Kulturinstitusjoner og deres legitimitet

Håkon Larsen internasjonale bokdebut er informativ og velskrevet om teori, men mindre overbevisende om empirisk forskning.

Håkon Larsen er en ung norsk sosiolog (født 1980) som i løpet av få år har markert seg tydelig i det kultursosiologiske forskningslandskapet: Han disputerte alt i 2011 med en avhandling om «Legitimering av allmennkringkasting i Norge og Sverige»; han publiserte en bok om «Den nye kultursosiologien» i 2013; han redigerte et spesialnummer av tidsskriftet «Sosiologi i dag» (sammen med undertegnede) om kulturpolitisk forskning i 2014, og han utga antologien «Kultursosiologisk forskning» – med en innledende program-artikkel – og en rekke artikler av andre forskere – i 2015. I mellomtiden har Håkon Larsen også publisert flere kultursosiologiske artikler i nordiske og internasjonale referee-tidsskrifter. Det er rent så det tar pusten fra en gammel mann!

screenshot

Performing Legitimacy: Studies in High Culture and the Public Sphere av Håkon Larsen. Palgrave Macmillan, 2016. 146 sider.

Per Mangset er professor emeritus i kulturstudier ved Høgskolen i Telemark og seniorforsker ved Telemarksforsking.

Post-Bourdieu

Gjennom sine publikasjoner – og især de to bøkene – har Håkon Larsen markert en klar interesse for alternative teorier til Bourdieu-tradisjonen i internasjonal kultursosiologi. I flere publikasjoner har han gjort seg til talsmann for «den nye kultursosiologien», med Jeffrey Alexander, Luc Boltanski, Laurent Thévenot, Michèle Lamont, Ann Swidler og Nathalie Heinich som forgrunnsfigurer. Flere av representantene for denne såkalt «nye kultursosiologien» har uttrykt kritikk mot – og etablert alternativer til – Pierre Bourdieus sosiologi. Flere av dem er også tidligere medarbeidere eller elever av Bourdieu (iallfall Boltanski, Lamont og Heinich), som etter hvert har brutt med den karismatiske og dominerende farsfiguren.[1] Larsen synes å mene at Bourdieu-tradisjonen er noe «foreldet», og at den har fått dominere for lenge i norsk kultursosiologi – og trolig i norsk sosiologi mer allment. Det kan han ha rett i; iallfall er det en fullt legitim påstand.

 

Internasjonal debut

I 2016 kom Håkon Larsen med sin første internasjonale bok – «Performing legitimacy – Studies in high culture and the public sphere», utgitt på Palgrave. Det er imponerende når en så ung forsker – etter flere år med hyppige bok- og artikkelutgivelser – nå også får utgitt en bok på et anerkjent internasjonalt forlag. Det er også velkomment med en studie av legitimeringsprosesser innenfor kultursektoren, nå som den offentlige kulturpolitikken i mange land står overfor åpenbare legitimeringsproblemer (jevnfør for eksempel Dubois 2011 om legitimitetskrisa til den franske kulturpolitiske modellen). Men har Håkon Larsen skrevet en god bok? La oss se litt nærmere på den.

Boka er forholdsvis kort – knapt 150 sider. Det første kapitlet (av 6) gir en velskrevet og informativ framstilling av Larsens analytiske ståsted innenfor kultursosiologien med særlig vekt på Boltanski/Thévenots pragmatiske sosiologi, Lamonts repertoarteori/komparative tilnærming, og Alexanders performative teori. Alle disse bidragsyterne kontrasteres – mer eller mindre eksplisitt – mot Bourdieus mer «strukturorienterte» kultursosiologi.

Mye av det Larsen skriver i innledningskapitlet, er kjent fra hans tidligere skrifter – på norsk. Men det forsvarer likevel sin plass her, som en introduksjon til de mer empiriske kapitlene i en engelskspråklig bok for et internasjonalt publikum. I de neste fire kapitlene prøver Larsen å anvende sitt forannevnte analytiske verktøy på ulike empiriske case: Metropolitan Opera (New York) og Den Norske Opera & Ballett (Oslo) (kapittel 2). I kapittel 3 den Den Norske Opera & Ballett og Oslo-Filharmonien. Og dernest public service-kringkasting i Skandinavia i kapittel 4 og 5. I kapittel 6 trekker Larsen til slutt analytiske tråder basert på de tidligere kapitlene. Flere av kapitlene i boka (kapittel 3, 4 og 5) er mer eller mindre omskrevete versjoner av tidligere publiserte tidsskrift- eller bokartikler, noe Larsen gjør tydelig rede for i forordet. Boka inneholder også omfattende og nyttige litteraturreferanser og noter.

Denne boka utmerker seg mer som velskrevet og informativ formidling av aktuell kultursosiologisk teori enn som eksempel på overbevisende empiriske undersøkelser

Tynt om empirien

Denne boka utmerker seg mer som velskrevet og informativ formidling av aktuell kultursosiologisk teori enn som eksempel på overbevisende empiriske undersøkelser. Den kunne tjent på en bredere og mer systematisk framstilling av de empirisk studiene (kapittel 2-5), noe som med fordel kunne gitt en noe lengre bok. Men Larsen har gjort en imponerende innsats ved å sette seg inn i og formidle internasjonale kultursosiologiske teorier, som hittil har vært lite kjent i norsk sosiologi. Så vidt jeg kan bedømme, er denne formidlingen også stort sett nøktern, oversiktlig og troverdig. Men noen steder framstår Larsen likevel som en litt enøyd korsfarer i den hjemlige akademiske andedammen. Det blir for lettvint når han skriver følgende om norske Bourdieu-orienterte forskere (s. 40):

«Even though Norwegian followers of Bourdieu keep producing studies inspired by Bourdieu’s (1984) Distinction-thesis (Rosenlund 2009; Jarness 2013; Gripsrud, Hovden, and Moe 2011; Gripsrud et. al. (2011); Hovden and Knapskog 2014a, b), less dogmatic (Daloz 2013) researchers find little support for cultural consumption as a powerful marker of status in Norway (Daloz 2007; Skarpenes 2007; Harr and Krogstad 2011; Birkelund and Lemel 2013; Skarpenes and Sakslind 2010; Halvorsen 2014).»

Bourdieu-tradisjonen har lenge vært dominerende i deler av nordisk kultursosiologi. Det er velkomment – og potensielt fruktbart – når det nå blir større interesse for alternative kultursosiologiske teorier. Men forfatterne av de mange store og solide undersøkelsene som er gjort innenfor Bourdieu-tradisjonen i Norge de seinere år, blir neppe «rystet» av Larsens litt nedlatende karakteristikk her. Jeg tror den kultursosiologiske forskningen er mer tjent med dialog enn med konflikt. Men jeg innser også at noen av de norske «Bourdieu-disiplene» er «mer katolske enn paven», slik at fruktbar dialog kan bli vanskelig.

Så vidt jeg kan bedømme, er denne formidlingen også stort sett nøktern, oversiktlig og troverdig. Men noen steder framstår Larsen likevel som en litt enøyd korsfarer i den hjemlige akademiske andedammen

Fruktbarheten til «den nye kultursosiologien» skulle i denne boka godtgjøres gjennom de empiriske studiene (kapittel 2-5). I alle kapitlene formidler Håkon Larsen interessante og relevante innsikter om kulturelle legitimeringsprosesser, for eksempel om forskjellen i vektlegging av «inklusiv» versus «eksklusiv» legitimering av operahus i Norge og USA. Kapittel 5, som handler om legitimeringsretorikk i svensk og norsk public service-TV, er kanskje det mest gjennomarbeidete og interessante. Det bygger i hovedsak på Larsens PhD-avhandling (2011). Jeg har likevel noen motforestillinger mot analysene i boka, gjengitt i fem punkter.

1. Tydeligere om det metodiske

Jeg savner en tydeligere redegjørelse for det metodiske grunnlaget, særlig for delstudiene i kapittel 2-4. Slik det er framstilt i boka, virker de metodiske oppleggene for disse delstudiene litt tilfeldige og usystematiske. Redegjørelsen for metodisk kildegrunnlag i kapittel 5 er grundigere.

2. Mer kontekst

De empiriske kapitlene kunne også tjent på en klarere kulturpolitisk kontekstualisering. Når man skal sammenligne legitimering av utøvende kunstinstitusjoner i Norge og USA, burde man vise de kulturpolitiske forskjellene tydeligere: Mens Den Norske Opera mottar omkring 80% av driftsbudsjettet fra staten, rundt 12% fra billettinntekter og bare ca. 3% fra sponsorinntekter (2013-tall), mottar utøvende kulturinstitusjoner i USA (som Met) som regel under 10% i offentlig støtte. Inntektene fra «markedet» er gjerne langt høyere – oppi 60% av driftsbudsjettet (2006-tall). Men amerikanske institusjoner nyter også godt av betydelige «skattefrie gaver» fra enkeltpersoner og bedrifter (30-40%). Noen parallell til amerikansk «donasjonskultur» fins knapt i Norge. Det er ikke overraskende at de kulturpolitiske legitimeringsprosessene blir ganske forskjellige innenfor så ulike kulturpolitiske og kulturøkonomiske regimer. Larsen skriver noe om dette (s. 35 og 50), men han tydeliggjør ikke forskjellene mellom Norge og USA når det gjelder finansiering av «the performing arts», godt nok.

Trass i høystemt retorikk og økt offentlig interesse er opera fortsatt en svært marginal og elitær kulturform i Norge

3. Mindre retorikk, mer struktur

I kapittel 2 skriver Larsen mye om hvordan Den Norske Opera legger stor vekt på «inclusive legitimation work» og på «demystifisering» av opera som en ensidig eksklusiv elitekultur. I tråd med sitt hovedperspektiv legger Larsen primært vekt på Operaens «inklusive» eller kulturdemokratiske legitimerings-retorikk, slik den kommer fram gjennom intervjuer og dokumenter. Men jeg tror det ville styrket framstillingen om han hadde kontrastert denne retorikken mot det vi vet om faktisk publikumsstruktur. En slik kontrastering kunne satt legitimeringsretorikken mer i relieff: Trass i høystemt retorikk og økt offentlig interesse er opera fortsatt en svært marginal og elitær kulturform i Norge. Selv om Den Norske Opera & Ballett (Oslo) høstet stor oppmerksomhet og berømmelse etter at den flyttet inn i et nytt flott bygg i 2008, har ikke nordmenns besøk på opera/operette som kunstform økt veldig mye, ifølge SSB: 5% av befolkningen (9-79år) var på opera eller ballett i 1991. Andelen økte til 8% i 2012 (Vaage 2013:26). Til sammen hadde bare 9 % av befolkningen vært på klassisk konsert eller opera i 2012, særlig folk med høy utdanning og eldre (Vaage 2013:42). Nesten ingen (1%) hadde vært på konsert med samtidsmusikk. Langt flere besøker teater, kunstutstilling, museer mm. Opera er fortsatt ganske smal elitekultur i Norge, trass i alt strev for «inklusiv demokratisering».

4. Samfunnsoppdrag er ikke noe nytt

«However, the notion that publicly funded organizations should have a societal mission is a fairly new construct», skriver Larsen (s. 70). Mon det? All kulturpolitikk er instrumentell, hevder kulturpolitikkforskeren Geir Vestheim (1994), antakelig med rette. Det betyr at kulturpolitikken alltid vil hevde at kulturen representerer en type «samfunnsnytte» for samfunnet som helhet. Således har nok kulturinstitusjoner påberopt seg å representere en «societal mission» også langt tilbake i historien: De har søkt å legitimere seg som bidragsytere til for eksempel «nasjonal stolthet/enhet», «demokratisk rettferdighet», «bedring av sosiale miljøer» eller «økonomiske ringvirkninger». Når Larsen søker empirisk støtte for påstanden om at «samfunnsoppdrag» er noe nytt i den kulturpolitiske retorikken, teller han hvor hyppig dette ordet har vært brukt i norske medier de seinere årene. Ved hjelp av Retriever finner han at ordet ble langt hyppigere brukt i 2014 enn i 2000. Men her mener jeg han gjør en elementær metodisk feil: «Samfunnsoppdrag» er nok et «nyord» som var lite brukt i 2000, mye mer i 2014. Det betyr ikke at kulturinstitusjoner og kulturpolitikere ikke legitimerte seg gjennom kulturens gode samfunnsmessige virkninger («societal missions») også tidligere. De brukte bare andre ord.

Det er også overraskende at Larsen ikke har funnet en bredere og mer mangfoldig legitimeringsretorikk i sitt empiriske materiale. Det er ganske velkjent – både i faglitteraturen og den dagsaktuelle kulturpolitiske debatten – at en svært mangfoldig kulturpolitisk legitimeringsretorikk gjør seg tungt gjeldende på kulturfeltet (jf. Arnestad 2010; Dubois 2014). Og den kulturpolitiske legitimeringsretorikken har nok endret seg en god del siden 1980-tallet. Ikke minst fikk ideen om at kultur kunne bidra til regional økonomisk vekst, økt vind i seilene etter utgivelsen av Richard Floridas bok The Rise of the Creative Class i 2002. I dag skal kulturinstitusjoner og kulturtiltak helst ikke legitimere seg bare gjennom sine brede inklusive/demokratiske, og sine eksklusivt kunstneriske, virkninger.

De vil også ofte hevde at de bidrar til økonomisk vekst, lokalsamfunnsutvikling, bedre folkehelse, bedre skoleprestasjoner og/eller økt økologisk bærekraft, ifølge ulike former for kulturpolitisk retorikk. Nylig erklærte jo også den nye styrelederen for Nasjonalmuseet at «kunsten er den nye oljen[2],  kanskje med håp om at museet skal bli en økonomisk innbringende turistattraksjon? Denne brede kulturpolitiske legitimerings-retorikken, som er påtrengende til stede i den dagsaktuelle kulturpolitiske retorikken, er underlig fraværende i Håkon Larsens bok. Slik retorikk har fått mer vind i seilene i den offentlige kulturpolitikken i mange vestlige land de seinere årene. Økt vekt på mål- og resultatstyring har bidratt til krav om mer måling av kulturens mangfoldige positive effekter. Sterkest har denne utviklingen kanskje vært i Storbritannia (Selwood 2010; Looseley 2011), men den gjør seg også tydelig gjeldende i norsk kulturpolitisk retorikk.[3]

Samfunnsoppdrag» er nok et «nyord» som var lite brukt i 2000, mye mer i 2014. Det betyr ikke at kulturinstitusjoner og kulturpolitikere ikke legitimerte seg gjennom kulturens gode samfunnsmessige virkninger («societal missions») også tidligere. De brukte bare andre ord

5. Påklistret teori

Til slutt blir man litt spørrende til hvor fruktbare de analytiske verktøyene som ble skissert i kapittel 1, egentlig er for den videre empiriske analysen (kapittel 2-5). Kunne man ikke kommet fram til omtrent de samme resultatene ved hjelp av et annet teoretisk-analytisk utgangspunkt? Her syns jeg bruken av Lamonts «national cultural repertoires of evaluation» fungerer bedre som analytiske verktøy enn Boltanski/Thévenots «verdiordener». De siste virker litt påklistrede i analysen, som om Larsen har måttet presse materialet litt for å få dem med.

Trass i disse motforestillingene vil jeg understreke at Håkon Larsen har skrevet en stimulerende og nyttig bok. Det er fint at Larsen vil gjennomføre kultursosiologiske studier med et annet teoretisk-analytisk utgangspunkt enn mange tidligere empiriske studier på dette feltet. Men mest overbevisende i denne boka er likevel de mer teoretiske kapitlene (1 og 6). Mange lesere av Larsens tidligere utgivelser på norsk vil nok kjenne igjen problemstillinger og perspektiver. Men framstillingen her er ganske kortfattet og oversiktlig. Den kan være en god inngang før man gir seg i kast med for eksempel Boltanskis mer voluminøse publikasjoner. Boka bør også kunne få en internasjonal leserkrets, for eksempel innenfor fagfeltet «cultural policy research».

Noter

[1] Pierre Bourdieu døde i 2002. Luc Boltanski samarbeidet tidlig i sin forskerkarriere med Bourdieu (jf. boka «Un art moyen» fra 1965). Michèle Lamont og Nathalie Heinich hadde begge Bourdieu som doktorgradsveileder- og er – trass i seinere avstandtagen – tydelig påvirket av Bourdieus sosiologi. Heinich tok et betinget oppgjør med Bourdieu i boka «Pourquoi Bourdieu» i 2007.

[2] Linda Bernander Silseth, Aftenposten 6. desember 2016. Uttalelsen kom riktignok lenge etter at Larsens bok ble utgitt.

[3] NOU 2013:4, jf. også statens kulturbudsjett for 2017, som legger stor vekt på kultur som «kreativ næring» (KUD Prop. 1 S (2016 – 2017)).

Litteratur

Arnestad, G. (2010): Frå kultursektor til opplevelsesøkonomi: Kva for rolle spelar forskaren? I: Nordisk kulturpolitisk tidsskrift, nr. 1/2010.

Bourdieu, P., Boltanski, L., Castel, R. Chamboredon, J.-C. (1965): Un art moyen. Essai sur les usages sociaux de la photographie. Paris: Minuit.

Dubois, V. (2010): Le « modèle français » et sa « crise » : ambitions, ambiguïtés et défis d’une politique culturelle. I: Saint-Pierre, D./Aude, C. (red.): Tendences et défis des politiques culturelles. Cas nationaux en perspective. Québec: Presses de l’Université Laval.

Dubois,  V. (2014): Cultural policy regimes in Western Europe. I: International Encyclopedia of the Social & Behavioral Sciences, 2nd edition

Florida, R. (2002): The Rise of the Creative Class. And How It’s Transforming Work, Leisure, Community and Everyday Life. New York: Basic Books.

Heinich, N. (2007): Pourquoi Bourdieu? Paris: Gallimard.

Larsen, H. (2011): Legitimering av allmennkringkasting i Norge og Sverige. PhD-avhandling, UiO.

Larsen, H. (2013): Den nye kultursosiologien. Kultur som perspektiv og forskningsobjekt. Universitetsforlaget, Oslo.

Larsen, H. (red.) (2015): Kultursosiologisk forskning. Oslo: Universitetsforlaget.

Looseley, D. (2011): Le Royaume-Uni. I: Poirrier, P. (red.): Pour une histoire des politiques culturelles dans le monde – 1945-2011. Paris: La Documentation Française, s. 389-410.

NOU 2013:4 (2013): Kulturutredningen 2014 (Enger-utvalgets innstilling). Oslo: Departementenes servicesenter. Informasjonsforvaltning.

Selwood, S. (2010): La politique culturelle en Angleterre: influences, contraintes et risques. I: Saint-Pierre, D./Aude, C. (red.): Tendences et défis des politiques culturelles. Cas nationaux en perspective. Québec: Presses de l’Université Laval.

Vestheim, G. (1994): Instrumental Cultural Policy in Scandinavian Countries: A Critical Historical Perspective. I: The European Journal of Cultural Policy, Vol. 1/No. 1, 1994.

Vaage, O.F. (2013): Norsk kulturbarometer 2012. Statistisk sentralbyrå, Statistiske analyser.

Les mer

Magnus Heie Gregersens omtale av Kultursosiologisk forskning

Karoline Blix Hjelles essay om Paul Willis