Akademisk kollektivisme

Tekst: Tor Anders Bye

Da jeg leverte min masteroppgave i sosiologi ved NTNU i fjor sommer, tillot jeg meg å skrive et (noe) langt forord hvor jeg avslutningsvis formulerer et råd som jeg mener det er nødvendig at (absolutt) alle sosiologistudenter må kjenne til:

God sosiologi blir ikke utviklet i et vakuum: Den lar seg inspirere av det etablerte så vel som det nye, det forutsigbare så vel som det uventede, det muntlige så vel som det skriftlige. God sosiologi både er (og bør være) en intellektuell gryterett av uante proporsjoner, hvor bordet er dekt på til alle (løst sitert i Bye 2016).

Arbeidet ditt som sosiolog blir både inspirert av og formet etter de menneskene og aktivitetene du omgir deg med og inngår i mens du skriver. De stemmene du ender opp med å gi rom til i din tekst er tett knyttet til den intellektuelle reisen du foretar som student og samfunnsborger, noe som ble klart for meg i løpet av de to årene jeg selv gikk master, samtidig som jeg var nøkkelperson ved Sosiologisk Poliklinikk i Trondheim. Dersom du ønsker å lese mer om hva poliklinikken er og hva vi holder på med der, kan du ta en titt på vår hjemmeside eller Facebookside. Jeg vil også anbefale min gode kollega Anne Hirrich sitt blogginnlegg om det å være nøkkelperson.

Min sosiologi, bare min!
For ikke lenge siden fortalte en jeg kjenner veldig godt om et familiemedlem som skrev sin doktorgradsavhandling i rettsvitenskap, i en tid hvor akademiske institusjoner praktiserte et forbud mot å diskutere avhandlingen med noen utenom sin veileder. Altså visste hverken familien, vennene eller kjæresten til denne personen hva det var de okkuperte både dagene sine, og ikke minst livet sitt, med. For utenom veileder kunne han ikke diskutere sin faglige interesse (og sannsynligvis lidenskap) med noen som helst. Slikt er ikke bare helt utenkelig i dagens akademia, men ville for mange også vært helt uakseptabelt, gitt at vitenskapelige disipliner i bunn og grunn er diskusjoner, avhengige av å få diskutert faglige spørsmål for overhodet å utvikle seg videre.

Det å skulle gjøre (og utvikle) sosiologi etter en slik modell, akkurat som den «ensomme filosofen i sitt høye tårn» virker hinsides all fornuft for enhver empirisk-orientert forsker, som vil være helt avhengig av å få diskutert sitt arbeid med likesinnede. Også det å få praktisere sosiologien i et miljø som lar en vokse både som sosiologistudent og samfunnsborger blir utrolig viktig for en som ønsker å satse på sosiologien. For min del ble poliklinikken et slikt miljø når tiden kom for å kode kvalitative data til min masteroppgave, noe jeg lærte hvordan man faktisk gjør i forbindelse med poliklinikkens prosjekt på Pstereofestivalen i 2015: Vi malte over og renoverte en gammel campingvogn, som vi plasserte på festivalområdet og bruke som forskningsbase. Derifra gjorde vi en rekke spontane fokuserte intervju, hvor vi løp rundt på festivalområdet og intervjuet de festivalgangerne som ønsket å prate med oss. Spørsmålene gikk på deres opplevelse av festivaler generelt, og hvilke sider av Pstereofestivalen som opptok dem aller mest.

Sosiologisk mingling
I løpet av kort tid blir den første vitenskapelige artikkelen skrevet som en del av virksomheten ved Sosiologisk Poliklinikk, som jeg deltok i, publisert i Tidsskrift for Samfunnsforskning: Denne ble for meg ildprøven i det å utforske kvalitative data og ikke minst jobbe sammen med andre kvalitative sosiologer. Jeg og fire andre nøkkelpersoner, samt sosiologiprofessor Aksel Tjora gjorde alt ifra å utarbeide en intervjuguide og sammen intervjue festivaldeltakere, til å kode datamateriale og skrive selve artikkelen i fellesskap. Når tiden kom for å skrive, satte vi oss ned i samme rom fra morgen til ettermiddag og dro ikke hjem før vi hadde en noenlunde helhetlig tekst som vi var trygge på å sende videre til et tidsskrift.

Det finnes ikke bare en trygghet i det å stå flere forfattere bak samme tekst, ved at man alltid er flere som kan forsvare og stå for de resultatene man har vært kommet fram til, men også i det å gjøre selve forskningsprosessen: Der hvor jeg muligens ville formulert en mangelfull kode eller oversett en viktig refleksjon i materialet, kan en annen påpeke eller rette opp det, noe som i det lengre løp utvilsomt vil styrke både kvaliteten på forskningsarbeidet, og de resultatene som dette måtte gi.

Inspirer og la inspirere
Slike kollektive strømninger kan også smitte over på det andre man arbeider med, slik Pstereoprosjektet gjorde på min masteroppgave: Jeg måtte nok gått noen ekstra, smertefulle runder med meg selv og egen empiri, hadde jeg ikke hatt trening i både koding og analyse på forhånd. Det å delta på lesesirkler i regi av poliklinikkens mer erfarne nøkkelpersoner gav meg også gode forutsetninger for å bruke en rekke artikler og refleksjoner i metodedelen av oppgaven, som ellers ville gått meg over hodet. Og ikke minst, enhver som jobber med tekst både gjenkjenner og anerkjenner verdien av å la noen andre lese det du har skrevet. Å få et ekstra par øyne på de samme linjene du har stirret i senk de siste to ukene gjør underverker for å se hva som fungerer og ikke.

Kort fortalt: Enten du liker det eller ei, så er du avhengig av andre for å gjøre god sosiologi! Det kan være alt ifra det å finne eller etablere fora for å diskutere tekster eller bøker som kan være relevant både metodisk, teoretisk eller i sammenheng med tidligere forskning, til det å faktisk skrive en vitenskapelig artikkel på si. Men er det en (god) sosiolog du har tenkt å bli, så kan du ikke sitte alene for deg selv og pusle på din egen (og bare din egen!) tekst, selv om du har valget.

Litteratur
Bye, T. A. (2016). Året du aldri glemmer. En interaksjonistisk analyse av fellesskaps- og identitetsbygging i den norske folkehøgskolen, masteroppgave, Institutt for sosiologi og statsvitenskap, Trondheim: NTNU.

Henriksen, I. M. (under utgivelse). Spontane dybdeintervjuer: Strategisk interaksjon som sosiologisk forskningsmetode. XX.