Biologi for sosiologer

Stort sett er nok de nærmeste samfunnsfagene, for eksempel, mer relevante for sosiologer. Men for de som vil fundere på biologien, er den nylig utkomne Mendels arv. Genetikkens æra et interessant alternativ.

Anledningen er jubileet for Gregor Mendel, munken som drev med flergenerasjonsstudier på erteplanter. Hvorfor ligner avkommet («barna» til erteplanten) på «foreldrene»? Mendels resultater brakte forståelsen av arv og biologi et langt skritt framover.

Forfatterne til bokas 17 kapitler er utvilsomt blant de mest sentrale forskerne i Norge innen biologi og genetikk. Boka utmerker seg på flere måter: Fagbok på norsk (prisverdig), stramt redigert, velskrevet – språklig sett ofte utmerket! Selvsagt er stoffet komplekst. Boka gir likevel et lærerikt og ofte tilgjengelig innblikk i hva som foregår i fagfeltet, hvilke spørsmål som stilles, hva kunnskapsstatus er, og hva som er ukjent eller omstridt.

Framfor alt får vi inntrykk av et forskningsfelt i rivende utvikling, der «sannhetene» fra bare noen få tiår tilbake er blitt utfordret på mange vis. Noen har stått sin prøve, andre duger ikke lenger. Det kan neppe være lett å forutsi i detalj hva som vil være veletablert viten om ti år. Etter å ha diskutert hvordan forståelsen av gen og genom (hovedbegrep i feltet) har blitt dekonstruert, omformulert, modifisert og rekonstruert i løpet av ganske få år, stiller Dag O. Hessen derfor spørsmålet: Betyr dette at «alle lærebøker må skrives på ny, og at all gammel kunnskap må forkastes? Både ja og nei, mest ja til det første og nei til det siste» (s.179). Altså en advarsel: Det pensumet vi en gang lærte på skolen, kan være ganske utdatert.

Hva er av særlig interesse for sosiologer? Framfor alt kapittel 2 om «Forståelse og misforståelse av arvelighet gjennom historien» av Thomas F. Hansen (professor ved Biologisk institutt ved Universitetet i Oslo). Allerede Aristoteles prøvde å finne forklaringer på hvorfor barn ligner mer på sine foreldre enn på andre. Sekstenhundretallets preformasjonsteori (ideen om bittesmå, ferdig utviklete individer i sædcellene) ble avløst av nye teorier. Lamarck mente at ervervete egenskaper kunne nedarves, Darwin framhevet betydningen av at avkommet ikke bare lignet men også var ulikt foreldrene, Mendel fant lover for «Mendeliansk arv» via erteforsøk, Galton utviklet formler for arvelighet, og vi fikk den «moderne syntesen» på 1920-tallet og seinere videreutviklinger til dagens arvelighetsforståelse.

Forfatteren tar også for seg misoppfatninger om arvelighet. Særlig påpeker han hvordan tvillingstudienes arvelighetsestimater (heritabilitet, også kalt arvbarhet, symbolisert ved h2) ikke sjelden blir misbrukt. Som kjent gir tvillingstudier og liknende familiedesign nær sagt uten unntak høye estimater (40-80 prosent «arvelig») for mange fysiske trekk og dessuten for nær sagt alle typer atferd: røykevaner, holdning til dødsstraff, utdanningskarrierer, skilsmisse, IQ med flere. Kritikken av slike studier har ofte dreid seg om metodiske vansker, men Thomas F. Hansens diskusjon er mer prinsipiell. En fundamental feil er nemlig å fortolke et høyt arvelighetsestimat (for eksempel 60 prosent for IQ) som «bevis» for at gruppeforskjeller i egenskapen har en genetisk basis. Det typiske eksemplet er hvordan Hjernevask-programmets «eksperter» (forfatterens anførselstegn) knyttet ulikhetene i IQ og utdanning mellom «raser» og sosiale klasser til biologi og genetikk.

Arvelighetsestimatene fra tvillingstudier – uansett om de er høye eller lave – kan nemlig ikke fortelle noe om den eventuelle biologiske basisen for egenskapen, eller om gruppeforskjeller har en genetisk basis. Forfatteren illustrerer: Forskjellen i gjennomsnittlig kroppshøyde mellom et norsk og et indisk lokalsamfunn kan for eksempel være 10 cm. I begge lokalsamfunn kan høyde ha 80 prosents arvelighet. Likevel kan forskjellen i gjennomsnittshøyde være helt og holdent miljøbestemt – vi vet jo at gjennomsnittlig kroppshøyde har økt kraftig over tid på grunn av bedret kosthold med videre. For hudfarge vil også forskjellene være store, og også for hudfarge kan det være at arveligheten er 70-80 prosent – men i dette tilfellet vil nok genetiske forskjeller forklare ulikhetene. Poenget er altså at høy arvelighet (heritabilitet) – ja, også lav arvelighet – kan bety mye forskjellig og kan i seg selv ikke si mye om genetikkens og biologiens rolle.

Det er altså misforstått å tro at høye heritabilitets-estimater legitimerer slutninger om at forskjellene i IQ og utdanningsprestasjoner mellom barn fra ulik sosial bakgrunn har en genetisk årsak. Som Thomas F. Hansen skriver:

«Slike slutninger er både kvantitativt og kvalitativt feil. Arvelighetsestimatene er irrelevante for hele denne debatten, og sannheten er at vi per i dag ikke vet noen ting om hverken den genetiske eller biologiske innflytelse på statistiske forskjeller i IQ mellom mer eller mindre veldefinerte raser eller klasser. Å antyde noe sånt er både uvitenskapelig og, for et så betent tema, uansvarlig.» (s.68).

Les gjerne sitatet to ganger, blant annet siden enkelte norske sosiologer i dag bruker arvelighetsestimater som bevis for luftige påstander om genenes betydning for sosial ulikhet i samtidens Norge. Generelt bør nok sosiologer tenke seg om før tvillingstudienes funn presenteres som vektige argumenter, jamfør hvordan Thomas F. Hansen konkluderer: (s.77): «informasjonsverdien i et arvelighetsestimat er svært liten».

Det er også annet av sosiologisk interesse i Mendels arv. Rebecca Bruu Carvers studie av hvordan aviser skriver om genetisk forskning er i praksis en sosiologisk (eller medievitenskapelig) studie. Forfatteren benytter seks ulike «genrammer» (diskurser ville noen sosiologer si) for å klassifisere mediaoppslagene, blant annet en materialistisk, en deterministisk og en symbolsk. Å presentere genforskning i en genetisk-deterministisk forståelsesramme er ikke så utbredt som en kunne frykte, heller ikke i tabloidavisene.

Epigenetikk bør sosiologer dessuten være kjent med. Kapitlet til Ragnhild Eskeland og Paul E. Grini gir en bred innføring. «Epigenetikk handler om arvelige egenskaper i cellenes genuttrykk som er forårsaket av andre mekanismer enn endring av underliggende DNA-sekvens.» (s.182) Epigenetikk dreier seg altså om hvordan gener ikke kan ses på som «egenrådige» produsenter av proteiner og fysiologiske prosesser. De er tvert om underlagt en regulering «utenfra» (epi = over), dels fra andre gener, men også fra omgivelser og miljøbetingelser. Merk at dette er noe mer enn at et individs egenskaper er påvirket både av gener og omgivelser. Epigenetikk dreier seg om hvordan miljøbetingelser er opphav til langvarige føringer for genenes aktivitet – det dannes «kjemiske merkelapper» (kanskje vi kan kalle de for autopiloter?) som kan regulere genenes aktivitet lenge etter at den opprinnelige utløsende miljøfaktoren forsvant.

For sosiologer er epigenetikk pirrende. Fokus flyttes fra individenes konkrete gener og DNA-biter til prosesser i miljøet, i oppvekst og erfaringer med videre, som kan påvirke hva genene gir opphav til. Miljøbetingelser kan «sette seg» i kroppen – ikke bare innenfor ett livsløp, men til og med fra generasjon til generasjon, slik en svensk studie antydet (s.206): Epigenetiske føringer for kroppens reaksjoner på mat i besteforeldrenes generasjon kan ha blitt nedarvet til barnebarna! Mye er riktignok uavklart i epigenetikken – her pågår intens aktivitet – men modellen har åpenbar interesse for samfunnsvitenskapelige problemstillinger. Hva er innblandet i det vi løselig omtaler som sosial arv, for eksempel?

Sosiologer vil også finne annet interessant i Mendels arv, for eksempel Eivind Hovig og Torbjørn Rognes’ framstilling av bioinformatikk, dvs. hvordan man måler, analyserer og lagrer de kolossale datamengdene som dagens genetiske forskning må forholde seg til. Norske sosiologer bruker registre som inneholder hundrevis av variable om flere millioner individer – imponerende nok, men likevel ganske puslete sammenlignet med genetikernes enorme GenBank som inneholder over 161 milliarder nukleotider …