Den moderne sportens logikk

Ifølge Gruneau har kapitalismen har gått inn i en ny fase, hvor produksjonsrelasjoner stikker dypere og er mer brutale. Utviklingen kan kobles til den økende motstanden mot store sportsarrangementer, skriver Arve Hjelseth i denne omtalen.

Sporten har alltid speilet samfunnet, og er også et produkt av den samme. Forholdet mellom moderniteten og sport og fremveksten av sport som en egen logikk prøver Richard Gruneau å analysere i boken Sport and Modernity. Sporten har dog fått nye forutsetninger når kapitalismen, ifølge Gruneau, har gått inn i en ny fase.

Denne boka er et ambisiøst forsøk på å studere forbindelseslinjene mellom, og tvetydighetene i, sport og modernitet. Flere av kapitlene er, som tilfellet ofte er i slike bøker, basert på bearbeiding av tidligere bokkapitaler, artikler og konferanseinnlegg. Gruneau gjør imidlertid en solid jobb med å sy det sammen til et manus som forsvarer sin eksistens mellom to permer.

Gruneau: Sport and modernity

Richard Gruneau (2017). Sport and Modernity. Cambridge: Polity Press. 240 sider.

En egen logikk

Den moderne sporten vokste fram parallelt med, og som en del av, det moderne samfunn. Vanligvis vektlegges prosessen som skapte en mer rasjonalisert sport fra midten av 1800-tallet, dvs. parallelt med industrialisering og urbanisering. Gruneau viser at akkurat slik røttene til det industrielle gjennombruddet ligger langt tilbake i tid, har også den moderne sporten røtter i en tidligere del av moderniteten.

Den moderne sporten vokste fram parallelt med, og som en del av, det moderne samfunn

Uansett fikk sporten gradvis en egen logikk, og ble til en viss grad frikoblet fra potensielt positive (eller negative) funksjoner for det større samfunn. Mens den i sin barndom i Norge var nært knyttet til arbeidet for bedret folkehelse og forsvarsevne, ble den, særlig inspirert av den britiske sporten, stadig mer sin egen begrunnelse. Målet er ikke bedre helse, selv om det kan følge som en positiv bivirkning, men heller å konkurrere og å demonstrere kroppens yteevne.

Som Gruneau peker på, var denne utviklingen ledsaget av en parallell prosess hvor selve begrepet sport mer tydelig ble både avgrenset fra, og sammenlignet med, beslektede begreper som spill, lek, underholdning og fritid.

En egen “sfære”

I tillegg til at (moderne) sport vokser fram parallelt med det moderne samfunn, har den derfor også noen av modernitetens umiskjennelige trekk: Den danner en egen «sfære» med sin egen institusjonelle form, sine egne normer, og former for evaluering og måling. Sporten får dermed en viss autonomi.

Dette er naturligvis ikke helt entydig; fortsatt er sporten gjenstand for politiske mål og prosjekter, og folkehelse er fortsatt en viktig begrunnelse for å utløse statlig støtte. Og sportens institusjonelle former reflekterer også for eksempel kapitalismens utvikling, peker Gruneau på.

Men idretten dømmer langt på vei selv i dopingsaker, og konkurranseformater og –tidspunkter er ikke politiske spørsmål (selv om de i kommersiell idrett utvilsomt er påvirket av økonomiske interesser).

Sportens rasjonalisering

Forestillingen om sport og det moderne som nært sammenknyttet er særlig knyttet til en tradisjon som startet med Allen Guttmanns bok From Ritual to Record: The Nature of Modern Sports fra 1978. Her presenterte han en Weber-inspirert analyse av sportens rasjonalisering, sentrert rundt begreper som rasjonalitet, kalkulerbarhet, likhet/meritokrati og byråkratisering.

Gruneau har på sin side bakgrunn i såkalt vestlig marxisme, og har vært inspirert særlig av Gramsci. I introduksjonen tydeliggjør han at han senere har supplert dette perspektivet med innsikter fra blant andre Bourdieu, Foucault og Frankfurterskolen.

Med et slikt utgangspunkt er det ikke overraskende at Guttmanns modernitetsforståelse anses som for enkel og unyansert. Gruneau peker på seks beslektede, men likevel teoretisk ulike, forståelser av hva det moderne består i: En epokal, en epistemologisk, en erfaringsbasert, en instrumentell, en relasjonell og en diskursiv.

Guttmann faller her mest naturlig inn under den epokale modernitetsforståelsen, hvor det moderne oppstår i en bestemt periode i tid og rom. I praksis betyr det at moderniteten oppsto i Europa rundt det 17. århundret. Anthony Giddens er en annen representant for en slik modernitetsforståelse.

Epistemologisk, relasjonelt og diskursivt perspektiv

Gruneau baserer imidlertid sin modernitetsforståelse mest på det epistemologiske, relasjonelle og diskursive perspektivet på moderniteten. Til det epistemologiske perspektivet hører blant annet deler av det såkalte postmoderne tankegodset. Det gjelder spesielt avvisningen av meta-narrativer (som ligger innbakt i f.eks. Guttmans analyse), og tanken om at skillet mellom høykultur og massekultur kollapser.

Det relasjonelle perspektivet er blant annet forankret i Samir Amins insistering på at vestlig imperialisme og kolonialisme er en integrert del av det moderne. For eksempel illustrerer nylige og nært forestående større mesterskap i Rio de Janeiro og Qatar hvordan de met påkostede idrettsfester finner sted mot en bakgrunn av undertrykking.

Til sist er det diskursive perspektivet basert blant annet på Fredric Jameson, hvor moderniteten blir en diskursiv kategori hvor den vestlige verden så å si beskuer seg selv.

Antikkens idrett og den engelske sporten

Det første hovedkapitlet handler imidlertid ikke om moderne, men om antikkens idrett, med spesiell vekt på den gresk-romerske. Grekerne ga det moderne samfunn inspirasjonen til å gjenopplive de olympiske leker, mens romernes idrettsfester fra modernitetens ståsted er blitt ansett som atskillig mer barbariske.

Gruneau problematiserer dette. For eksempel viser han til forskning som argumenterer for at det skjedde en kontinuerlig rasjonaliseringsprosess av de romerske gladiatorkampene, med sikte på større kompetitiv rettferdighet, utvikling av et slags arbeidsmarked for gladiatorer, og stadig mer strikte regler.

I mange framstillinger er det ofte overklassens utvikling av den moderne sportifiserte idretten på 1800-tallet (...) som får mest oppmerksomhet

Deretter tar forfatteren i kapittel to for seg den engelske sporten. I mange framstillinger er det ofte overklassens utvikling av den moderne sportifiserte idretten på 1800-tallet, som Guttmann identifiserte, som får mest oppmerksomhet.

Gruneau legger langt større vekt på den kontinuerlige utviklingen fra middelalderens karnevalsaktige idrettskonkurranser og diskuterer inngående hvordan de reflekterte samfunnets maktstrukturer, samtidig som de representerte en potensiell opposisjon.

Han viser også hvordan sporten i løpet av 1800-tallet gjorde økende bruk av referanser til idealiseringen av (manns)kroppen som man finner i den greske klassisismen.

Det modernes triumf

Kapittel tre omhandler det moderne prosjektets endelige gjennombrudd og forankrer det i kapitalismen og kolonialismen. Framveksten av de moderne olympiske leker ses i forlengelsen av verdensutstillingene på 1800-tallet. Olympismen feiret det modernes triumf.

Utbruddet av 1. verdenskrig utfordret denne optimismen, og det oppstår et skisma mellom et optimistisk og et pessimistisk perspektiv på moderniteten. Samtidig er det først etter 1. verdenskrig at olympiske leker definitivt blir en viktigere representasjon av moderniteten enn verdensutstillingene.

Etter 1. verdenskrig ble de ulike syn både på moderniteten og sporten tydeligere. For noen fortsatte sporten å være en feiring av modernitetens muligheter, mens den fra andre perspektiver var et symptom på dens misere.

For noen fortsatte sporten å være en feiring av modernitetens muligheter, mens den fra andre perspektiver var et symptom på dens misere

I kapittel fire bruker Gruneau særlig sportens utvikling i Tyskland i 1920- og 30-årene som utgangspunkt for å forstå så vel nazismens som den kritiske teoriens relasjon til sport. Han argumenterer for at sportens popularitet i Tyskland var et konstituerende element både i tysk modernisme og anti-modernisme, og at den kritiske teoriens kritikk av sporten reflekterte en mer generell kritikk av nazi-estetikken.

I tiårene som fulgte ble kritikken videreutviklet med utgangspunkt i et kritisk blikk på amerikansk kultur(industri). Denne generelle kulturkritikken ble fanget opp da sport i økende grad ble et akademisk studieobjekt i 1960- og 70-årene.

Det moderne sports-spektaklet

Kapittel fem handler om det moderne sports-spektaklet, med spesiell vekt blant annet på hvorvidt og hvordan iscenesettelsen av mega-arrangementer påvirker og utfordrer urbane populasjoner, spesielt i fattige deler av verden.

Gruneau kobler innledningsvis selve prosjektet; sport som utviklingspolitikk, til det vi kjenner som moderniseringsteorien i utviklingssosiologien. I det senmoderne er det i større grad en nyliberal diskurs som dominerer, som gir økt betydning for frivillig sektor, partnerskapsavtaler og andre interessenter.

Gruneaus perspektiv er sterkt kritisk. Mega-arrangementer har ikke bare mislyktes i å begrense skillet mellom fattig og rik, de er blitt en del av problemet.

Interessant og givende venstreorientert kritikk

På det mer overordnede planet er det sosiologiske blikket på sporten og det moderne avhengig av hvordan vi konseptualiserer moderniteten. Ett av Gruneaus hovedpoenger er at vi bør ha forlatt tanken om at moderniteten er en kulminasjon av historiske framskritt. Snarere handler det om vedvarende og ustoppelig endring og «kreativ destruksjon», som Joseph Schumpeter kalte det.

Gruneau mener likevel det er noe nytt ved moderniteten de siste 30 årene. Slik sett havner han i bås med sosiologer som Giddens, Beck og Bauman, men med et annet perspektiv. Kapitalismen er ifølge Gruneau gått inn i en ny fase, med andre institusjonelle trekk, andre akkumulasjonslogikker og nye kulturelle former. Kapitalistiske produksjonsrelasjoner stikker stadig dypere, og globalt sett er de enda mer brutale enn før.

Denne utviklingen kan kobles til den økende motstanden mot mega-arrangementer de siste 20 årene. Slik jeg husker Lillehammer-OL, var det vel nesten bare Thomas Hylland Eriksen som tydelig artikulerte skepsis mot at Norge skulle arrangere det. I 2013 måtte NIF mobilisere voldsomt for å skaffe flertall i en folkeavstemning om hvorvidt Oslo skulle søke, og prosjektet måtte senere oppgis.

Kapitalistiske produksjonsrelasjoner stikker stadig dypere, og globalt sett er de enda mer brutale enn før

Folkeavstemninger i en rekke land har gitt negativt resultat hva gjelder å være vertskap for olympiske mega-arrangementer, slik at det snart bare er autoritære stater som kan ta på seg slike oppgaver. Også de ledsages av mer internasjonal kritikk enn før, noe som kan gjøre den politiske gevinsten mer usikker.

Gruneaus venstreorienterte kritikk er interessant og givende, ikke minst for en leser som oftest har tenkt på idrettens utvikling i et Weber-orientert perspektiv. Som bok er den fantastisk rik på interessant kunnskap som den søker å syntetisere. Det gjelder selv om man skulle stille seg skeptisk til hvordan forfatteren posisjonerer seg ideologisk.

Jeg tok meg først i å savne et avsluttende og mer syntetiserende oppsummeringskapittel, men innledningskapitlet og de fyldige avslutningene av hvert delkapittel gjør at dette kan kalles en god bok.