En del av vår sosiale virkelighet

Fersk bok byr på sosiologisk kreativitet med ambisjoner om å ramme inn virkeligheten gjennom å sette ord på det vi tar for gitt i hverdagen.

Aksel Tjora, professor i sosiologi ved NTNU, tilbyr høsten 2017 undervisning i et emne kalt SOS2019 – Vår sosiale virkelighet. Emnet er valgfritt i sjette semester av bachelorprogrammet i sosiologi. Tjora har i 2017 også publisert boken Vår sosiale virkelighet sammen med stipendiatene Ida Marie Henriksen, Lisbeth Elvira Levang og Marianne Skar.

For en anmelder er det en fordel å vite hvem som er målgruppen, og boken ser ut til å være skreddersydd for det valgfrie bacheloremnet. I den vidunderlige nye tellekantverden i høyere utdanning har imidlertid noen vidsynte maktpersoner bestemt at lærebøker ikke skal gi publikasjonspoeng. Såkalte vitenskapelige monografier, derimot, gir flust med poeng. Dette systemet inviterer til tåkelegning. Derfor er klokelig nok ordet ‘lærebok’ ikke nevnt i forordet.

Isteden får vi noen vage formuleringer om at «Boka kan både leses som en invitasjon til den nysgjerrige til å betrakte hverdagens erfaringer i sosiologisk lys, og den inviterer sosiologer til å betrakte det helt nære med faglige briller». For forfatternes skyld håper jeg denne runde ordlyden ble belønnet med mange publikasjonspoeng.  (Boken er en lærebok uten publikasjonspoeng, red.anm).

screenshot

Henriksen, I.M., Levang, L.E., Skaar, M. & Tjora, A: Vår sosiale virkelighet – En introduksjon til hverdagslivets sosiologi. Fagbokforlaget, 2017. 213 sider.

Rune Åkvik Nilsen er professor i sosiologi ved Høgskolen i Sørøst-Norge.

I motsetning til maktpersonene bak tellekantsystemet synes imidlertid jeg det er svært prisverdig at noen tar seg bryet med å skrive lærebøker; mye heller en god lærebok enn de mange snevre tidsskriftsartiklene som ingen leser. Jeg vil derfor også vurdere Vår sosiale virkelighet som en lærebok, ikke bare som en bok rettet mot fagfeller og den allment ‘nysgjerrige’.

Tredelt bok

Boken er tredelt. Først gis en generell introduksjon til hva som kjennetegner ‘hverdagslivets sosiologi’. Dette er en sosiologi om fenomener som er gjenkjennelige i hverdagen, perspektivet er aktørforankret og erfaringsnært. Dernest eksemplifiseres denne sosiologien gjennom åtte kapitler med stor tematisk bredde: ‘kafé’, ‘festival’, naboskap, ‘mat’, ‘digitalt liv’, ‘universitetet’, ‘by og bygd’ og ‘rom’.

I avslutningskapitlet presenteres ‘hverdagslivets forskningsmetoder’. Metodekapitlet er velskrevet og instruktivt, og jeg vil ikke kommentere det nærmere. Vurdert som lærebok for studenter i sjette semester er kanskje verken introduksjonskapitlet eller avslutningskapitlet strengt tatt nødvendig. Sosiologistudentene ved NTNU er på dette tidspunktet i studiene allerede godt skolerte i metoder, og jeg er usikker på om metodekapitlet i boken gir dem noe vesentlig nytt.

I motsetning til maktpersonene bak tellekantsystemet synes imidlertid jeg det er svært prisverdig at noen tar seg bryet med å skrive lærebøker; mye heller en god lærebok enn de mange snevre tidsskriftsartiklene som ingen leser

Introduksjonskapitlet om ‘hverdagslivets sosiologi’ gir en kort presentasjon av interaksjonisme, etnometodologi, fenomenologi og sosialkonstruktivisme; sosiologiske tenkemåter som gjerne fanges inn av samlebetegnelsen ‘mikrointeraksjonisme’. I sjette semester har studentene ved NTNU bak seg emner som dekker bredden i sosiologisk teori, og de er derfor allerede fortrolige med sentrale navn, teorier og begreper i mikrointeraksjonismen. For fagkolleger er selvsagt også stoffet i introduksjonskapitlet velkjent. Introduksjonen er imidlertid trolig for kortfattet til å bli klok av for ferske studenter og allment nysgjerrige lesere.

Bokens kjerne

De åtte temakapitlene er dog bokens kjerne, og det er forståelig at forfatterne har ofret en lengre introduksjon for å gi mest mulig plass til de substansielle analysene. Introduksjonskapitlet er mer abstrakt enn temakapitlene, og av den grunn tyngre å lese for ferskinger.

Hvis vi trenger en distinksjon mellom ‘konsepter’ og ‘begreper’ (s.13) bør nok forfatterne forklare hvorfor. Noen ganger glipper logikken i resonnementene. Om fenomenologien til Alfred Schütz står det blant annet følgende: «Interessen er rettet mot hvordan hvert enkelt individ oppfatter sine egne omgivelser på forskjellige måter. Dermed blir intersubjektivitet et av Schütz’ nøkkelbegreper for å kunne undersøke noe fenomenologisk» (s.19). Her er det ikke opplagt hvorfor det skjer et sprang fra det subjektive til intersubjektive.

Lesere som føler de har fått en mager og litt abstrakt forrett i introduksjonen har imidlertid mye å glede seg til i temakapitlene: Her presenteres selvsagt ikke bare empiri: teoriene fra introduksjonen utdypes og forfatterne viser stor kreativitet både i fortolkningene og i utviklingen av gode begreper og typologier.

Alle kapitlene er ikke like gode, men i den substansielle hovedtyngden av boken er det mye å glede seg over. Hvert temakapittel er relativt kortfattet, og vil nok derfor gi litt lite stoff til en tradisjonell forelesning. Derimot vil flere av kapitlene kunne fungere utmerket for undervisning i litt mindre grupper, hvor læreren først innleder og deretter åpner opp for aktiv involvering fra studentene. Kapitlene om ‘kafé’, ‘festival’ og ‘digitalt liv’ er eksempelvis meget gode og inviterer studentene til å reflektere over erfaringsnære fenomener hvor de er på hjemmebane.

En viktig del av sosiologsosialiseringen er å trene opp evnen til å reflektere over det vi vanligvis tar for gitt, gjøre det umerkbare merkbart (Michael Hviid Jacobsen, sitert på s.13). Som eksempel på den faglige kreativiteten i boken vil jeg særlig trekke frem begrepet interaksjonspåskudd som Tjora tar med seg fra tidligere studier. Begrepet henspiller på hvordan kommunikasjon mellom fremmede må legitimeres. Kommunikasjon oppstår ikke automatisk, men kan oppstå hvis man har noe til felles (er begge deltakere på samme festival), har opplevd noe sammen (en fantastisk scoring i fotballkampen på sportspuben), eller det skjer noe brått og uventet (en ulykke rett i nærheten) (eksemplene er hentet fra s.33, min kursiv.)

Øyeåpner

Begrepet hjelper studentene til å åpne øynene for noe de ellers ikke ville sett, og begrepet har ikke bare en deskriptiv funksjon, det kan også fungere normativt: Hvis vi ønsker å binde mennesker mer sammen, hvordan kan vi eksempelvis utforme bomiljøene slik at folk får interaksjonspåskudd som gjør dette mulig? Dette diskuteres i kapitlet om ‘naboskap’, hvor forfatterne knytter interaksjonspåskudd sammen med aktivitetsnivå i et lokalmiljø, og lager en fin firefeltstypologi over ulike mulige former for naboskap. Dette er ikke bare faglig kreativt, men illustrerer også hvordan sosiologien kan være potensielt nyttig for planleggingsformål.

For unge studenter vil nok kapitlet om ‘digitalt liv’ være særlig interessant. Her kan de blant annet lære om at det faktisk er mulig å klare seg uten Facebook (!). Selv hadde jeg dog aller mest glede av kapitlet om ‘festival’. Her dukker nemlig Durkheim opp, en av mine store favoritter i sosiologien. Naturlig nok er det hans ritualteori forfatterne gjør bruk av, og de trekker også inn den amerikanske sosiologen Randall Collins. Han er den som har gjort mest ut av denne siden ved Durkheims sosiologi, særlig i den meget interessante boken Interaction Ritual Chains fra 2004.

En viktig del av sosiologsosialiseringen er å trene opp evnen til å reflektere over det vi vanligvis tar for gitt, ‹gjøre det umerkbare merkbart›

Durkheim blir gjerne knyttet til en mer objektivistisk teoritradisjon, men etter min mening er det en klar interaksjonistisk kjerne i hans sosiologi. Hans begrep om ‘kollektiv oppbrusning’ viser at når mennesker kommer sammen i ritualisert samhandling kan det oppstå en sterk fellesskapsfornemmelse som ikke kan tilbakeføres til individene forstått i isolasjon fra hverandre. Det sosiale er ikke summen av individene, det er noe mer, noe kvalitativt annet.

Metodologisk individualisme

Dette er imidlertid min tolkning av Durkheim, og jeg er usikker på om forfatterne er med på en slik forståelse av det sosiale livet. I introduksjonskapitlet (s.16) knytter nemlig forfatterne litt overraskende ‘interaksjonssosiologien’ til metodologisk individualisme (heretter forkortet MI). En strengt definert MI innebærer etter min mening en uholdbar ontologisk atomisme, en metodisk sett uakseptabel psykologisk reduksjonisme, og handlingsteoretisk vil MI ofte bygge på en snever rasjonalisme.

Mikrointeraksjonismen er imidlertid ikke atomistisk, psykologisk reduksjonistisk eller snevert rasjonalistisk (selv om særlig Blumer noen ganger blir kritisert for å være ytterliggående subjektivistisk). Aktørene er forankret i noe overindividuelt; i felles symboler og kultur som handling og samhandling tolkes innenfor.

(...) det mikrointeraksjonistiske perspektivet presenteres ikke bare som én av mange mulige perspektiver, men også som det beste, ikke bare for å forstå hverdagslivet, men samfunnet i det hele tatt

Videre er det påfallende at forfatterne slett ikke er beskjedne på vegne av det mikrointeraksjonistiske perspektivet. Denne teoritradisjonen presenteres ikke bare som én av mange mulige perspektiver, men også som det beste, ikke bare for å forstå hverdagslivet, men samfunnet i det hele tatt. Det er de hverdagslige prosessene som «til sammen skaper vårt samfunn» (s.11), normdannelsen i hverdagslivets samspill «skaper, vedlikeholder og utvikler samfunn» (s.12), og dette er en mikrososiologi som «kort sagt innebærer… en antakelse om at samfunn skapes nedenfra» (s.12).

Normdannelse er meget sentralt i samfunn, mer problematisk er forestillingene om at vår sosiale virkelighet skapes ‘nedenfra’, at det finnes en spesifikk ‘mikrososiologi’ hvor handlende og samhandlende aktører har en privilegert plass, og at sosiologi som fokuserer på meso- og makronivå på en eller annen måte handler om noe annet. Forfatterne knytter an til MI, men selv om dette egentlig er en misvisende forståelse av mikrointeraksjonismen, er det fristende å si at det likevel er her hunden ligger begravet.

Hvis galningen Trump skulle finne på å utløse en atomkrig er det (dessverre) i høyeste grad en handlende aktør vi vil ha med å gjøre, men handlingen er kun forståelig fordi den følger institusjonelle prosedyrer forankret på makronivå

Mikrointeraksjonismen bygger riktig nok ikke på en psykologisk reduksjonisme, ikke desto mindre er det en reduksjonisme i denne teoritradisjonen som minner om MI. En streng MI finner vi i utilitarismen eller teorien om rasjonelle valg (TRV), og også i TRV finner vi typisk en forestilling om at samfunnet skapes nedenfra, samfunnet på makronivå har ikke en egen realitetskarakter, men er et aggregat av handlinger på mikronivå. Dette er en grunnleggende problematisk forestilling.

Hvis galningen Trump skulle finne på å utløse en atomkrig er det (dessverre) i høyeste grad en handlende aktør vi vil ha med å gjøre, men handlingen er kun forståelig fordi den følger institusjonelle prosedyrer forankret på makronivå. Handlingen er i ikke skapt ‘nedenfra’, den var der før ham, som en institusjonalisert mulighet. Trump har riktig nok selv installert en rød knapp på sin kontorpult i Det hvite hus. Den bruker han imidlertid ikke til å utløse atomkrig, men til å bestille Cola.

Organiseringen av hverdagsliv

Min gamle lærer Odd Ramsøy ved Universitetet i Oslo definerte en gang sosiologi som vitenskapen om hvordan mennesker ordner seg når mye allerede er ordnet. Mikrointeraksjonismen glipper ofte her. Jeg vokste opp i ‘husmorsamfunnet’ på 1960-tallet. Betegnelsen er litt misvisende – som barn hadde vi ikke egentlig så mye med våre mødre å gjøre i løpet av en dag. Mitt hverdagsliv sammen med andre barn var mer av et anarki, en ‘Lord of the flies’-virkelighet hvor det var et under at ikke liv gikk tapt. I dag er barndommen sterkt institusjonalisert. Over 90% av alle 1-åringer går i barnehage.

I en slik organisasjon på mesonnivå er selvsagt ikke samhandlingen som foregår ansikt-til-ansikt uvesentlig for å forstå den sosiale virkeligheten som utspiller seg (se eksempelvis Sosialt samvær mellom barn – inklusjon og eksklusjon i barnehagen av Borgunn Ytterhus). Likevel er barnehagen gjennomsyret av føringer som kommer fra makronivå, fra staten og det politiske systemet. Det er ikke tilfeldig at Foucault ofte brukes av forskere på barnehagefeltet (se eksempelvis Foucault og den norske barnehagen av Svein Hammer).

Et lignende ovenfra og ned perspektiv finner vi ofte i skoleforskningen (gjerne inspirert av Bourdieu), og skolen er den neste viktige samfunnsinstitusjonen som barn innlemmes i utenfor familien. Når barna er ferdige med skolen begynner de fleste enten å studere eller jobbe – to fenomener som forfatterne nevner i sin eksemplifisering av hverdagsfenomener.

I sum tilbyr ‹Vår sosiale virkelighet› mye sosiologisk kreativitet, men boken viser oss likevel bare en del av vår virkelighet

Verken studier eller (de fleste) jobber er imidlertid mikrofenomener, begge er forankret i (mer eller mindre) formelle organisasjoner som det er nærliggende å plassere på mesonivå (eller makronivå – siden høyere utdanningsinstitusjoner primært er statlige, og mange av de delvis statseide foretakene i det private næringslivet er store og mektige aktører)

Mye er ordnet

I tillegg til et formelt preg vil slike organisasjoner være hierarkiske og utsatt for sterke føringer fra (andre) institusjoner på makronivå, det være seg staten (eksempelvis Kunnskapsdepartementet) eller (globalisert) kapitalisme. Det vil alltid finnes et handlingsrom, men det er begrenset. Mye er ordnet. Av andre. Her glipper det også i det mikrointeraksjonistiske perspektivet i boken: Med unntak av særlig kapitlet om utdanning fremstilles mennesker som om vi er primært opptatt av å forstå hverandre og ha det hyggelig sammen. Her er det lite makt, konflikter, ulikheter (det er dog et lite avsnitt om klasseforskjeller i matboksen i kapitlet om mat).

I sum tilbyr Vår sosiale virkelighet mye sosiologisk kreativitet, men boken viser oss likevel bare en del av vår virkelighet. Den som ønsker en mer helhetlig forståelse av det norske samfunnet kan sjekke ut Gunnar C. Aakvaags imponerende bok om Frihet. Den er imidlertid mer krevende. Vår sosiale virkelighet er i hovedsak skrevet på en erfaringsnær og tilgjengelig måte som bør treffe mange, ikke minst ferske studenter på bachelornivå i sosiologi.