management/barriers-to-organizational-change/).

Steile fronter

I min oppgave finner jeg at Alphainstituttet i større grad enn Betainstituttet ser ut til å kunne kombinere de institusjonelle logikkene. På Betainstituttet fremkommer det mer bekymring, motstand og støy rundt utviklingen av organisasjonen, både når det er i akademisk og i kommersiell-industriell retning.

Det er som om de institusjonelle logikkene kommer i konflikt, og resulterer i «steile fronter» med en rigiditet som kan begrenser det institusjonelle rommet til instituttet.

Alphainstituttet virker i større grad å bruke språket på et vis som åpner for bruk av flere ulike praksiser og kompetanser, fremfor å låse dem til en bestemt forskningstilnærming. De anerkjenner at de har fellestrekk med andre aktører, samtidig som de er flinke til å si «men…» og fokusere på forskjellene, selv der de er små.

Institusjonell fleksibilitet

Gjennom intervjuene virker det som at meningsskaping, særlig gjennom å distansere seg fra aktører en har likhetstrekk med, er viktig for å skape et handlingsrom i instituttene. Det oppstår et slags produktivt spenningsforhold mellom de institusjonelle logikkene hvor skillene opprettholder dem, snarere enn å skape konflikt mellom dem. Slik kan det bli enklere å kombinere dem, en får en institusjonell fleksibilitet.

Mine funn tyder på at de ansatte gjennom språket skaper mening som hjelper dem selv til å navigere i sin hverdag, mening som igjen påvirker hvordan de selv og andre i instituttet handler. Gjennom å drive en kollektiv meningsskaping, er de ansatte med på å forme forskningsinstituttene som organisasjoner.

Fremfor alt er dette et argument for en mer sosiologisk tilnærming på et felt som har vært dominert av management- og økonomisk litteratur. For slike komplekse organisasjoner blir ikke først og fremst formet av topplederes enkeltbeslutninger, men gjennom hvordan menneskene i dem hver eneste dag deler fortolkninger av sin hverdag og omgivelser, og handler på grunnlag av dette.

Referanser

Battilana, J. & Dorado, S. (2010). Building sustainable hybrid organizations: The case of commercial microfinance organizations. Academy of Management Journal, 53(6), 1419-1440.

Battilana, J. & Lee, M. (2014). Advancing research on hybrid organizing–Insights from the study of social enterprises. The Academy of Management Annals, 8(1), 397-441.

Brown, A. D., Colville, I. & Pye, A. (2014). Making sense of sensemaking in organization studies. Organization Studies, 0170840614559259.

Colville, I., Brown, A. D. & Pye, A. (2012). Simplexity: Sensemaking, organizing and storytelling for our time. Human relations, 65(1), 5-15.

Jay, J. (2013). Navigating paradox as a mechanism of change and innovation in hybrid organizations.Academy of Management Journal, 56(1), 137-159.

Karreman, D. & Alvesson, M. (2001). Making newsmakers: Conversational identity at work. Organization Studies, 22(1), 59-89.

Lamont, M. (1992). Money, morals, and manners: The culture of the French and the American uppermiddle class. Chicago: University of Chicago Press.

Santos, F. M. & Eisenhardt, K. M. (2005). Organizational boundaries and theories of organization. Organization science, 16(5), 491-508.

Taylor, J. R. & Van Every, E. J. (1999). The emergent organization: Communication as its site and surface. London: Routledge.

Turner, J. C. (1984). Social identification and psychological group formation. In H. Tajfel (Ed.), The social dimension: European developments on social psychology (Vol. 2, pp. 518-538): Cambridge, UK: Cambridge University Press.