«Om straffens sosiale funksjon»

Vilhelm Aubert skriver sobert og toneangivende om straffens sosiale funksjon.

Vilhelm Aubert - Om straffens sosiale funksjon - sosiologen.no

Vilhelm Aubert

Vilhelm Aubert (1922-1988) var professor i rettssosiologi ved Universitetet i Oslo fra 1963, og professor i sosiologi fra 1971.

Han var en avgjørende skikkelse i norsk samfunnsvitenskap etter krigen, institusjonsbygger og faglig toneangivende, ikke minst innenfor sosiologi og rettssosiologi, i Norge og internasjonalt.

 

TEKST: Cathrine Holst

En sentral begrunnelse for straff er såkalt allmennprevensjon. Straff skal avskrekke ”folk flest” fra å begå forbrytelser. Et normativt spørsmål reiser seg: Er allmennprevensjon en god begrunnelse for straff?

Men et empirisk spørsmål reiser seg også: Fører straff egentlig til færre lovbrudd, via avskrekking eller andre mekanismer? Ellers for å si det med Vilhelm Aubert i Om straffens sosiale funksjon fra 1954: Oppfyller straffen sin manifeste funksjon? Auberts svar er enkelt sagt nei. Empiri bekrefter i liten grad den såkalte ”likedanningshypotesen”, hypotesen om et ”samsvar mellom rettsregler og samfunnsliv” forårsaket av straff. Ulike deler av ”allmenheten” bryter stadig vekk loven, og lovlydighet skyldes ofte mye annet enn straff.

Om straffens sosiale funksjon er sober profesjonsbygging og enda mer sober rettspolitikk. På og mellom linjene avklares hva sosiologi er og sosiologiens betydning.

Cathrine Holst

Noe som ikke fungerer i tråd med sin hensikt, kan likevel fortsette å eksistere. Vi fortsetter å straffe fordi vi tror at straff virker allmennpreventivt. I tillegg kan straff ha latente funksjoner, ”virkninger som bidrar til å øke sannsynligheten for institusjonens fortsatte eksistens”, som Aubert uttrykker det, naturligvis med henvisning til Robert K. Mertons ”Manifest and Latent Functions” fra 1949.

Aubert behandler flere forhold, for eksempel ”strafferettens symbolske funksjon” i avhandlingens kapittel 9. Han nevner blant annet ”Midlertidig lov av 3. desember 1948 om arbeidsvilkår for hushjelp”. Loven kom på et tidspunkt da hushjelpens kår i realiteten var blitt ”tålelig bra”; den var fremfor alt ”en stadfesting av status quo”, og i den grad den gikk utover status quo ble den ikke håndhevet. ”Likevel”, skriver Aubert, ”kan det være grunn til å tro at loven fyller en funksjon for alle dem som har vært urolig på grunn av hushjelpenes dårlige kår. Nå står det i loven at de skal ha gode og rimelige arbeidsbetingelser. De husmødre som setter seg ut over loven, blir endog truet med straff. Det kan ha gitt de interesserte kretser som står bak loven, en kjensle av at deres rettferdskrav er blitt imøtekommet med virkelig alvor”.

Det refereres her til en tidligere mer inngående studie av hushjelploven. Om straffens sosiale funksjon bygger på slike enkeltstudier, rettssosiologiske ”stikkprøver”, som Aubert kaller dem, kriminalstatistikk, samt et rikt tilfang av forskning og teori fra ulike fag.

Om straffens sosiale funksjon bygger på slike enkeltstudier, rettssosiologiske ”stikkprøver”, som Aubert kaller dem, kriminalstatistikk, samt et rikt tilfang av forskning og teori fra ulike fag.

Cathrine Holst

Når det gjelder antall kanonaktuelle titler, er Aubert i en særstilling. Det er lærebøkene hans, og essayene, men også monografiene. Om straffens sosiale funksjon, Auberts doktoravhandling, er et produkt av sin tid – få sosiologer i dag har Mertons funksjonalisme som startpunkt. Men den peker også utover sin tid – de faglige kvalitetene er uomtvistelige – og fremover, mot den ”problemorienterte”, mekanismeidentifiserende, empiriske, om ikke ”empiristiske”, tilnærming som er standard innenfor mye sosiologi nå.

Aubert hadde en uvanlig spennvidde stilmessig. Om straffens sosiale funksjon er nesten ekstrem i sin stringens. Vi møter ”vitenskapsmannen” og analytikeren Aubert, ikke impresjonisten, de sosiale formenes anskueliggjører, essayisten som senere skulle utgi Det skjulte samfunn.

Aubert hadde en uvanlig spennvidde stilmessig.

Cathrine Holst om Auberts forfatterskap

Om straffens sosiale funksjon er sober profesjonsbygging og enda mer sober rettspolitikk. På og mellom linjene avklares hva sosiologi er og sosiologiens betydning. Men Aubert henfaller aldri til imperialisme og monomani. Det finnes problemstillinger som er genuint juridiske, etiske eller psykologifaglige – ikke ”alt” er sosiologi. Og sosiologi er sosiologi, også om det trekkes veksler på teori og begreper fra omliggende disipliner.

Så lenge allmennprevensjon de facto er en sentral begrunnelse for straff, blir Om straffens sosiale funksjon, gjennom sin avdekking av straffens reelle virkninger, et argument for, om mulig, å erstatte straff med noe annet – Aubert nevner mer ”terapeutiske” reaksjonsformer, ”behandling”. Nå kan det tenkes at straff kan begrunnes på andre måter. Det kan kanskje også være vanskelig å finne fullgode ”funksjonelle alternativer” – som Merton ville sagt det – til straff. Og hva er nå forholdet mellom ”behandling” og allmennprevensjon? Men dette er andre spørsmål, og Aubert blander dem ikke sammen.