Gulbok for kvassere kvalitative metoder

Torsdag 19. januar er det duket for lanseringsfest på Sosiologisk Poliklinikk i Trondheim. Professor ved NTNU, Aksel Tjora, gir ut 3. utgave av den populære boka Kvalitative forskningsmetoder i praksis.

Aksel Tjora lanserer "gulboka" 19. januar. (Foto: Tor Anders Bye)

De to foregående utgavene er mye brukt av både studenter og forskere, og nyutgivelsen vekker derfor interesse. I den forbindelse har sosiologen.no stilt forfatteren noen spørsmål om bokas betydning og hva som er tanken bak innlemmelsen av stegvis-deduktiv induktiv strategi (SDI). I dette intervjuet redegjør Tjora for ideen bak boka, og forklarer hva den nye metoden innebærer.

– Du gir ut en ny utgave av «Kvalitative metoder». Hva er nytt i denne versjonen, annet enn at coveret er gult?

– Det er mange endringer, tydelig signalisert med en helt annerledes farge på omslaget, men med samme motiv som tidligere, fra MeraLuna-festivalen. Med denne utgaven er spesielt analysekapitlet utvidet, med større konkretisering av abduksjon og tilsynekomst av konsepter, samt en dypere redegjørelse for de ulike deduktive kvalitetssikrende tilbakekoblingene som modellen introduserer.

Det er egentlig først i denne tredjeutgaven at analysestrategien SDI er fullstendig utviklet og forklart. Jeg har også tatt inn en del eksempler fra oppgaver og forskning etter 2012, blant annet hvor SDI-metoden er testet ut i masteroppgaver eller publisert i artikler.

Boka har dessuten fått en ny struktur, hvor SDI-modellen introduseres i begynnelsen av boka og hvor kapitlet om formidling av kvalitativ forskning og kvalitet i forskningen er knadd sammen til en ny avslutning. Ellers er det mange småendringer gjennom hele boka.

– Hvilke hensyn må man ta når man skriver en lærebok? Hva er balansen mellom faglighet og pedagogikk, og hvordan er forholdet mellom det å skrive bok og å undervise?

– Utgangspunktet for boka, da jeg ga ut en slags pilotutgave på mitt eget Sosiologisk Forlag i 2009, var en økende frustrasjon over tilgjengelig pensumlitteratur som syntes å gi studentene for lite konkret hjelp. Det finnes rett og slett mye svada i metodelitteraturen og bøker som viser til hverandre i en slags saus av sirkelargumentasjon.

I 2009 hadde jeg drøyt ti års erfaring som foreleser og veileder på metodefeltet og jeg følte for å se om jeg kunne utvikle en tydeligere erfaringsbasert bok, med norske eksempler for norske studenter.

 

Det finnes rett og slett mye svada i metodelitteraturen og bøker som viser til hverandre i en slags saus av sirkelargumentasjon

– Jeg har på en måte fem potensielle forventinger til metodebøker. De kan for det første være inviterende og inspirerende ved at de frister leseren inn i måter å gjennomføre undersøkelser på, for det andre utfordrende og advarende ved å holde opp alle vanskelighetene ved forskning, for det tredje støttende ved å gi konkrete råd og valgmuligheter, for det fjerde forankrende ved at de gir forskerne noe å referere til – for å forsvare sine allerede tatte valg, og sist men ikke minst instruerende ved tydelig og autoritativt å peke på gode valg og begrunnelser for disse.

På en måte kan vi som underviser i metode dekke opp punkt en til tre ved pedagogikk som kan inspirere uten å forenkle, men forankring og instruksjon, altså punkt fire og fem, bør hentes i litteraturen. Nettopp for å forankre og instruere har jeg lagt meg på en ganske ubeskjeden linje, hvor jeg innfører nye begreper og et ganske stringent rammeverk. Jeg har fått vanvittig mange gode tilbakemeldinger nettopp av den grunn, så det tyder på et klart behov for tydelighet. Ellers er det jo ingen tvil om at boka er tett knyttet både til egen undervisning, veiledning og forskning.

– Det står skrevet kort om stegvis-deduktiv induktiv (SDI) strategi på forlagets hjemmeside, og at denne tilnærmingen kan bidra til å skape bedre systematikk og større ambisjoner innenfor kvalitativ forskning. Hva er egentlig SDI?

– Jeg har jobbet med utviklingen av denne stegvis-deduktive induktive metoden (SDI) i omtrent ti år for å legge til rette for en slags håndfast og overkommelig variant av Grounded Theory (GT). SDI-metoden består av en «oppadgående» induktiv prosess der man jobber fra empirisk materiale mot en mer teoretisk, eller konseptuell, forståelse og «nedadgående» deduktive tilbakekoblinger, hvor man kontrollerer fra det «mer teoretiske» til det «mer empiriske». Til forskjell fra GT betoner jeg heller en lineær modell med stadier og milepæler enn en sirkulær modell mellom empiri og analyse, såkalt teoretisk sampling, selv om begge modeller innebærer iterative sløyfer.

I tillegg vektlegger jeg konseptuell generalisering som mål for forskningen. Kvalitative forskere må forholde seg eksplisitt til generalisering, men må forankre dette i andre premisser enn den statistiske generaliseringen. Tydelige ambisjoner om å utvikle generaliserbare funn, som konsepter, og systematikk og transparens i analysen kan bidra til å styrke betydningen av kvalitativ forskning. I dette arbeidet har jeg lagt vekt på Barney Glasers opptatthet av induktiv kreativitet og emergens. Sammen med stipendiater og studenter har jeg testet ut SDI-metoden i mange år og er nå så trygg på modellen at jeg dytter den lengre fram i bokas tekst, og helt bak i baksideteksten.

– Mener du virkelig at det er for lite ambisjoner i kvalitativ forskning?

– Ja, det er kanskje for små ambisjoner i samfunnsforskningen generelt. Innenfor det kvalitative feltet opplever jeg at ord som ”funn” og ”resultat” nærmest vokser i munnen på studenter og forskere fordi de ikke tar sjansen på å hevde å vite noe uten muligheten for statistisk generalisering. Målet med kvalitativ sosiologisk forskning må imidlertid være å identifisere sosiale mekanismer som virker i ulike deler og nivåer av samfunn, som generiske konsepter – altså begreper, typer og typologier, metaforer, teorier – med relevans ut over studerte caser.

 

Vi må være mye modigere på egne analysers vegne, og det betinger selvsagt et solid metodisk håndverk i bunn, sier Aksel Tjora. (Foto: Victor Kleive, NTNU Bridge)

– Ved å slutte å utlevere våre data, som for eksempel sitater, men heller presentere analyse og resultat i form av konsepter, vil vi kunne dempe det anekdotiske preget og øke egen forsknings relevans og betydning, også utenfor akademiske kretser. Jeg holder haugevis av foredrag utenfor akademiet og får særlig gode tilbakemeldinger når jeg gjør nye begreper og konsepter, ofte fra egen forskning, relevante i nye sammenhenger. Vi må være mye modigere på egne analysers vegne, og det betinger selvsagt et solid metodisk håndverk i bunn.

– Hvordan har du opplevd å lage en ny utgave av metodeboken?

– Strengt tatt er det jo et helvete i og med at det kommer oppå all annen jobb. Men så er det sånn at jeg kontinuerlig samler tilbakemeldinger, erfaringer og idéer til neste utgave omtrent fra den dagen siste utgave er ute. Revisjonsarbeidet til denne tredjeutgaven har således pågått i over fire år, hvor jeg har testet ut idéer gjennom et stort antall metodeseminarer i Norge, Sverige, Danmark og England, samt gjennom undervisning og veiledningsoppgaver på alle nivåer.

Jeg har også jobbet sammen med britiske forlag om en engelskspråklig metodebok, noe som har bidratt med innspill blant annet til ny struktur. Sist men ikke minst har jeg en svært konstruktiv dialog med Gyldendal Akademisk, som har gitt meg stort spillerom for å utvikle nye utgaver og som er med på å planlegge en ny utgave dersom jeg ser en faglig begrunnelse for det. Nå var det særlig behovet for å konkretisere de deduktive tilbakekoblingene som gjorde at jeg foreslo en ny utgave. Det har dessuten vært litt moro å gjøre denne revisjonen fordi jeg har holdt på med så mye givende forskning og hatt så mange supre studenter og stipendiater de siste årene. Så det var mye erfaring som kunne fores inn i den nye utgaven.

– Du har tidligere nevnt at samarbeid på Sosiologisk poliklinikk har vært avgjørende for en praksisnær og reflektert fremstilling i boka. Hva legger du i det, og hvilke typer forskningssamarbeid gjøres ved den sosiologiske poliklinikken?

– Som leder av Sosiologisk Poliklinikk har jeg daglig kontakt med et tjuetalls studenter og stipendiater, som stort sett jobber med kvalitativ forskning innenfor en rekke ulike temaer. Vi har i de siste to årene gjort oppdrag for mange offentlige og private aktører hvor kvalitativ analyse har stått i sentrum. Vi har testet ut nye metoder for å generere kvalitative data, som time-lapse foto, men har nok brukt mest tid på å utvikle et tett praksisfellesskap for kvalitativ analyse, blant annet koding med HyperRESEARCH.

Poliklinikken har i løpet av drøyt to års virke utviklet seg til et fantastisk sosiologisk laboratorium og en testbenk for bl.a. SDI-metoden. Ikke minst er poliklinikken et diskusjonsforum mellom studenter på bachelor-, master- og ph.d.-nivå som bidrar til en kontinuerlig refleksjon omkring metoder og teorier innenfor sosiologien. Det er ingen tilfeldighet at vi nå lanserer den nye utgaven av metodeboka nettopp på poliklinikken.

– Du er en synlig figur både i det norske sosiologimiljøet, og spesielt lokalt i Trondheim gjennom ditt engasjement i universitetspolitikken og gjennom etableringen av poliklinikken. Hvorfor er det viktig for deg å synliggjøre kvalitativ forskning og metode?  

– Jeg har opplevd gjennom mye allmennformidling at gode faglige analyser og velbegrunnede teoretiske betraktninger verdsettes høyt, og jeg håper at de ivrigste av mine studenter og stipendiater skal oppleve det samme. Poliklinikken er på en måte en arena for å bygge opp en mer uredd sosiologi – og tøffere sosiologer – som i større grad kan gjøre seg samfunnsmessig gjeldende.

 

... [Jeg] kan konstatere at særlig innen metodefeltet har sosiologer svært mye mer å bidra med enn oppskrytte kandidater fra for eksempel ingeniørfag og medisin

– Også på tvers av fagene må vi tydeliggjøre kvaliteten på hva vi driver med. Jeg har i en årrekke undervist og veiledet metode både for samfunnsvitere, økonomer, teknologer og innen helsevitenskapene, og kan konstatere at særlig innen metodefeltet har sosiologer svært mye mer å bidra med enn oppskrytte kandidater fra for eksempel ingeniørfag og medisin.

Med dagens utvikling innenfor arbeidslivet må stadig flere sosiologer forvente å søke jobber eller utvikle egne foretak, nettopp i konkurranse med økonomer og ingeniører. Da betyr metodekunnskap og dessuten kunnskap om egen metodekunnskap mye. Ved skyhøye krav til faglighet og redelighet blir for eksempel Sosiologisk Poliklinikk i stand til å konkurrere ut sjarlatanene i rådgivningsbransjen. Flere slike ”sosiologiske foretak” kan gjøre dette, men uten visshet om egne metoders styrke og relevans oppleves det av mange som litt for skummelt. Mitt ønske hadde vært at SDI-metoden som en slags kvalitativ-analytisk merkevare kunne bidra til litt større selvtillit blant studenter og forskere og være med å berede grunnen for sosiologisk entreprenørskap i mange sammenhenger, både i og utenfor akademiet.