Tekst: Daniel Arnesen Foto: Matthis Kleeb Solheim
I norsk sosiologi er det særlig Gunnar C. Aakvaag som har gått i bresjen for at samfunnsfagene må ta innover seg betydningen av forskningen fra såkalte naturalistiske disipliner. Tidligere har han argumentert for en «moderat» naturalistisk vending (les artikkelen her). Sosiologien må etter hans syn forankres i et naturalistisk verdensbilde, utfylles med kunnskap fra naturalistiske disipliner og la seg utfordre av den naturalistiske vendingen. Vi tok en prat med ham for å høre hva dette innebærer og hva som er bakgrunnen for hans engasjement rundt tematikken.
En moderat vending
– Vi må forankre det vi gjør i det naturalistiske verdensbilde. Tanken er at ulike vitenskaper beskriver det samme universet, men på ulike kompleksitetsnivåer. Det som skjer på ett nivå må prinsipielt være oversettbart til eller kompatibelt med et annet. Vi kan ikke si at det naturvitere driver med er uinteressant for oss fordi vi studerer meningssøkende, frie mennesker hevet over den naturlige verdens kausallover og biologiske evolusjon.
Aakvaag er opptatt av å tydeliggjøre samfunnsvitenskapenes relasjon til de naturvitenskapelige disiplinene. Når man kan erkjenne at sosiologien befinner seg i samme univers som biologien, men tar for seg et annet nivå av dette universet, vil det i større grad åpne for å utfylle vår disiplin med kunnskap derfra. Det er viktig dersom sosiologien som vitenskap skal beskrive og forklare forholdet mellom mennesker og samfunn på en mest mulig dekkende måte. Naturalistisk kunnskap er da en av flere intellektuelle redskaper man bør ha i sin sosiologiske verktøykasse, ifølge Aakvaag.
Vi må forankre det vi gjør i det naturalistiske verdensbilde. Tanken er at ulike vitenskaper beskriver det samme universet, men på ulike kompleksitetsnivåer
– Vi må begynne å sette oss bedre inn i hva naturalistiske disipliner som atferdsgenetikk, human atferdsøkologi, evolusjonspsykologi, hjerneforskning og endokrinologi mer allment sier om mennesket. Dette er noe jeg som teoretiker oppfatter å kunne bidra til, og er også hensikten med å ta inn temaet på SOS2001 (moderne sosiologisk teori). Dernest, og det er her det virkelig begynner, må empiriske bindestreksdisipliner ta innover seg naturalistiske perspektiver og se hvilke konkrete konsekvenser disse har. La meg sterkt understreke at jeg ikke tror dette vil bidra til å totalt undergrave sosiologifaget slik vi kjenner det, selv om vi kan bli nødt til å endre vårt syn på enkelte ting. Den naturalistiske vendingen er primært en mulighet, ingen trussel for oss.
Pinker på pensum
Høsten 2013 introduserte Aakvaag sosiologistudentene ved UiO for sin moderate naturalistiske vending i én av forelesningene på kurset i moderne sosiologisk teori. På pensum står navn som Steven Pinker og Richard Dawkins. Det representerer noe helt nytt på en norsk sosiologiutdanning, noe som Aakvaag håper følges opp fremover i undervisningen ellers.
– Naturalistiske perspektiver bør etter mitt syn inn i undervisningsporteføljen ved instituttet på tre områder: på generelle teorikurs som mitt bør man stifte bekjentskap med den naturalistiske vendingen på et overordnet nivå. I metodeundervisningen bør man for eksempel lære hvordan man kan kontrollere for at observerte effekter av klassiske sosiale bakgrunnsvariabler ikke er biologisk konfunderte. Og i teorispesialiseringene om temaer som sosial ulikhet, familie og kjønn, bør naturalistiske perspektiver inn som konkurrerende eller supplerende forklaringsmodeller til de rådende sosiologiske.
Vi vet simpelthen ikke hvilke implikasjoner den naturalistiske vendingen vil ha for oss, men det er på tide å finne det ut
Aakvaag håper at dette vil bidra til at studentene blir mer åpne for disse perspektivene, og dermed kanskje begynne å ta fag utenifra og knytte nettverk på tvers av fagdisipliner. Det kan i sin tur påvirke etterspørselen etter naturalisme på pensum og slik ha betydning for hvordan undervisningen utformes i fremtiden. Utviklingen innenfor de naturalistiske disiplinene er etter hans mening rivende:
– Mye forskning fra naturalistisk hold virker på meg overbevisende. Atferdsgenetikken, for eksempel, har i løpet av de siste 30 årene påvist rimelige robuste effekter av gener på mer eller mindre alle typer atferd – så er spørsmålet om den effekten kommer i tillegg til eller om den sosiale effekten er konfundert av biologisk arv. Jeg mener situasjonen er åpen. Vi vet simpelthen ikke hvilke implikasjoner den naturalistiske vendingen vil ha for oss, men det er på tide å finne det ut.
Den form for moderat naturalistisk vending Aakvaag ønsker, vil kunne bety at man må gi slipp på enkelte rådende forestillinger innenfor sosiologien. Samtidig vil det være mange faglige spørsmål som vil kunne la seg både presisere og forstå bedre enn tidligere dersom man tar inn innsikter fra eksempelvis atferdsgenetikk. Det kan blant annet skje gjennom at vi tar for oss tidligere studier og ser dem i nytt lys, slik som Bourdieus «Distinksjonen»:
– Bourdieus poeng er at sosial posisjon via sosialiseringseffekter former habitus, som er våre atferdsdisposisjoner, og som igjen genererer livsstilspraksiser. Det han kaller habitus, kaller psykologene personlighetstrekk, og atferdsgenetikere har vist at opp mot halvparten av variasjonen i slike trekk har genetisk opphav. Bourdieu tenker at effekter av sosial bakgrunn formidles gjennom sosialisering i familien, mens atferdsgenetikere mener familiemiljø har minimal effekt på personlighetstrekk. Om Bourdieu har rett eller ikke, vet vi ikke før vi har undersøkt dette.
Generasjonsskille
Det hører med til denne fortellingen at Aakvaag først nylig har tatt til seg slike perspektiver på eget fag. Opprinnelige hører han til en generasjon, ironigenerasjonen, som i hans egne ord var «rabiate» motstandere av biologi. Men gjennom sitt akademiske liv har han etter hvert gått fra fransk postmodernisme og deretter Jürgen Habermas og Jon Elster, og nå til naturalister som Steven Pinker, Richard Dawkins og Daniel Dennett.
– Jeg trodde før at det å være naturalist innebar å se på mennesket som fullstendig preprogrammert gener, hormoner, nerveceller i hjernen og så videre, og at man følgelig måtte oppgi et humanistisk menneskesyn. Men etter hvert som jeg har lest meg opp på disse perspektivene, innser jeg hvor mye de har å tilføre sosiologien. Og man trenger som naturalist på ingen måte å oppgi troen på at samfunnet kan forandres til det bedre, eller at mennesker er rimelig fornuftige og handlingskompetente subjekter, eller at det er behov for en vitenskap som lik sosiologien studerer samspillet mellom mennesker og institusjoner.
Dere studenter har ikke «pushet» på for dette, og det er i mine øyne beklagelig at det er jeg selv som har måttet ta initiativet
Nå ønsker han at dagens generasjon av studenter kommer mer på banen. Aakvaag oppfatter at det er stor interesse for tematikken når han snakker om dette på forelesninger og i andre sammenhenger, men skulle helst sett at studentene var enda mer på hugget. For ifølge ham selv er det særlig dagens studenter han tar diskusjonen for.
– Dere studenter har ikke «pushet» på for dette, og det er i mine øyne beklagelig at det er jeg selv som har måttet ta initiativet. Jeg har nylig etterlyst mindre lydige studenter, og her har dere muligheten. For om det er noe dere kan utfordre både den generasjonen jeg selv tilhører og 68’erne med, så er det den naturalistiske vendingen. Den ligger der og venter på at dere skal våge å ta det første steget! Det mener jeg at dere bør gjøre, også fordi det vil revitalisere og styrke sosiologien som fag.
Teksten ble for første gang utgitt i Socius #3 2013. Den er gjengitt etter tillatelse fra forfatteren og Aakvaag. Les Frithjof Eide Fjelstad sin kommentar til Aakvaags kritikk av studentenes engasjement.
