Fordommer mot flyktninger

Skyldes fiendtlige holdninger til flytkninger mangelfull kunnskap, eller at mediene ikke fyller sin rolle som informasjonsformidler?

Tekst: Anne Hirrich

I det siste blogginnlegget skrev jeg om kommunikasjon og her utdyper jeg formidlingsprosessen. I det aktuelle eksempelet tar jeg utgangspunkt i at formidleren er kunnskapsdominerende, og at mottakeren har lite eller ingen kunnskap på det gjeldende område. God eller vellykket formidling krever at formidleren anvender kunnskapen og vinkler den slik at mottakeren kan forstå innholdet. På den andre siden må mottakeren vise til en viss grad av nysgjerrighet og interesse for å oppnå vellykket formidling.

Vi opplever dette selv når vi leser om et tema som er helt utenfor interessefeltet vårt, og kanskje mer vanskelig og abstrakt enn det som man er vant til. Da vil det være krevende og av og til umulig å forstå innholdet. Det forutsettes også en ting til: Å være fordomsfri.  Hendelsen som ligger til grunn for dette innlegget er nemlig akkurat det motsatte av de forutsetningene jeg nettopp skildret.

God eller vellykket formidling krever at formidleren anvender kunnskapen og vinkler den slik at mottakeren kan forstå innholdet.

Hver gang jeg drar på ferie til Tyskland, til barndomshjemmet mitt, i Brandenburg (Øst-Tyskland), føles det som om kunnskapsutviklingen har stått stille for enkelte. Dette legger jeg merke til når en del venner og familie diskuterer med de samme ureflekterte og unyanserte argumentene som for ti år siden.

Denne gangen gjaldt det flyktningdebatten. Dette er, etter min mening, en viktig debatt til en hver tid, men nå får den ekstra mye oppmerksomhet på grunn av det som skjer i Syria. Det er et sentralt og mye diskutert tema i den offentlige debatt i Tyskland for tiden.

Samtalene med venner og familie om flyktningdebatten var preget av uempatiske og egosentriske holdninger. Det var ingen medmenneskelig holdning å finne, ingen medfølelse med de menneskene som har opplevd blant annet krig, fattigdom og sykdom. For det andre viste det seg en holdning basert på misunnelse og gjerrighet. Argumentene bygget på at flyktningene får penger og utstyr «uten å ha jobbet for det». «De er snyltere alle sammen», «innvandrer og flyktninger er jo samme pakk» ble det hevdet. Jeg prøvde å finne ut av bakgrunnen for en slik holdning.

Jeg spurte om de visste hva som skjer i verden, da spesielt i Syria. «Ja, de er jo i krig, men de burde fikse sine problemer i sitt land, ikke ta med seg flere problemer inn i landet vårt!» Dermed forstod jeg at de IKKE visste hva som foregår. Jeg valgte å inntar rollen som formidler og prøvde å beskrive et liv i borgerkrig. Det er paradoksalt at jeg må skildre en borgerkrigsituasjon, jeg har jo selv aldri tatt del i noe lignende. Jeg føler meg allikevel kunnskapsoverlegen med tanke på alt jeg har lest i forveien. Enda mer paradoksalt er det at min familie har vokst opp i Den tyske demokratiske republikk i solidaritetens og kommunismens ånd. De forteller nostalgisk om «den kollektivistiske hverdag» med utdanning og arbeid for alle. Hvor er denne tankegangen nå? Gjelder den kollektivistiske ånd ikke for alle, eller ikke nå lenger? En undersøkelse viser til og med at det er en større tendens for å ønske flyktninger velkommen i Vest- enn i Øst- Tyskland.

FLYKTNINGER: Flyktninger er et mye diskutert tema i den offentlige debatten i Tyskland. (Statistikken er oversatt av Anne Hirrich)

Vi lever i et kunnskapssamfunn hvor informasjonsformidling skal skje gjennom media slik at samfunnsborgere skal være i stand til å tilegne seg den kunnskapen som er nødvendig for å navigere og delta i samfunnet (Aalberg og Elvestad 2005). Kan det sies at media som informasjonsformidler har mislyktes i dette tilfellet? Hvorfor er det forskjeller i meningsmålingen mellom Øst- og Vest- Tyskland? Lever menneskene i Øst- Tyskland i en boble som hindrer dem i å være nysgjerrig og interesserte?

Først og fremst antok jeg at den fiendtlige holdningen skyldes kunnskapssamfunnets overflyt av informasjon. Informasjon er tilgjengelig via TV, radio, aviser, internett og sosiale medier døgnet rundt. All informasjonen bidrar til at noen personer blir mettet av informasjon, ikke utforsker viktige temaer videre og slik ikke får med seg sentrale punkter.  Det dannes forståelse og holdninger ut ifra dette inntrykket som resulterer i ureflekterte og unyanserte mennesker. Den falske metthetsfølelsen undertrykker nysgjerrighet og interesse og fører dermed til et lite nyansert verdensbilde. Dette fører til at mange tror at de har kunnskap om et viss tema, uten å faktisk ha det. Kan dette være en forklaring på de radikale handlingene i Tyskland som blant annet opprør og å tenne på flyktningleir?

Vi lever i et kunnskapssamfunn hvor informasjonsformidling skal skje gjennom media slik at samfunnsborgere skal være i stand til å tilegne seg den kunnskapen som er nødvendig for å navigere og delta i samfunnet

Aalberg og Elvestad (2005)

Mediene bruker ofte sterke bilder for å påvirke. Bildet av den døde treåringen på stranden i Tyrkia har den hensikt å påvirke og skape handling.

Men hva om disse bildene ikke når frem til personene som burde se slike bilder? Og hva skjer hos dem som faktisk ser slike bilder? Vil bildene skape nysgjerrighet, forståelse, empati eller handling? Kan den egosentriske og fiendtlige holdningen skyldes en form for fremmedgjøring slik Marx ser det? Opplever de en så stor avstand til andre mennesker at de ikke kan forholde seg til dette lenger? Eller anser menneskene flyktninger som en trussel mot sine egne goder? Jeg tror at i dette tilfellet bygger fremmedgjøring på en kombinasjon basert på flere faktorer.

STERKE BILDER: Når slike bilder frem til de som burde se det? Foto: Screenshot Aftenposten

Jeg vil gjerne avslutte innlegget med å vise at der er håp. Meningsmålingen burde vært mer positiv, men den kunne også være verre. Tyskland sikter i stor grad mot en medmenneskelig og moralsk forsvarlig flyktningspolitikk. Det finnes også personer som viser motstand mot hatefulle kommentarer i nettavisen og holdninger og personer som tørr å stå frem. Blant annet Anja Reschke, tysk journalist og moderator i programmet Tagesthemen Das Erste (tilsvarende dagsrevyen på NRK), som turte å stå frem mot all de fiendtlige holdningene.

Anne Hirrich

Om Anne:

Jeg er 27 år ung, studerer sosiologi på NTNU i Trondheim. Jeg liker tverrfaglighet, sjokolade, festivallivet og driver med poledance. Er opprinnelig tysk, flyttet til Norge i 2006, hvor jeg bodde circa fem år på vakre Sunnmøre og flyttet til herlige Trondheim i 2011.

Les flere innlegg av Anne her.