«A Structural Theory of Imperialism»

Noe så sjeldent som en morsom artikkel om imperialisme.

Johan Galtung - kanon - sosiologi - sosiologen.no

Johan Galtung

Johan Galtung (f. 1930) tok cand.real. i 1956 og ble magister i sosiologi i 1957. Galtung stiftet Peace Research Institute Oslo (PRIO) i 1959.

Han er professor i konflikt- og fredsforskning ved Universitetet i Oslo, og grunnlegger av tidsskriftet Journal of Peace Research i 1964.  Galtung er også æresdoktor ved flere utenlandske universiteter.

TEKST: Ida Hjelde

Å forstå, forklare og bekjempe ulikhet. Dette er en rød tråd i hele Johan Galtungs forfatterskap og liv. Det er også den uttalte ambisjonen med denne artikkelen fra 1971. Teksten er noe så sjeldent som en norsk internasjonal klassiker. Med 345 siteringer er artikkelen den nest mest siterte som har vært publisert i Journal of Peace Research. Etter mer enn 40 år er den fortsatt pensum for tusenvis av studenter over hele verden.

Teorien om imperialisme bygger på begrepet strukturell vold, som Galtung introduserte i artikkelen ”Violence, Peace and Peace Research” (1969). Her løfter han frem et perspektiv på vold som noe mer enn handlinger som har til hensikt å påføre fysisk skade. Vold er til stede dersom ”det mulige er høyere enn det faktiske, og det faktiske er unngåelig”. Strukturell vold er skader som påføres mennesker, ikke av en bestemt aktør, men gjennom en struktur som ikke dekker grunnleggende behov og ikke muliggjør realisering av det menneskelige potensial. Ulikhet, mellom nasjoner og innen nasjoner, er en av de sentrale formene for strukturell vold, som imperialismen som system skaper og opprettholder.  Teorien om imperialisme er derfor også en teori om muligheten for frigjøring fra strukturell vold.

 

Morsomheter er kanskje ikke det man forventer seg i en artikkel om imperialismeteori, men Galtung forstår at mange av oss liker å bli underholdt mens vi opplyses.

Imperialisme er i følge Galtung en spesiell form for dominansforhold mellom kollektiver, som regel nasjoner (men også for eksempel organisasjoner). Ikke alle dominansforhold mellom nasjoner er imperialistiske. Et land kan være okkupert av et annet uten at det kan kalles for imperialisme. Imperialisme er heller ikke betinget av et kapitalistisk økonomisk system, som i marxistisk-leninistisk forståelse. Begrepsparet sentrum-periferi står sentralt: Verden består av Sentrums- og Periferinasjoner, som igjen har sine sentra og periferier.

En imperialistisk relasjon kjennetegnes i følge Galtung av at en Periferinasjon kommer i et avhengighetsforhold til en Sentrumsnasjon, gjennom at sentrum i Sentrumsnasjonen etablerer seg med et ”brohode” i sentrum av Periferinasjonen. Sentrum i begge nasjoner har felles interesser, mens de to nasjonene som helhet har motstridende interesser. Periferinasjonen er i større grad enn Sentrumsnasjonen preget av motstridende interesser innad. Forholdet mellom de to periferiene er også kjennetegnet av motstridende interesser. Et sentralt poeng, som er et av Galtungs originale bidrag til imperialismeteori, er at imperialisme ikke bare handler om internasjonale relasjoner, men også om relasjoner innad i de enkelte landene – intra-relasjoner.

Imperialisme kan ta fem ulike former: økonomisk, politisk, militær, kommunikasjonsmessig og kulturell. I en norsk oversettelse og bearbeidelse av artikkelen fra 1974, skriver Galtung i en innledning at nettopp det å forklare imperialisme som mer enn økonomisk dominans var et av hovedmålene med artikkelen.

Det er alltid snakk om ”grader av” imperialisme, mener Galtung. Er den ”perfekt”, er den også et perfekt instrument for strukturell vold. Hvis ikke, kan det kompenseres med direkte vold, eller trusler om direkte vold.

Avslutningsvis foreslås en rekke ulike strategier for å bekjempe imperialisme. Konklusjonen er: For å minske gapet mellom fattige og rike land er det ikke nok å omfordele ressurser. Strukturen må endres, både i land og mellom land.

Matematikeren Galtung trer frem for leseren gjennom en rekke figurer, modeller og tabeller. Argumenter legges frem systematisk – for det første, for det andre, for det tredje – og betraktes og drøftes fra alle vinkler. Morsomheter er kanskje ikke det man forventer seg i en artikkel om imperialismeteori, men Galtung forstår at mange av oss liker å bli underholdt mens vi opplyses. Internasjonale organisasjoner karakteriseres som ”våre dagers fullbyrdelse av Jesu bud til disiplene: Gå ut og gjør alle folkeslag til mine disipler.” (fra norsk utgave, 1974, s. 148).

 

Både gamle og nye sosiologer vil fortsatt kunne la seg inspirere, opplyse og underholde av Galtungs tekster.

I selvbiografien fra 2000 leverer Galtung denne refleksjonen over hvorfor imperialismeartikkelen ble så populær: ”Artikkelen slo an, ikke fordi den var spesielt god, men fordi den kom til rett tid, begge imperier avslørt som Vietnamkrig/gulag-produsenter. Jeg kjenner mine vestlige pappenheimere; hadde USA ”vunnet” og kamuflert det hele som humanitær hjelp, ville ikke den artikkelen ha blitt pensum ved et utall universiteter.” (s. 212).

Denne artikkelen inngår i et svært omfattende forfatterskap, som spenner vidt tematisk og faglig. Galtung gikk fra matematikken til sosiologen på 1950-tallet. Han var en av dem som bidro til å forme faget som disiplin i Norge. På 60-tallet forlot han sosiologien for fredsforskningen. Det er utvilsomt herfra han er best kjent: som grunnlegger av fredsforskning som en internasjonal disiplin, som fredsmegler og en markant deltaker i offentlige debatter om krig og fred. Han er den eneste norske forskeren som har fått plass i samlingen av utviklingsforskningens viktigste bidrag de siste 60 årene (Benedicte Bull og Morten Bøås, red. 2010) – med nettopp artikkelen om imperialisme.

Både gamle og nye sosiologer vil fortsatt kunne la seg inspirere, opplyse og underholde av Galtungs tekster. I tillegg til artikkelen som her er representert, vil vi fremheve hans gullrekke av artikler fra Journal of Peace Research på 60-tallet. Mange av dem, inkludert imperialismeartikkelen, er gitt ut på norsk i samleverket Fred, vold og imperialisme (1974).