Bachelor i sosiologi – et tilbakeblikk

Det har skjedd, og det føles ganske lite utrolig: Jeg har fullført en bachelor i sosiologi.

Tekst og foto: Stian Aleksander Uvaag

Lite utrolig fordi det var planen, og fordi det med tanke på arbeidsinnsats ikke var veldig krevende. Frustrasjonen kommer noen ganger også til meg; «har jeg lært noe?», «var det bortkastet?», «burde jeg ha satset på noe annet?», «hvor leder dette?», «at jeg har holdt ut!».

Jeg skal prøve å tenke rundt hva jeg har lært av en bachelor, eller hvor jeg har falt, uten å måtte falle på begreper med en CV-klang som «analytisk blikk», «evne til å trekke ut relevant informasjon av et stort materiale» og «evne til å jobbe strukturert».

Bloggpost

STUDENTLIVET: Illustrasjon av hva det vil si å være student.

Utbyttet av en bachelor kan bli svartmalt. «Det er bare en bachelor» – det er mange som går gjennom studiene på Øvre Blindern uten å gjøre særlig mye. Iblant kommer en frustrasjon over strukturen til en bachelorgrad, også hos andre studenter. Selv opplever jeg det som lett å skyve andres frustrasjon unna, det er liksom en ufin og irrasjonell følelse, men vi er nødt til å ta frustrasjonen til etterretning. Og jeg tenker at om en uttrykker frustrasjon bør en også tilkjennegi sine forutliggende tankeliggjorte og uformulerte forventninger.

For min egen del har jeg opplevd det som frustrerende at investering i et fag og resultat har en relativt svak korrelasjon. Dette går imot min tanke om dygd der pliktoppfyllelse i en institusjon (å gå på forelesninger og lesing av pensumlister) belønnes. På tross av innsikten i at å ha et opportunistisk forhold til pensum er mest lønnsomt, har jeg likevel som oftest, om ikke pløyd gjennom hele pensum, så i alle fall rakt meg gjennom det. Unødvendig anstrengende egentlig.

Selv om skuffelsen har vokst over hvor lite av pensum gjennom studiene en husker i etterkant – jeg forventet på en eller annen måte at gjennom studier ved universitetet skulle en huske så uendelig mye mer enn ved tidligere skolegang – sitter jeg likevel igjen med en følelse av å ha lært noe. Noe annet enn teoretiske hovedlinjer, eller hva som senere bare står igjen som fun facts.

Jeg må her innvende at jeg opplever å studere samfunnet som en meningsfull eksistensiell erfaring, noe som selvfølgelig påvirker hvordan jeg opplever studiene som å ha gitt innsikt.

Før jeg begynte på universitetet hadde jeg et urealistisk bilde av det faglige miljøet blant studentene, jeg trodde alle var supergeeks og var usikker på om mine egne forkunnskaper var nok (

Og jeg må her gå inn i de forventningene jeg hadde til studiene da jeg søkte meg inn. Siden det ikke var mange forekomster av folk med universitetsgrad i mitt oppvekstmiljø, utenom de selvfølgelige lærere og lektorer, var bildet mitt av universitet ganske lite utviklet.

Jeg hadde et urealistisk bilde av det faglige miljøet blant studentene, jeg trodde alle var supergeeks og var usikker på om mine egne forkunnskaper var nok (jeg gjorde en halvgod lesning av Distinksjonen sommeren før jeg startet på sosiologi). Jeg hadde heller ikke noe klart bilde av studiedagen, jeg trodde studiene hadde en større grad av frihet, at det var et flust av forelesninger, hvor en valgte å gå på litt her og litt der for å sette seg inn i det en selv ønsket. Her kom jeg heller til en institusjon jeg opplevde som ufri, friheten var å organisere egne dager og å velge fag ut fra utilstrekkelige forkunnskaper.

Den forventningen som med tanke på lærdom er mest interessant, er forventningen min til kunnskapen som samfunnsvitenskapen skulle gi meg. Jeg trodde kunnskapen ville gjøre at jeg forstod samfunnet på en måte som var kvalitativt bedre enn andre. Jeg tror jeg må ha forventet at jeg skulle gjennomskue lovmessighetene i en hverdag som virket forutsigbar og repetitiv.

Bachelorstudiet har gjort meg kritisk. Ofte tenker jeg, og kanskje uttrykker jeg det også, at påstander om samfunnet og sammenhenger i det er rett ut feil; jeg er blitt uhyre lite omgjengelig når folk påstår noe om samfunnet. Dette kan jo høres ganske negativt ut, «gutten er bare vrang!», men bak dette ligger en verdifull kunnskap – for selv om håpet om å finne lovmessigheter fortsatt finnes i meg, har jeg falt til ro med at en bør ha et alltid ufullendt bilde av samfunnet. Å fange samfunnet i språket er liksom ikke så viktig. Her ligger kunnskapen: å alltid måtte møte hver hendelse som et enkelttilfelle, og samtidig ha et vidt tolkningsgrunnlag. (Det gjør det mulig å forsvinne inn i hverdagen. Det enkle blir mye mer givende enn før, lover!)

Bachelorstudiet har gjort meg kritisk. Ofte tenker jeg, og kanskje uttrykker jeg det også, at påstander om samfunnet og sammenhenger i det er rett ut feil; jeg er blitt uhyre lite omgjengelig når folk påstår noe om samfunnet.

Men et enkelttilfelle kan vanskelig isoleres, i det minste vår forståelse av det er ikke isolert. I faget sosiologi og sosialantropologi på VGS pleide våre vikarlærere, som til vanlig studerte på samfunnsvitenskapelig fakultet, å gjenta i det uendelige (minst en gang hver dobbeltime, etter elevinnspill): «Det er viktig å ikke generalisere».

Jeg forstod det da, men jeg forstår det nå som mer omfattende: Vi er dømt til å møte verden med generaliseringer. Hvilke generaliseringer som ligger til grunn, hva som tas for gitt, i en situasjon, er oftere tilgjengelig for meg enn før. Kanskje er dette en del av det beryktede analytiske blikket, jeg vet ikke, men dette er hva jeg opplever å ha lært, blant annet, jeg har også noen analytiske verktøy jeg har fått med meg, men de skrev jeg nylig om på eksamen, og nå, nå er det ferie.

Stian Aleksander Uvaag - sosiologen.no

Om Stian:

Stian Aleksander Uvaag (24). Går siste året på bachelor i sosiologi. Leder i Sosiologisk Filmklubb ved UiO. Ekstrahjelp ved et markedsanalyseselskap. Tidligere tatt ett års pause fra sosiologi for å gå Forfatterstudiet i Bø.