Klassene er døde, leve klassesamfunnet!

Ambisjonene er skyhøye når Mike Savage utfordrer dominerende posisjoner innen klasseforskning i Social class in the 21st century. Men prosjektet snubler i forsøket på å gi klassebegrepet et nytt innhold.

Storbritannia er klassesamfunnet med stor K. Landet som fostret fram den første industrielle kapitalismen og som har inspirert klasseforskning fra Marx til Goldthorpe. Et sted der ulikhet er formalisert og legitimt i den grad at selv Anthony Giddens, mannen som har brukt et halvt yrkesliv på å forstå klassesamfunnets virkemåter, takker ja til å la seg adle til baron.

Opp som en løve

Det er dette samfunnet Mike Savage setter seg fore å beskrive på nytt i Social class in the 21st century. Sjeldent har et sosiologisk prosjekt hatt mer vind i seilene. Det ble en mediebegivenhet allerede før det egentlig startet da BBC tok kontakt med Savage og kollega Fiona Devine med ønske om å lage en undersøkelse som kunne kaste nytt lys over klasseforhold i Storbritannia. Litt senere hadde 161 000 briter svart på The Great British Class Survey på kringkasterens hjemmeside. I tillegg klikket utrolige 7 millioner, omtrent en av fem voksne briter, seg inn på ”klassekalkulatoren” som plasserte folk i  en av de syv nye klassene forskerne identifiserte.

Muligens er dette veldige gjennomslaget i offentligheten noe av årsaken til at boka fra prosjektet framstår som noe midt imellom forskning og populærvitenskap. Boka sikter i alle tilfeller høyt: Savage vil ikke bare identifisere et nytt sett med klasser, men reformulere grunnlaget for klasseanalyse, slik den særlig er kjent fra Goldthorpes yrkesbaserte skjemaer – som har dominert forskning og offentlig statistikk på klasse i flere tiår. I Savage´ variant, handler klasse ikke lenger om posisjoner og relasjoner i marked og produksjonsliv, men om individer og deres (arvede) ressurser.

cover.jpg.rendition.460.707

Social class in the 21st century av Mike Savage. Penguin Books, 2015, 411 sider. Mike Savage er professor ved London School of Economics.

Ta klassekalkulatoren!

Hedda Haakestad er stipendiat ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

En ny, polarisert klassestruktur

En hovedpåstand i boka er at skillet mellom middelklasse og arbeiderklasse ikke lenger er analytisk relevant. Standpunktet innebærer en avvisning av en lang debatt om forholdet mellom manuelle og ikke-manuelle i britisk klassesosiologi, der blant annet spørsmålet om den borgerlige arbeider (Goldthorpe), og proletarisering av hvitsnippene (Crompton) har stått sentralt [1].

I følge Savage bør debatten om manuell / ikke-manuell legges død, fordi skillene mellom middel- og arbeiderklassen er uklare og preget av stor mobilitet. Det som derimot kjennetegner samtidens klassestruktur, er en polarisering mellom topp og bunn. To av Savage´ syv klasser skiller seg ut ved å være mer frakoblet resten enn andre: En eksklusiv elite på toppen, og et prekariat på bunnen, bestående av folk uten penger i banken og med for lav og ustabil inntekt til at de noen gang vil få innvilget et huslån.

Fra posisjon til person

Den neste store påstanden er at yrke ikke lenger tjener som et godt utgangspunkt for å dele inn klasser. For det første fordi yrkesklassifisering ikke tilstrekkelig fanger inn eliter. Riktignok tjener Goldthorpes høyest rangerte klasse av ledere og profesjonelle tre ganger mer enn klassen med de laveste rutinejobbene. Men denne forskjellen blir småtteri når man tar i betraktning at den rikeste tidelen tjener 17 ganger mer enn den fattigste, eller at den øverste 1-prosenten tjener 124 ganger mer enn den nederste. Derfor må klasse kategoriseres på bakgrunn av en bredere forståelse av økonomisk kapital, der også sparepenger og eiendom inngår.

Besteborgere og hipstere

Et annet problem med en yrkesbasert tilnærming til klasse er ifølge Savage at den overser betydningen av kulturell og sosial kapital. Argumentet følger opptråkkede spor: I likhet med penger og eiendom er kunnskap og nettverk goder som kan nedarves fra generasjon til generasjon, altså akkumuleres over tid. Dermed tar disse ikke-materielle ressursene form som «kapital», og virker som midler i over- og underordningsprosesser.

Presentasjonen av den kulturelle kapitalen er på samme tid kjent og ny. En ny type kunnskapssnobberi har ifølge Savage vokst frem. Tilsynelatende anti-elitistisk og tolerant, men dens verdensvante letthet er allikevel et effektivt middel til å skille eliten fra bermen. Slik kapital produseres særlig på kostbare eliteuniversiteter, som Savage delvis forstår som legitime meritokratiske kanaler til penger og makt, delvis som et sted for hvitvasking av nedarvede privilegier. Samtidig er den klassiske dannelsen i ferd med å tape terreng til en yngre form for kulturkonsum: «emerging cultural capital», som Savage refererer til som en kul hipsterkapital, som kommer til uttrykk gjennom sportslige aktiviteter, bruk av sosiale medier, og det å ha sansen for kvalitet på tvers av populær- og høykulturelle uttrykk.

Et annet problem med en yrkesbasert tilnærming til klasse er ifølge Savage at den overser betydningen av kulturell og sosial kapital

Tabell 1: Den nye klassestrukturen

Fiasko

Da resultatene fra The Great British Class Survey ble lansert i tidsskriftet Sociology i 2013, skrev Goldthorpe-kollega Colin Mills en lite begeistret og velformulert kommentar under overskriften The Great British Class Fiasco [2]. Ett punkt i kritikken gjaldt antall klasser, som Mills mente var en tilfeldig utslag av størrelsen på det representative tilleggsutvalget som måtte samles inn da det viste seg at det selvselekterte BBC-utvalget var tungt dominert av middelklasse og elite. Dette tilleggsutvalget var på kun 1000 personer, mot 160 000 i det opprinnelige BBC-utvalget.

En annen kritikk gjaldt grunnlaget for klassifikasjonen. Hensikten med typologier, argumenterte Mills, er å finne underliggende brudd –  å «kløyve verden ved skjøtene». I Savage’ induktive klyngeanalyse er det ikke teoretiske forventninger eller analytiske prinsipper som styrer hva som får definere hva klasse er – det overlates i stor grad til dataene. Dermed blir slike ting som livsstil og alder konstituerende for klassetypologien. Kan man virkelig endre egen klasseposisjon ved å droppe Beatles for Beethoven, eller få flere venner på Facebook, spurte Mills retorisk.

Personlig er jeg ikke enig med Mills i at dette generelt er et intellektuelt slapt prosjekt, men jeg synes han har et poeng når han påpeker at det blir uklart hva klassebegrepet egentlig skal forklare når alle tenkelige korrelerende variabler bakes inn i selve definisjonen

En desentrert analyse

Personlig er jeg ikke enig med Mills i at dette generelt er et intellektuelt slapt prosjekt, men jeg synes han har et poeng når han påpeker at det blir uklart hva klassebegrepet egentlig skal forklare når alle tenkelige korrelerende variabler bakes inn i selve definisjonen. Magne Flemmen har tidligere påpekt at Savage opererer med en forståelse av klasse der klasse er virkning, ikke årsak, slik det er vanlig å tenke (klasse er årsak til forskjeller i stemmegivning, livsstiler osv.). «Et desentrert klassebegrep» er termen Flemmen bruker for å beskrive Savage’ bruk av klasse som et fenomen uten en kjerne i økonomiske forhold [3]. En naturlig konsekvens av dette er at folk i samme yrke er spredt utover ulike klasser.

Behandlingen av prekariatet er et annet eksempel der arbeidsliv blir påfallende fraværende. Slik begrepet prekariat vanligvis brukes, er usikre og dårlige arbeidsbetingelser helt sentralt. Derfor skulle det være interessant å høre hvordan Savage’, som avviser posisjon i arbeidslivet som utgangspunkt for klasse, konseptualiserer prekariatet, som han altså hevder er den eneste distinkte klassen ved siden av eliten. Men kapittelet om prekariatet handler ikke om slikt, men gir i stedet utførlige referater fra kvalitative intervjuer om hvordan medlemmer i denne klassen tenker om seg selv og om klasse sånn generelt.

Begrepstøying

Resultatet av Savage’ begrepstøying, er at beskrivelsen av det nye klassesamfunnet blir pussig lik beskrivelsene fra dem som mener klasse har utspilt sin analytiske rolle, og at sosial ulikhet nå følger andre akser som alder, bosted, etnisitet og livsstil. I Lipset og Clarks programartikkel Are social classes dying? fra begynnelsen av 1990-tallet [4], hevdes eksempelvis noe slikt, og deres beskrivelse av samfunnet post-klasse som en diamantform med noen få på bunnen og noen få på toppen, har også noen slående likheter med Savage’ polariserte klassemodell.

Klassifikasjonspolitikk

Spørsmålet om klassifikasjon og moral er gjennomgående i boka. I avslutningkapittelet kommer dette til uttrykk som kvaler knyttet til selve prosjekt. På den ene siden ønsker Savage å sette klassesamfunnet på begrep, samtidig er han redd for å produsere nedsettende karakteristikker av grupper. Merkelappen «prekariat» velges eksempelvis framfor «underklasse» for å ikke stigmatisere en gruppe hvis dårlige livsbetingelser ofte tilskrives moralsk forfall. Samtidig kan man spørre seg om ikke terpingen på smak og praksis nettopp fører til det. Det er en fin linje mellom å avsløre moralske og diskriminerende diskurser og å skape dem. Som Savage selv rapporterer: Salget av teaterbilletter i London økte uforklarlig med 191 prosent mens ståheien rundt The Great British Class Survey var på sitt største, som nettopp knyttet teater til klasse, privilegier og status.

Det er en fin linje mellom å avsløre moralske og diskriminerende diskurser og å skape dem. Som Savage selv rapporterer: Salget av teaterbilletter i London økte uforklarlig med 191 prosent mens ståheien rundt The Great British Class Survey var på sitt største (...)

Uklar utfordrer

Bokas tittel alluderer Thomas Pikettys Kapitalen i det 21. århundre. Prosjektet er med andre ord å ramme inn spørsmålet om ulikhet som noe mer enn fordeling av økonomiske ressurser – som et spørsmål om sosial klasse. Selv om dette tidvis er informativ og analytisk interessant lesning klarer ikke Savage helt overbevise denne i utgangspunktet vennlig innstilte leseren med sin «kulturalistiske klasseanalyse», som inntil nå har representert en relativt liten grein av klasseforskningen.

Med The Great British Class Survey tar Savage og kollegaer et skritt fram og utfordrer sentrale posisjoner på feltet. Men fraværet av direkte og systematisk konfrontasjon av andre perspektiver, gjør det vanskelig å tro at mange vil la seg bevege. Analytisk orienterte kritikere av mistankens hermeneutikk vil neppe bli overbevist over dette prosjektet, som på mange måter plukker det verste fra Bourdieu og rører det sammen til en stor hermeneutisk lapskaus – der årsak og virkning, biologiske, sosiale, kulturelle og materielle forhold vanskelig kan skilles fra hverandre. Mer strukturorienterte «bourdieuianere» vil på sin side savne en tydeligere forankring av analysen i marked og arbeidsliv, de institusjonene i kapitalismen som skaper og fordeler kapital i utgangspunktet.

Litteratur

[1] Goldthorpe, J. H., Lockwood, D., Bechhofer, F., & Platt, J. (1969). The affluent worker in the class structure (Vol. 3). CUP Archive. Crompton, R., & Jones, G. A. (1984). White-collar proletariat: Deskilling and gender in clerical work. Macmillan.

Crompton, R., & Jones, G. A. (1984). White-collar proletariat: Deskilling and gender in clerical work. Macmillan.

[2] Mills, C. (2014). The great British class fiasco: A comment on Savage et al. Sociology, doi: 0038038513519880.

[3] Flemmen, M. (2013). Putting Bourdieu to work for class analysis: reflections on some recent contributions. The British journal of sociology64(2), 325-343.

[4] Clark, T. N., & Lipset, S. M. (1991). Are social classes dying? International sociology6(4), 397-410.