Kan faglig forskjellsbehandling forsvares?

I 20 år har realfagsstudenter fått ekstra poeng ved opptak til høyere utdanning. Kan det rettferdiggjøres at fysikk premieres over samfunnsfag? Det har en sosiologistudent fra Bergen svart på i fersk masteroppgave.

silje

SOSIOLOGEN PRESENTERER: "Min masteroppgave"

Det er mye god forskning rundt om i norske masteroppgaver i sosiologi. I spalten «Min masteroppgave» deler ferdig uteksaminerte studenter av sine funn.

Silje Kathrine Høyland (f. 1992) leverte i juni 2016 masteroppgaven «Rettferdiggjøring av faglig forskjellsbehandling. Om realfagspoengenes legitimering og institusjonalisering».

Masteroppgaven kan leses i sin helhet på UiB sitt åpne arkiv: http://bora.uib.no/handle/1956/12316

Tekst: Silje Kathrine Høyland

I videregående skole får elever som velger realfag tildelt ekstra poeng. Poengene benyttes i opptaket til høyere utdanning og er ikke fagspesifikk. Med andre ord vil poengene være gjeldende uansett hva eleven velger å studere. En slik fordeling vitner til en forskjellsbehandling av fagene, og man kan spørre seg hvordan en slik ordning har oppstått og hvordan den har blitt rettferdiggjort.

Hvilken rolle spiller realfagspoengene?

Ordningen er en del av opptakssystemet og har vært det i nesten 20 år. Elever i videregående skole har siden 1997 blitt premiert for å velge biologi, kjemi, fysikk og matematikk, og listen over fag har vokst med årene. I tillegg til de opprinnelige fire får i dag geofag, teknologi og forskningslære, IT og VG3 naturbruk også poeng.

Noen andre fag også blir tildelt ekstrapoeng – fag som latin, gresk og 2. fremmedspråk på høyeste nivå. Språkpoengene kom likevel mer enn ti år etter og det er ytterst krevende å tjene like mange poeng ved språk som ved realfag. Elever kan få så mye som fire poeng for å velge realfag og dette kan ha stor betydning når man vet at konkurransen ved eksempelvis rettsvitenskap eller økonomiske studier er høy.

Realfagspoengordningen er ingen stor ordning. Den er ikke banebrytende, kontroversiell eller revolusjonerende. Likevel er det for noen disse poengene som kan skille drømmestudiet fra reserveplanen, eller avgjøre om det blir ventelisteplass eller studieplass. Poengene har betydning og kan ha stor påvirkning på et individs fremtidsplaner. Poengordningen er imidlertid en ordning som sjelden snakkes om. For mange er det en ordning som “bare er der”. Men hvorfor? Hvilke verdier ligger bak en slik ordning? Og hvorfor er det ingen som snakker om den lengre?

En studie av realfagspoengenes institusjonalisering og legitimering

I min masteroppgave “Rettferdiggjøring av faglig forskjellsbehandling” tar jeg for meg disse spørsmålene, og flere, i en analyse av hvordan realfagspoengordningen ble etablert, rettferdiggjort og opprettholdt. For å undersøke dette gjorde jeg et dypdykk i offentlige dokumenter datert helt tilbake til 1994. Jeg sporet opp høringsrundene som involverte realfagspoengene, og andre dokumenter som omtalte dem. Det var av interesse å undersøke hvordan det utdanningsansvarlige departementet, som har hatt tre ulike navn i perioden, rettferdiggjorde poengene og hvordan høringsinstansene argumenterte for eller mot dem.

Oppgaven ble inspirert av det faktum at jeg selv var elev med realfaglig fordypning i videregående skole, som fikk 2,5 poeng økning i skolepoeng da jeg søkte meg inn på sosiologi. Hvorfor skulle jeg premieres for mitt realfaglige valg når jeg så søkte meg inn på samfunnsvitenskap? Hvis hensikten er å være studieforberedende, burde man ikke heller belønne elever som velger den fagretningen de har tenkt å studere?

Datagrunnlaget for oppgaven baserte seg i hovedsak på offentlige dokumenter, som høringspapirer, strategiplaner og forskrifter. FOTO: Silje Kathrine Høyland

Grunngivingen av ordningen

I 1997 ble det vedtatt i Stortinget at man skulle gå inn for en ny ordning som fremmet et realfaglig initiativ. Det var et håp om å få flere elever til å både velge realfag i videregående skole og inspirere dem til å studere slike fag videre.

Det er klart at et tiltak ikke bare kan innføres uten at det foreligger en forklaring og en rettferdiggjøring. En slik legitimering handler om å appellere til allmenngyldige prinsipper i samfunnet. Man må kollektivt bli enig om hva som er riktig, og i dette tilfellet innebærer dette at departementet ikke ene og alene skal bestemme hva som gjennomføres. Man ba derfor ulike utdanningsaktører uttale seg: elev- og studentorganisasjonene, fylkeskommunene, Samordna opptak, universiteter og høyskoler, Utdanningsforbundet og videregående skoler.

Fra departementet sin side ble realfagspoengene i stor grad legitimert på grunnlag av realfagenes samfunnsnytte, men også med et fokus på dannelsen av individer. Realfagene ble sett på som essensielle for teknologisk fremvekst, opprettholdelse av demokratiet og samfunnets generelle utvikling. Utdanningsaktørene var selvfølgelig enig i at dette er viktige aspekter, men var det riktig å sette inn midler som forskjellsbehandlet fag? I høringssvarene til departementet ble det ytret flere ulike argumenter som talte både for og mot ordningen, men det var spesielt ett spørsmål som sto sterkt: hva er rettferdig?

Kampen mellom likhetsprinsipper

Når en spør seg hva som er rettferdig ble det fort også et spørsmål om likhet: Likhet mellom elever, likhet mellom fag og likhet overfor systemet. Det som kommer frem i argumentasjonen rundt realfagspoengene er et sterkt skille i oppfatningen av hvordan man oppnår likhet, og det peker på et viktig spørsmål som ser ut til å prege utdanningspolitikken i Norge: Skal det være likhet i resultat eller lik behandling?

Realfagspoengordningen verdsetter prinsippet om resultatlikhet, hvor likt resultat er viktigere enn lik behandling. Mange hevder, departementet inkludert, at realfag er vanskeligere enn andre fag. Fagenes vanskelighetsgrad fører til at elever får dårligere karakterer enn de som velger andre fagretninger, og dette må justeres for. Argumentasjonen til de aktørene som forholder seg negative, bærer i hovedsak preg av et formallikhetsprinsipp: Et ideal om lik behandling. Alle elever skal tildeles de samme godene og resultatene kan dermed variere. Realfagspoengene bryter med et slikt prinsipp ettersom elevers faglige bakgrunn gir dem ulike fordeler når de skal søke seg inn på høyere utdanning. Det er en forskjellsbehandling av kunnskap som noen ser seg sterkt uenige i.

Til tross for at man er uenige om hva slags likhetsprinsipper som skal følges i utdanningssystemet, er det tydelig at aktører som er negative til ordningen er i undertall og poengene blir derfor vedtatt, ikke bare i 1997, men også i 2005 og 2006.

Mange mener at elevers realfagskompetanse må styrkes, men er realfagspoeng riktig vei å gå? FOTO: Per Henning/NTNU, Creative Commons license

Tiden går og ordningen står

I 2016 er det ti år siden realfagspoengene ble en fast ordning, etter åtte år som prøveordning. Det er vanskelig å finne kun ett svar på hvorfor realfagspoengordningen vedlikeholdes. Flere aktører tror at den faktisk har den tiltenkte effekten. Noen sier seg enige i mangel på en bedre løsning. Mange forholder seg i stillhet. De fleste verdsetter det effektive systemet og respekterer departementets avgjørelser. En god del har glemt at ordninger er der.

Ordningen bærer preg av å “bare være der”, hvilket peker på at det har skjedd en institusjonaliseringsprosess. Etter hvert som handlinger og strukturer trer inn i den objektive verden, blir individer mindre bevisst på hvorfor de eksisterer. Også spesielt når disse overføres til nye generasjoner. Poengene har blitt en såpass integrert del av opptakssystemet at det i liten grad settes spørsmålstegn ved, på lik linje med andre sosiale mønster man ikke lenger tenker over.

Realfagspoengordningen ble opprettet fordi man trengte å gi realfagene et løft. Det eksisterer fortsatt et rekrutteringsbehov i samfunnet, men det er usikkert om poengene faktisk har den tiltenkte effekten. Ordningen har i stor grad blitt stående som et symbol på viktigheten av realfag, og man har trodd og håpet at det påvirket elevenes fagvalg. Kanskje er det på tide å ta en ny diskusjon?