«Sosiologi»

Norsk sosiologis første innføringsbok kom i 1964. Det er forbausende mye som står seg.

Vilhelm Aubert

Vilhelm Aubert

Vilhelm Aubert (1922-1988) var professor i rettssosiologi ved Universitetet i Oslo fra 1963, og professor i sosiologi fra 1971.

Han var en avgjørende skikkelse i norsk samfunnsvitenskap etter krigen, institusjonsbygger og faglig toneangivende, ikke minst innenfor sosiologi og rettssosiologi, både i Norge og internasjonalt.

TEKST: Cathrine Holst

En mann ved navn Willy Pedersen er leder av juryen som kårer norsk sosiologi-kanon. Posisjonen eller stillingen hans er jury-leder, men som jury-leder går Pedersen også inn i en rolle: ”Rollen ligger som en ring av forventninger” rundt Pedersen. Pedersen kan handle mer eller mindre i tråd med forventningene – rolleatferden kan variere – og han kan oppleve rollekonflikt, som ”kan bety to forskjellige ting”, enten at Pedersen som jury-leder møter ulike forventninger til hva som er riktig rolleatferd, eller at han samtidig har andre posisjoner som det knytter seg andre forventninger til, slik at Pedersen må forholde seg til ”to (eller flere) motstridende sett av normer”.

Dette kunne vært starten på beretningen om kanonjury-leder Willy Pedersen på aubersk. Kull etter kull av norske sosiologistudenter har fått lære seg dette språket. Vilhelm Aubert har preget norsk sosiologi som få andre, og på mange måter, men også som lærebokforfatter. Sitatene innledningsvis er hentet fra hans Sosiologi som kom ut første gang i 1964.

Vilhelm Aubert har preget norsk sosiologi som få andre, og på mange måte.

Cathrine Holst

Sosiologi var lenge den eneste innføringen i sosiologi på norsk. Den kom i amerikansk utgave i 1967, i engelsk utgave i 1968. Etter hvert kom andre innføringer, også på norsk, og også av Aubert selv. Da jeg var student hadde vi deler av Auberts Sosiologi 1. Sosialt samspill (1979) på pensum. Men Auberts ”nuts and bolts” hadde mange av oss møtt på enda før, som oftest uten å vite det, i samfunnsfagsbøker på ungdomsskolen og videregående.

På universitetet fortalte foreleseren at Auberts tilnærming var uttrykk for et bestemt ”perspektiv”. Sosiologien, fortalte han, består av flere ”perspektiver”. Aubert ble presentert som en representant for det strukturfunksjonalistiske perspektivet og knyttet til navn som Emile Durkheim, Talcott Parsons og Robert Merton.

Dette er én grunn til at Sosiologi ikke lenger kan brukes som grunnbok: Viktige innsikter fra andre sosiologiske tilnærminger utelates, og problemene med synspunktene Aubert forfekter blir ikke diskutert som vi forventer det i dag. En annen grunn er deler av fremstillingens tidsbundenhet. ”En stabil familiestruktur synes å kreve et systematisk samvirke mellom yrkesfordeling og lagdeling”, skriver Aubert. ”Men det kan realiseres i flere former”, og vi kan skjelne mellom ”tre prinsipper”: ”Det første prinsippet består i at farsyrket arves av sønnen og at datteren får en mann i farens yrke. Det annet består i at sønnen arver farens rang, men kan velge mellom flere ulike yrker som hører til samme sosiale lag. Datteren kan på samme tid velge mellom menn i flere yrker med omtrent samme sosiale rang. Det tredje prinsipp forutsetter en så vidt sterk utjevning mellom selve de sosiale lag at det i alle fall er usannsynlig at sønnen kan finne noe yrke som ligger langt fra farens i rang. Datteren kan velge ektefelle relativt uavhengig av yrke”.

Det Aubert skriver om kausale mekanismers rolle i et funksjonalistisk resonnement hadde passert en hvilken som helst Elster-test

Cathrine Holst

Det har skjedd ett og annet både med samfunnet og med sosiologiske betraktningsmåter siden 1964.

Det er likevel bemerkelsesverdig mye i Sosiologi som står seg. Gitt perspektivet, og om vi ser bort fra de mest tidsbundne eksemplene og diskusjonene, er dette fortsatt en utmerket introduksjon til sosiologiske begreper og tenkemåte. Et eksempel er avsnittene om regler og normer. Her er det sosiologen, men også juristen Aubert som fører pennen. Den sentrale referansen er psykologen Ragnar Rommetveits Social Norms and Roles (1953).

Standardkritikken mot det strukturfunksjonalistiske perspektivet er at det ikke får ordentlig grep om fenomener som makt, konflikt og sosial endring. Perspektivet er dessuten blitt kritisert for å ha et uavklart forhold til kausalitet: Hvordan forklare at et sosialt mønster opprettholdes fordi det oppfyller bestemte funksjoner

Det står kanskje ikke så mye om makt i Sosiologi, men det står en hel del om konflikt og endring, og det som står er innsiktsfullt, uansett perspektiv. Det Aubert skriver om kausale mekanismers rolle i et funksjonalistisk resonnement hadde passert en hvilken som helst Elster-test.

Det har skjedd ett og annet både med samfunnet og med sosiologiske betraktningsmåter siden 1964. Det er likevel bemerkelsesverdig mye i Sosiologi som står seg.

Cathrine Holst

Å lese Sosiologi som et enkelt uttrykk for strukturfunksjonalisme, blir dessuten reduserende. Her er både Karl Marx, Max Weber, Erving Goffmann og mange andre, vel integrert. Dette forsøket på å integrere innsikter fra ulike bidrag og retninger i noe som henger sammen, har en egenverdi. Vi kan godt lære studentene at ulike sosiologer anlegger ulike perspektiver. Vi kan også godt lære dem at de selv kan trekke veksler på innsikter fra ulike perspektiver. Men det de låner herfra og derfra bør vel på et eller annet vis henge i hop? Den sosiologiske perspektivismen studentene formidles i dag har sine sider.