«Model monopoly and communication: Systems theoretical notes on democratization»

Stein Bråtens analyser av aksjelovgivning skulle påvirke generasjoner av sosiologers tenkning.

Stein Bråten - sosiologen.no -kanon

Stein Bråten

Stein Bråten (f. 1934) ble magister i sosiologi i 1967, og dr. philos i 1989 ved Det psykologiske fakultet, Universitetet i Bergen, på en avhandling om spedbarnet i samspill.

Bråten var fra 1967-71 direktør ved IMAS i Stockholm, et institutt som arbeidet med markedsføring og samfunnskommunikasjon og som var finansiert av svensk næringsliv. Fra 1973 har han vært professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo. Han har særlig forsket på kommunikasjon og mellommenneskelige relasjoner.

TEKST: Willy Pedersen
FOTO: ISS/ UiO

Si ordet ”modellmakt”, og de fleste vil assosiere til sosiologen Stein Bråten. Han lanserte begrepet i artikkelen Model monopoly and communication: Systems theoretical notes on democratization i 1973. Noen år seinere illustrerte han ved å vise til noe annet som skjedde samme år: Aksjeloven i Norge ble endret. De ansatte fikk representasjon i bedriftenes styrende organer. Reformen ble regnet som et stort fremskritt i demokratiserende retning. Men var det nå så opplagt at de ansattes innflytelse ville øke? spør Bråten.

Mange fra arbeidsgiversiden så med velvilje på det som hadde skjedd: En fikk bedre kjennskap til stemningen blant arbeiderne. De ansatte påvirket ikke beslutningene så mye, men gjennom deres styrerepresentanter klarte ledelsen ofte å mobilisere støtte og forhindre kritikk. Det ble lettere å få gjennomslag for upopulære tiltak som permitteringer. På tross av økt samhandling, var det altså ikke så opplagt at de ansatte hadde fått økt innflytelse.

Eksemplet illustrerer teorien om modellmakt: Deltakelse står ikke nødvendigvis i motsetning til underdanighet og lydighet. Økonomen tett på ledelsen vil gjerne ha mer modellstyrke enn garderobevakten som er valgt inn i styret som representant for de ansatte. Var det derimot bedriftens garderobeforhold som sto til debatt, ville nok forholdet vært motsatt. For de fleste saker som kommer opp på bedriftens styremøter er bedriftens ledelse den modellsterke part. Slik vil dette øke, ikke redusere, bedriftsledelsens kontroll.

 

Si ordet ”modellmakt”, og de fleste vil assosiere til sosiologen Stein Bråten.

Willy Pedersen om Stein Bråten

Modeller er, slik Bråten forstår det, formidlere mellom teori og erfaring. Erfaring danner grunnlag for teorier, som i sin tur konfronteres med og kaster lys over erfaring. Det er gjensidighet, men avstanden kan bli stor. Det trengs et mellomnivå – noe som formidler. Teorien trenger konkretisering. Empiriske data må oversettes for å bli meningsfulle. Modellene bidrar. De kan være mentale eller fysiske, verbale eller visuelle. I all samhandling bruker vi modeller. Men ofte er makten ulikt fordelt og noen av aktørenes modeller får sterkere gjennomslag enn andres.

Det var altså i artikkelen Model monopoly and communication at Bråten utviklet teorien. Han skulle selv bruke den i en rekke analyser i årene som kom, og den skulle influere på generasjoner av norske sosiologers tenking. Han bruker et formalisert språk, preget av kunnskap om og interesse for datasimulering. Tonen slås an allerede i starten: ”Let A and B denote two set of actors participating in a common system, and influenced by events E.” Med dette utgangspunktet utvikles et resonnement som ikke er vanskelig å gripe: Aktøren A er mer modellsterk enn B, med henblikk på referanseområdet R, dersom hendelser i R er representert ved A’s modeller, eller dersom det finnes hendelser i R som A’s modeller tillater representasjoner av, men som ikke B’s modeller tillater. Uten tilgang til andre og uavhengige kilder, vil samhandling mellom A og B innebære at B søker å tilegne seg A’s modeller. På et mer allment plan viser teorien hvordan tilsynelatende dialog i realiteten kan være skinndialog. Den ene partens kunnskaper og spørsmål utdefineres som irrelevante.

Eksemplet illustrerer teorien om modellmakt: Deltakelse står ikke nødvendigvis i motsetning til underdanighet og lydighet

Willy Pedersen

I artikkelen knytter Bråten argumentasjonen til utviklingen av nye samarbeidsformer i industrien. Det er slett ikke er gitt at dette vil lede til mer demokrati, selv om arbeidstakerne deltar på nye arenaer. Men teorien har seinere blitt brukt av Bråten selv – og andre – for å belyse samhandling i familier og skole, i vitenskap og utenrikspolitikk og i nettverk i næringslivet. Mønsteret som avdekkes er at bestemte erfaringer blir utdefinert og hvordan noen aktører underkaster seg andre aktørers erfaringer, tenkesett og fagkunnskap. Slik kan de definere egne erfaringer som irrelevante og i verste fall også gi avkall på både sunn fornuft og godt skjønn.

”Modellmakt” har blitt et viktig begrep i vår sosiologiske verktøykasse. Teorien er enkel, men den inviterer til nye blikk på vante sammenhenger. Tas den i bruk, kan spørsmål stilles på en mer dristig måte. I beste fall kan resultatet bli nye former for samhandling, eller at skinndialoger erstattes av mer reell dialog.