Christine Barth Jacobsen – personalsjef

Christine Barth Jacobsen jobber ved den største av kommunens byrådsavdelinger. Hun visste tidlig at hun ville trives med å jobbe med arbeidslivsspørsmål.

ChristineBarthJacobsen

Christine Barth Jacobsen tok hovedfag i sosiologi ved Universitetet i Bergen i 2000, og avla senere doktorgrad i sosiologi ved samme institusjon. Hun har gjennom gradene fordypet seg i arbeidssosiologi og organisasjonsteori.

I dag har hun stillingen som personalsjef i Byrådsavdelingen for helse og omsorg i Bergen kommune.

TEKST: Silje Kathrine Høyland
FOTO: Christine Barth Jacobsen

 

– Hva jobber du med?

– Jeg jobber som personalsjef i Byrådsavdeling for helse og omsorg i Bergen kommune. Dette er den største av kommunens byrådsavdelinger, med om lag 7000 årsverk. Avdelingens ansvar omfatter blant annet driften av byens sykehjem, hjemmesykepleie, barnevernstjenester, bofellesskap for utviklingshemmede, helsestasjoner og legevakter. Byrådsavdelingen fungerer som et støtteapparat for den politiske ledelsen, representert ved byråden for helse og omsorg.

Som personalsjef er det min jobb å påse at kommunens personal- og arbeidsgiverpolitikk gjennomføres i byrådsavdelingens mange virksomheter. Jeg koordinerer/leder en rekke oppgaver innen HR-feltet, særlig innen områder som arbeidstid, lønn og bemanning. Videre er jeg involvert i flere ulike endrings- og omstillingsprosesser, jeg fastsetter lønn ved nyrekruttering og bistår ledere i ulike saker.

 

– Hva går arbeidsoppgavene dine ut på?

– Jeg har en variert jobb og har vanligvis flere saker jeg jobber med samtidig. I forbindelse med lønnsforhandlinger, og forhandlinger og drøftinger om arbeidstid (langvaktsordninger, døgnturnus osv.) er det jeg som er forhandlingsleder fra arbeidsgiversiden. Det innebærer mange møter med representanter/tillitsvalgte fra ulike arbeidstakerorganisasjoner. Jeg anser meg selv som en sparringspartner og rådgiver for organisasjonen på HR-feltet. Dette innebærer bl.a. å være en pådriver og støttespiller i ulike former for endringsarbeid. Kort fortalt både leder jeg enkelte arbeidsprosesser, mens jeg i andre saker opptrer som strategisk partner og bidrar med lederstøtte i både stort og smått. Jeg deltar i møter både internt i seksjonen jeg jobber, på ulike nivå i byrådsavdelingen og på konsernnivå. I enkelte sammenhenger er det også utstrakt dialog og faglig kontakt med kommunens samarbeidspartnere, slik som høyskoler, universitet og forskjellige forskningsmiljøer.

 

– Hvordan ser en vanlig dag ut for deg?

– Det kommer helt an på hvilken tid av året vi er på. Under forberedelser og gjennomføring av lønnsforhandlinger går mesteparten av tiden til det. Det samme vil en situasjon med streik vanligvis medføre, begge deler betyr utstrakt møtevirksomhet med arbeidstakerorganisasjoner som har medlemmer hos oss. Ellers jobber jeg ofte med én eller flere skriftlige utredninger og analyser innenfor HR-feltet, f.eks. er det behov for å være nytenkende hva angår rekruttering og bemanning av helsepersonell. Vi ønsker å legge til rette for en heltidskultur i våre tjenester, ha arbeidsplasser med kompetente ansatte som trives og fungerer godt i jobben. Det går også en del tid til vedlikehold og utarbeidelse av rutiner og retningslinjer. Jeg holder også enkelte innlegg og presentasjoner om ulike tema for større og mindre (leder-)grupper i organisasjonen.

 

Men jeg tror også at det telte positivt at jeg, basert på min forskning fra et reformintensivt sykehus, hadde mange refleksjoner om hva endringsprosesser innebærer av møter mellom gammelt og nytt i en organisasjon og hva dette kan bety for de ansatte.

Christine Barth Jacobsen

– Visste du hva du hadde lyst til å jobbe med da du studerte sosiologi?

– Jeg valgte bevisst fordypning i arbeidssosiologi da jeg tok hovedfaget, og hadde særlig interesse for arbeidstakerens relasjoner til henholdsvis medarbeidere, ledelse og brukere/pasienter/kunder. Jeg var ikke bestemt på hvilken type jobb eller sektor jeg ønsket å jobbe innenfor, men jeg visste tidlig at jeg ville trives med å jobbe med arbeidslivsspørsmål og at jeg helst ønsket en variert jobb som innebar mye kontakt med folk. Ganske kort tid etter hovedfaget fikk jeg min første jobb innen HR, eller det som tidligere ble betegnet som personalfeltet. Det var som lønns- og personalkonsulent på Rikshospitalet. Ikke lenge etterpå (pga hjemlengsel til Bergen), begynte jeg som personalkonsulent på NHH. I begge stillingene måtte jeg sette meg inn i flere områder innen offentlig personalforvaltning, og gjøre det meste av saksbehandling hva angår et arbeidsforhold. Det var veldig mye å lære, både på fag- og systemsiden.

To år etter hovedfaget begynte jeg på et doktorgradsarbeid i sosiologi, og denne gangen ble det en faglig fordypning innen organisasjonsteori. Jeg lot meg fascinere av fremveksten av en ny type bemanningsoppskrift i norsk sykehussektor; sykepleieinnleie, som ble muliggjort av en lovendring som trådte i kraft sommeren 2000. Formålet med avhandlingen min var bl.a. å belyse på hvilke måter denne nye innleiemodellen ble adoptert, videreutviklet og forsøkt legitimert av aktørene ved ett større sykehus.

Mens jeg holdt på med doktorgraden var jeg lenge usikker på om jeg ønsket å fortsette å arbeide med forskning eller gå tilbake til «en vanlig jobb». Da jeg ikke fikk ferdigstilt doktorgradsarbeidet på normert tid, søkte jeg en nyopprettet stilling som personalrådgiver ved Bystyrets kontor i Bergen kommune. Jeg hadde en del igjen av skrivearbeidet, men analysene og konklusjonene var jeg stort sett i havn med. Jeg fikk rådgiverjobben i Bergen kommune, først og fremst basert på min arbeidserfaring innen offentlig personalforvaltning fra før jeg tok fatt på doktorgradsarbeidet. Men jeg tror også at det telte positivt at jeg, basert på min forskning fra et reformintensivt sykehus, hadde mange refleksjoner om hva endringsprosesser innebærer av møter mellom gammelt og nytt i en organisasjon og hva dette kan bety for de ansatte.

 

– Hvordan fikk du jobben du har nå, og hvilke egenskaper og kvalifikasjoner avgjorde?

– Jobben som personalsjef ble utlyst, jeg søkte og ble innkalt på intervju. Tilbud om jobben fikk jeg første arbeidsdag etter disputasen min i 2011. Det var en stor overgang å gå fra lille Bystyrets kontor, med 30 ansatte, til en byrådsavdeling med om lag 7000 årsverk og enda flere ansatte. Kravene til stillingen var både relevant høyere utdanning og arbeidserfaring, så både min utdannelse og erfaring med offentlig (og især) kommunal personalforvaltning var utslagsgivende. I tillegg tror jeg det var positivt at jeg er en imøtekommende person, som arbeider strukturert og nøyaktig.

 

– Var noe av det du lærte på sosiologiutdanningen avgjørende for at du fikk jobben?

– Det er vanskelig å svare ja på dette, men utdanningen min som sosiolog og den faglige fordypningen jeg valgte, var absolutt relevant. I tillegg ble det nok også vurdert som positivt at man som sosiolog har god innsikt i forskningsmetode, inkl. statistikk.

 

–  Bruker du sosiologiutdanningen din på jobb?

– Absolutt! Men det er nok ikke noe jeg tenker så ofte på. Det handler nok i hovedsak om en analytisk tenkemåte, og det å ha med seg en del sentrale verktøy og måter å forstå verden på. Jeg har nok med meg en grunnleggende nysgjerrighet til hvorfor ting er som de er, samtidig som jeg gjerne erfarer at jeg har mot til å stille spørsmål ved en del tatt-for-gitt forestillinger om måter ulike saker håndteres. I tillegg opplever jeg å ha stort utbytte av å ha jobbet med tekst og det å formidle noe både skriftlig og muntlig. Det å bygge opp en argumentasjon og ha et klart og tydelig språk.