Nysgjerrig-Lise

Lise Kjølsrød kunne ikke forstå eks-mannens behov for å leke. Det ble starten på et stort forskningsprosjekt.

TEKST: Maria Klokkersund Snerte
FOTO: Matthis Kleeb Solheim

Studenter kjenner henne nok best som foreleser og seminarleder, men UiO-professor Lise Kjølsrød er mer: Feminist, forfatter, eks-byråkrat, «generalist» – og en skikkelig nysgjerrigper.

Det er fem år til hun fyller 70 og 25 år siden hun begynte å jobbe ved Universitetet i Oslo, men Lise Kjølsrød er langt fra lei av livet som forsker. Det er med iver i blikket hun forteller om pågående forskningsprosjekter, og hvor ideene til forskningen hennes kommer fra.

Følger nysgjerrigheten

Der mange forskere holder seg til et fagområde livet igjennom, følger Kjølsrød «vinden dit den blåser», slik hun satte ord på det i boka «Metodene våre», metodeboken som de ansatte ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ga ut for noen år tilbake.

Inspirasjonen kan komme fra de mest uventede steder:

– Forskningsprosjektet mitt om lek ble vekket gjennom at jeg ikke kunne fatte min tidligere ektemanns behov for å samle på ting. For ham var det en form for lek, bare for voksne. Det vekket min sosiologiske nysgjerrighet, og ble et helt prosjekt om voksne som leker og samler, forklarer hun.

Kjølsrød har i en lengre periode puslet med dette temaet, og har publisert både norske og engelske artikler om voksen lek. Fortsatt kjenner hun at det er mer igjen å skrive om. Nylig fikk hun også tilbud om å skrive et bokmanus på internasjonalt forlag, noe som vil beskjeftige henne en god stund fremover.

Lise Kjølsrud - foto Mattthis Kleeb Solheim - sosiologen.no - 4
Lise Kjølsrud - foto Mattthis Kleeb Solheim - sosiologen.no - 6
Lise Kjølsrud - foto Mattthis Kleeb Solheim - sosiologen.no - 7

Jeg synes det er vanskelig å tenke seg å bruke hele mitt yrkesliv som sosiolog hvis jeg ikke blir hørt, så spørsmålet er kanskje heller; hvem blir jeg hørt av?

Det har ikke alltid vært lek. Som nesten ferdig doktorgradsstudent fikk hun seg jobb i Finansdepartementet.

– Jeg hadde en uferdig doktorgrad og jobbtilbud fra et forskningsinstitutt, men tenkte at da kommer det nye problemstillinger og nye prosjekter. Jeg måtte dra til en arbeidsplass hvor jeg kunne pusle med doktorgraden ved siden av.

Slappe av litt i forvaltningen altså. Hun smiler av sitt ungdommelige overmot, før hun legger til;

– Men jeg åpnet jo ikke den avhandlingen de to årene jeg var i departementet. Det var det IKKE tid til!

– Hvordan var det å jobbe som sosiolog i Finansdepartementet?

– Stillingen var som engasjert underdirektør, med ansvar for å lage langtidsprogram. Det var veldig hektisk, stimulerende, helt annerledes og en nyttig erfaring. Jeg oppdaget at jeg kunne ting som jeg ikke ante at jeg kunne. For eksempel at jeg var ganske god til å lage politiske tekster. Det var spennende. Jeg skjønte også fort samarbeidsforholdene, hvordan et departement fungerer. Sosiologien hadde gitt meg mye systemkompetanse.

Hoppet videre

Hun får det til å høres så enkelt ut: Ikke noe problem å gå fra engasjert underdirektør, til avdelingsdirektør, og så rett til fungerende ekspedisjonssjef.

– Det var veldig spennende å være på toppnivå i ledelsen, og det var absolutt en opsjon å bli værende. Men da hadde jeg aldri fått ferdig den doktorgraden. Det var veldig arbeidskrevende og også vanskelig å forene med et eget liv. Jeg hadde reelt sett valget om å bli. Jeg kunne blitt statsforvalter på høyt nivå, men jeg er allikevel glad for at jeg valgte sosiologi istedenfor.

– Hvordan ser du på deg selv faglig?

– Jeg har jobbet med forskjellige ting. Doktorgraden min om yrker og velferdsstat, jordmoryrket konkret er nokså annerledes enn det kultursosiologiske jeg nå driver med. Sosiologer er jo heldige i den forstand at vi har mulighet til å bevege oss mellom forskjellige tematikker.

Samtidig har hun merket at det å skifte fra fagfelt til fagfelt – eller hoppe fra område til område, slik hun gjør, også har sin pris:

– Det forventes  at man skal kunne mer enn en ting. Jeg ser på meg selv som generalist både teoretisk og metodologisk, og identifiserer meg ikke veldig sterkt med bare en tradisjon.

Hun framhever likevel generalistkompetansen som den hun har fått mest nytte av i sammenhenger utenfor Blindern. Kjølsrød er aktiv både i forskningsråd og redaksjoner, og det sies at hennes sosiologiske stemme veier tungt i Osloforskning, rådet som deler ut stipend til studenter og forskere som driver Oslo-relevant forskning.

Jeg måtte dra til en arbeidsplass hvor jeg kunne pusle med doktorgraden ved siden av.

– Som byråkrat må du ha hatt en tydelig innflytelse. Føler du at du blir hørt som forsker?

– Jeg synes det er vanskelig å tenke seg at jeg skulle bruke hele mitt yrkesliv som sosiolog hvis jeg ikke skulle blitt hørt, så spørsmålet er kanskje heller; hvem blir jeg hørt av? Da jeg skrev en bok om jordmoryrket og norsk fødselshelsetjeneste, ble jeg forbauset over at ikke flere tenkte «fy søren, det der var verdt å tenke på!». Jeg ble skuffet over at jeg ikke nådde bedre frem. Men nå har jeg skrevet en artikkel på grunnlag av den. Kanskje den slår litt hardere, kanskje jeg blir hørt nå, i ettertid.

Feministenes fortropper

Hun smiler lurt.

– Men jeg er ikke alene om å føle at vi har ting å si som ikke blir så lyttet til som det burde. Med litt underholdningsverdi kommer pressen raskere og man får et større publikum. På den andre siden, å forske på kontroversielle ting som helsetjenesten, det å rokke ved «heltene», det vil  de ikke høre på. Man hører det man vil.

– Apropos det å rokke ved heltene. Hvordan var livet som kvinnelig student en tid der det var få kvinner i akademia?

– Vi var feministenes fortropper på Blindern! Det var et mannsdominert miljø, men vi hadde sterk kjønnsbevissthet og samhold mellom kvinner. Nå er det mange kvinner i stillinger her, det var det ikke da. Men vi var bevisst på at kvinner skulle fram i akademia. Kanskje mer enn nå. Helt sikkert mer enn nå.

– Er du feminist selv?

– Ja, det er jeg. Og forskningen bærer preg av det. Magistergraden om kvinners yrkesarbeid i bygde-Norge, om lokalsamfunnet og kvinnearbeid i endring, var absolutt tuftet på et sånt grunnsyn, og hele doktorgraden om jordmoryrket, som er et kvinneyrke og bygger på kvinners erfaring, det er feministisk inspirerte arbeider.

Teksten ble først publisert i Studentmagasinet Socius. Dette er en noe bearbeidet utgave.