Å stupe ut i det ukjente

Feltarbeidet mitt handla om å hoppe og håpe på det beste, men også om noen praktiske og sikkerhetsmessige foranstaltninger.

GJENBRUKSBILLETT: Boarding pass fra en av flyturene innad i Nicaragua. Flystripa i Bluefields i bakgrunnen.

TEKST OG FOTO: Julie Kalveland

Akkurat nå handler det om å godta hva jeg kan vite noe om og hva jeg ikke kan vite noe om. Det jeg vet: Når flyet mitt lander kommer en taxi til å hente meg. Jeg skal ha et møte med forskeren som skal hjelpe meg med å komme i kontakt med informanter. Jeg har en plass å bo de første fire ukene.

Da jeg bestemte meg for å skaffe dataene til masteroppgava mi gjennom feltarbeid ble løsninga en slags «bygg-selv»-metode. Jeg hadde ikke tilknytning til et prosjekt og visste ikke om noen som hadde jobba med tematikken jeg var interessert i i landet jeg ville reise til. Løsningen blei å finne ut så mye som mulig på forhånd, knytte kontakter og sette seg på et fly for å se hva jeg kunne finne ut av på to måneder. Jeg fikk både oppturer og nedturer, men alt i alt er jeg veldig fornøyd med at jeg ikke lot angsten ta overhånd da jeg noen uker før jeg reiste med skrekkblanda fryd innså rekkevidden av prosjektet mitt. Om jeg var litt bekymra noen uker før, så ble det ikke akkurat bedre før avreise…. For eksempel var jeg ganske bekymra fordi jeg hadde valgt å dra til et land med et språk jeg ikke mestrer flytende og overhodet ikke har noen utdanning i. Så hvorfor bestemte jeg meg for å dra?

Det er greit å vite at man har en trygg taxisjåfør når man lander midt på natta på en flyplass i Sentral-Amerika, men utover det var det lite å tenke på på forhånd.

Det jeg kunne noe om fra før

For det første baserte valget av masteroppgave-tema på det jeg kunne noe om fra før. I 2013 reiste jeg sammen med organisasjonen Latin-Amerikagruppene (LAG) til Nicaragua gjennom deres solidaritetsbrigadeprosjekt. Jeg hadde vært i landet jeg ville reise til fra før og kunne litt om historien og kulturen(e), men det er ikke sånn at det forrige oppholdet mitt i Nicaragua lærte meg alt jeg trengte for å kunne gjøre feltarbeidet jeg gjør nå. Det gjorde kanskje at jeg valgte et litt smalt tema, et spesifikt tema innen klimapolicy, men alt jeg leste av dokumenter før jeg reiste var fritt tilgjengelig på nett.

Jeg bestemte meg samtidig for at jeg hadde lyst å jobbe med institusjonell etnografi og fikk meg hovedveileder i Norge utifra det.

Så kontakta jeg rett og slett folk som hadde skrevet om og vært i området jeg kunne tenke meg å dra til. Sånn fikk jeg en kontakt ved universitetet her som sa ja til å være bi-veilederen min. Det er nok mer ideelt å gå gjennom kontakter for å finne noen som jobber med lignende metode og har samme innfallsvinkel, men inngangen jeg fikk til et akademisk miljø og et koselig lite instituttbibliotek å holde til ved da jeg ikke var ute og intervjua, var ei bra støtte i arbeidet mitt.

HJEMME: Inngangen til huset jeg bodde i rett bak universitetet i Managua.

Praktisk talt

De rent praktiske forberedelsene før jeg dro var få. Man trenger ikke visum på forhånd for å reise til Nicaragua, så jeg trengte ikke ordne med det. Jeg fikk et sted å bo gjennom kontaktene til biveilederen min. Det er greit å vite at man har en trygg taxisjåfør når man lander midt på natta på en flyplass i Sentral-Amerika, men utover det var det lite å tenke på på forhånd.

GATELIV: Gatemat er ei vanlig familiebeskjeft i Nicaragua. Jeg og min norske mage holdt meg stortsett unna.

Jeg forsto det meste utifra kontekst, og om jeg ikke forsto noe spurte jeg bare en ekstra gang.

Å få tak i folk

Før jeg reiste forbereda jeg meg ved å lese dokumenter og skisse opp en intervjuguide. Jeg ble råda til å vente med å ta kontakt med aktuelle personer til jeg reiste, noe som føltes litt risikabelt. Hva om alle jeg ville ha tak i kom til å være opptatt så jeg ikke fikk gjort noe? I etterkant skulle jeg nok ønske at jeg hadde forberedt meg mer, men vet også at det kan være like lett eller lettere å få audiens om man spør noen dager i forveien når de travle organisasjonsfolka har oversikt over ukas agenda. Og jeg fikk virkelig tak i folk. På et besøk i byen Bilwi (Puerto Cabezas) i den nordlige autonome regionen på den karibiske kysten av Nicaragua fikk jeg ved hjelp av en kontakt der gjennomført sju intervjuer på tre dager.

Språket gikk seg også til. Flere av de jeg har snakka med har kunnet engelsk, men jeg har stort sett valgt å ta det på spansk fordi det er språket de fleste uttrykker seg lettest med og jeg ville at informantene skulle få sagt alt de hadde på hjertet og bruke egne formuleringer. Jeg forsto det meste utifra kontekst og om jeg ikke forsto noe spurte jeg bare en ekstra gang. Jeg hadde også på forhånd bestemt meg for å bruke lydopptaker som et slags sikkerhetsnett slik at jeg ikke kun er avhengig av notater.

TETT: Intimsonen må man legge igjen i Europa. Særlig når man reiser blir det kjapt ganske tett om plassen. Her i båt på Wawashang-elva på den karibiske kysten av Nicaragua.

Alltid lydopptaker og ekstra penger i behåen, og jeg reiste omtrent ikke ut etter solnedgang klokka seks.

Sikkerhet

Det er ganske viktig å ha et reflektert forhold til sikkerhet i Managua. Det er den tryggeste av de sentral-amerikanske hovedstadene, men det har jo også noe med hvilke byer det sammenlignes med. Jeg har hørt ganske mange historier om folk som har blitt rana i Managua, heldigvis fikk jeg ingen egne erfaringer. Jeg følte meg trygg selv om jeg tok taxi og buss opptil flere ganger om dagen, men jeg tok mine forholdsregler. Alltid lydopptaker og ekstra penger i behåen, og jeg reiste omtrent ikke ut etter solnedgang klokka seks. Mac-en tok jeg kun med meg til og fra universitetet. Og var helt klar på at om noe skulle skje kom jeg til å gi fra meg alt. Å nekte å gi fra seg ting gjør situasjonen verre og det var for eksempel en hendelse med en ung gutt som mista livet fordi han nekta å gi fra seg mobilen sin under et bussran imens jeg var der nede. Det er så klart ikke kult å høre om sånne hendelser, men så visste jeg jo at jeg ikke ville vært på en buss klokka sju (etter at det har blitt mørkt, selv om det er tidlig på kvelden) og at det vanligvis går helt fint så lenge man gir fra seg det man har med seg. Jeg dro også på tre turer ut av Managua i løpet av tida mi der. For å være trygg dro jeg til og fra flyplassen med taxisjåfører jeg hadde blitt kjent med og betalte litt ekstra (som jo er vanlig når de kjører kun for deg).

ARBEIDSPLASSEN: Feltarbeid var ikke alltid så ulikt masterlivet i Norge. Selv om jeg var veldig fornøyd med å få bruke et instituttbibliotek som arbeidsplass.

Eventyret

Det er ikke til å stikke under en stol at sånne prosjekter som dette får fuglene til å danse i magen. Ei uke før avreise så jeg for meg at jeg tok sats fra et stupebrett: Det kunne bli et vakkert svalestup, jeg kunne plumpe nedi helt greit eller med et svært mageplask. Siden jeg har tilbrakt ytterst lite tid på stupebrett og ikke alltid har vært så glad i vann, var det et ganske skremmende bilde. Men når jeg nå svømmer inn mot land, og riktig nok stadig er bekymra for at jeg kommer til å ha for lite data til å gå i dybden på interessante temaer eller i det hele tatt at analysen min blir uinteressant (som alle andre på master-seminaret mitt), er jeg iallfall veldig lite redd for feltarbeid på egenhånd.

Bilde tatt 14.01.15 kl. 17.02 #6

Om Julie:

Julie Kalveland tar en master i sosiologi ved Universitetet i Oslo. Hun liker urgamle trær, kattunger og alt som er turkist. Her skriver hun om hvordan det er å være masterstudent, å gjøre feltarbeid i Mellom-Amerika og om verdens innsats for å redde skog gjennom REDD+-programmet.