Marianne Nordli Hansen: «Norsk sosiologi – styringsmaktens lydigste tjener? (2011)»

Hansen tar i artikkelen for seg en evaluering av norsk sosiologi fra 2011. Initiativet applauderes, men tiltakene fremstår som lite konkrete og effektive, skriver Hansen.

TEKST: Marianne Nordli Hansen, professor ved Universitetet i Oslo.

Takk til Arvid Fennefoss for innspill og synspunkter.

For å starte med kortversjonen, er dette en grundig og solid evaluering. Hovedkonklusjonen er fin. Analysen av situasjonen i norsk sosiologi er likevel en bekymringsmelding. Tiltakene som foreslås er uklare og muligens lite effektive. Jeg skal videre begrunne disse synspunktene.

Hovedkonklusjon

Evalueringen fremstår som en grundig gjennomgang av flere typer kilder om norsk sosiologi – tall over forskning, beskrivelser av forskningsbidrag fra institusjoner og forskere, og en del innsendte arbeider. Hovedkonklusjonen er positiv: Komiteen mener at forskningen bidrar med viktig kunnskap om det norske samfunnet. Og at betydelige deler av norsk sosiologisk forskning er på nivå med den beste forskningen internasjonalt. Dette er absolutt noe vi skal være glade for. Året 2010 var kanskje den norske sosiologiens annus horribilis. Faget ble utsatt for skarp kritikk i en langvarig mediedebatt med utgangspunkt i TV-serien Hjernevask. De hardeste kritikerne hevdet at «faget har råtnet på rot» og helst burde nedlegges. Vi trengte altså positiv omtale. Intet er bedre enn å bli positivt vurdert av et internasjonalt ekspertpanel. Det ble sendt ut en pressemelding om rapportens konklusjoner, men den fikk dessverre betraktelig mindre medieomtale enn andre og langt mer negative konklusjoner.

Samtidig: evalueringskomiteens beskrivelse norsk sosiologi er lite konkret. Det fortelles at det gjøres viktig forskning på noen temaer – men konklusjoner eller forskningsfunn nevnes ikke. Vi kan for eksempel sammenligne med evalueringen av historiefaget som kom i 2008. Viktige forskningsbidrag diskuteres langt mer inngående i denne evalueringen enn i sosiologievalueringen. Evalueringskomiteen kunne gjerne sagt mer om hva norske sosiologer har bidratt med av kunnskap. Jeg etterlyser ikke rangeringer av bidragene til enkeltforskere, men skulle gjerne sett at rapporten viste til noen eksempler på resultater av sosiologisk forskning. Hva er det vi har funnet ut som er viktig? Et svar på dette, basert på et blikk utenfra, ville ha stor interesse.

Evalueringen bidrar også med en interessant, men dessverre nokså nedslående analyse av situasjonen i norsk sosiologi

Analysen av situasjonen i faget

Evalueringen bidrar også med en interessant, men dessverre nokså nedslående analyse av situasjonen i norsk sosiologi. Et første element i denne analysen gjelder innhold: Hva handler norsk sosiologi om? Evalueringskomiteens svar er at det hovedsakelig er tre temaer. Det er (1) Organisasjon og arbeid, (2) Familie, kjønn og seksualitet, og (3) Velferdsstat og medborgerskap. Det forskes også på andre temaer, men i langt mindre omfang. De dominerende temaene blir, ifølge rapporten, stadig mer overlappende. Et eksempel er at forskning om arbeid stadig mer handler om forholdet mellom betalt og ubetalt arbeid, og om muligheter til å kombinere jobb og familie. Kort sagt: hovedtemaet i norsk sosiologi er velferdsstatens problemer.

Hva er det teoretiske grunnlaget for denne forskningen? Norsk sosiologi er i liten grad teoretisk begrunnet, mener komiteen. De finner heller ingen tegn til teoretiske diskusjoner eller debatter om konkurrerende perspektiver eller forklaringer. Forskningsprofilen beskrives som problemorientert empirisme. I den norske sammenhengen er dette et positivt ladet begrep. Det har referanser til det mange oppfatter som en gullalder i sosiologiens tidlige historie i Norge, hvor man kombinerte fagkunnskap med samfunnsinteresse. Komiteen er imidlertid mest opptatt av de negative aspektene ved den problemorienterte empirismen. Etter deres oppfatning leder den til fokus på praktiske samfunnsproblemer heller enn på sentrale spørsmål i faget. Problemstillinger som er eller bør være sentrale i faget, kommer i skyggen av problemstillinger som er viktig for oppdragsgivere.

Dette betyr ikke at evalueringskomiteen mener at velferdsforskningen har lavere kvalitet enn forskning på andre områder. Tvert om, de skriver at noe av den viktigste forskningen innenfor sosiologi finnes på dette feltet.

Komiteen mener også at de negative tendensene de finner forsterkes av at mye av forskningen foregår i tverrfaglige forskningsmiljøer i instituttsektoren, hvor sosiologien er en av flere disipliner. Sosiologer blir samfunnsforskere som studerer praktiske samfunnsproblemer, på samme måte som forskere fra andre disipliner. Ofte er det ikke noe spesifikt sosiologisk i bruken av analyseverktøy eller fremgangsmåte, og forbindelsen til sosiologisk teori er gjerne svak. Forskerne får sin identitet gjennom temavalget – de blir eksperter på utdanning, familie eller innvandring og integrering, heller enn eksperter på sosiologi. Denne utviklingen innebærer fragmentering, oppsplitting og oppløsning av sosiologien.

Men hva med universitetsinstituttene? Også forskerne der må delta i konkurransen om forskningsmidler, skriver evalueringskomiteen. Også der er det en utvikling i retning av å drive praktisk anlagt oppdragsforskning. Komiteen argumenterer sterkt for at universitetene ikke i tilstrekkelig grad ivaretar sin hovedoppgave, som er grunnforskning i fagets kjerneområder.

Å delta i en slags forskningsfront krever spesialisering. Det krever også mye bruk av tid, noe som gjerne står i strid med det å være generalist – eller det evalueringskomiteen kaller å befinne seg i kjernen av sosiologien

Synspunkter på analysen

Hva skal man si om denne analysen? Det er lett å være enig i mye. En stor del av den sosiologiske forskningen dreier seg utvilsomt om velferdsstatens problemer. Det er også lett å se årsaker til dette. En viktig årsak er selvsagt penger. Et eksempel er forskningsprogrammet VAM – Velferd, Arbeidsliv og Migrasjon. Hovedtemaene som pekes ut i rapporten er nå samlet i dette forskningsprogrammet. Programomtalen fremhever tverrfaglighet og at kunnskapen skal anvendes i utformingen av politikk og i forvaltningen av offentlige organer. Mange sosiologer ville nok forsket på slike temaer selv om programmet ikke fantes. Men ikke så mange som når den norske staten spytter inn 960 millioner kroner i løpet av en tiårsperiode.

Vi kan også trekke inn et tilgrensende område – utdanningsforskningen. Rapporten fremhever jo at forskningen konvergerer til ett felles felt. På nettsidene til Utdanning 2020 kan vi lese at dette er «et handlingsrettet forskningsprogram som skal bidra med forskning relevant for utdanningssektoren – det være seg politikere, forvaltningsapparat, skole og barnehageeiere eller lærere.» Videre står det: «Programmets hovedmål er å styrke utdanningsforskningen ved å fremme forskning på et høyt vitenskapelig nivå og styrke kunnskapsgrunnlaget for politikkutforming, forvaltning, profesjonsutdanning og profesjonsutøvelse.» Budsjettet for Utdanning 2020 er på 100 millioner kroner i året over en tiårsperiode. Det er klart at slike summer bidrar til å dreie forskningen i bestemte retninger – og det er jo nettopp hensikten.

Men det er ikke kun ytre årsaker til fragmenteringen. Som det stadig sies er sosiologi et bredt fag. I historisk perspektiv er faget preget av en utvikling i retning av stadig snevrere spesialiseringer. Noen av temaene har også utviklet seg til spesifikke fag adskilt fra sosiologien, som statsvitenskap og kulturstudier. Når det gjelder arbeidslivsstudier, har såkalte business schools – som BI – for en stor del overtatt for faget sosiologi.

Den sosiologiske forskningen fragmenteres ikke kun i instituttsektoren, men også på universitetsinstituttene. Mye av det som skrives er relativt spesialisert, og ofte vanskelig eller uinteressant for dem som ikke jobber på feltet. Dette er ikke nødvendigvis negativt eller noe som bør unngås. Å delta i en slags forskningsfront krever spesialisering. Det krever også mye bruk av tid, noe som gjerne står i strid med det å være generalist – eller det evalueringskomiteen kaller å befinne seg i kjernen av sosiologien. Jeg tror ikke komiteen ønsker at folk ikke skal spesialisere seg og publisere spesialisert forskning. Internasjonalisering, som de ser ut til å støtte fullt ut, innebærer spesialisering. Jeg forstår komiteen heller slik at de mener at man må forvalte en felles kjerne i tillegg til kunnskap på spesialfelt.

Et sted denne felles kjernen bør formidles er i undervisningen. Det er tvilsomt om vi i dag klarer å gi studentene en klar forståelse av hva disiplinen sosiologi står for. Studentene møter i stadig større grad lærere som forteller små historier (som to timer om sitt spesialfelt) fremfor en lengre historie, for eksempel en forelesningsrekke om sosiologiens prosjekt.

På tross av en positiv hovedkonklusjon er evalueringsrapporten en bekymringsmelding. Jeg deler på lang vei denne bekymringen. Men jeg er tvilende til om rapporten viser oss veien fremover. Jeg oppfatter tiltakene komiteen foreslår som uklare, og muligens lite effektive

Tiltak

Så altså: Evalueringskomiteen kommer med en god og interessant analyse av situasjonen i norsk sosiologi. På tross av en positiv hovedkonklusjon er evalueringsrapporten en bekymringsmelding. Jeg deler på lang vei denne bekymringen. Men jeg er tvilende til om rapporten viser oss veien fremover. Jeg oppfatter tiltakene komiteen foreslår som uklare, og muligens lite effektive.

La oss først se på hva slags tiltak de foreslår. Det er, på den ene siden, noen mer eller mindre gjennomførbare praktiske tiltak som er lett å slutte seg til. Et eksempel er mer konferansedeltakelse utenlands, som bør være relativt enkelt å få til (selv om flere har påpekt at norske sosiologer reiser mye). Et annet tiltak er at forskere bør være mer mobile. Det er for eksempel lite ønskelig at forskere både har studert og kun har vært ansatt på ett og samme institutt. Dette tiltaket er av flere grunner vanskeligere å få til. Et tredje tiltak er at Phd-utdannelsen bør forbedres. Blant annet bør det være klarere regler både for opptak til doktorprogrammer og når det gjelder krav til avhandlinger. Rådene angående doktorutdanning er gode, og vil helt sikkert tas alvorlig i miljøene som har slik utdanning. Komiteen foreslår også at Forskningsrådet må gi mer støtte til grunnforskning. Det er ingen akademikere uenige i så vidt jeg vet.

Evalueringskomiteens viktigste tiltak er følgende:

Sosiologi som disiplin må gis en tydeligere posisjon. Sentrale spørsmål, teorier og metoder må diskuteres og bringes frem. Dette er først og fremst en oppgave for universitetene, som bør ta en mer aktiv rolle i utviklingen av sentrale temaer i sosiologi. Rent praktisk skal Norges forskningsråd støtte dette, gjennom å finansiere et Aubert-professorat i to–tre år med sikte på å utvikle sosiologisk teori og metodologi. Det skal være en norsk eller utenlandsk kapasitet som skal ha dette som en midlertidig oppgave.

Tanken om et Aubert-professorat er tiltalende. Men det vil monne lite. I løpet av tre år vil det kanskje dreie seg om rundt fem millioner kroner. I løpet av samme periode vil bare forskningsprogrammene VAM og Utdanning 2020 bruke 600 millioner kroner. Den eventuelle Aubert-professoren vil altså være en dråpe i havet i forhold til den tunge etterspørselen etter anvendt velferdsforskning. Hun eller han vil ha en tung bør på sine skuldre.

Man lurer også på hvorfor akkurat dette tiltaket er valgt. Hvorfor dette fremfor for eksempel at ti utenlandske kapasiteter kommer til Norge for kortere tid? Hvorfor ikke fem post-doc-er øremerket til sosiologisk teori? Det kan hende komiteen har en god begrunnelse for hvorfor det har valgt akkurat dette tiltaket, men denne er i liten grad delt med oss.

Hva er det komiteen mener at universitetene og Aubert-professoren bør gjøre? Nøkkelspørsmålet i dagens sosiologi, står det i rapporten, er: «… how to study social processes and changes at local, national and global levels» (s. 17). Dette er et nokså omfattende og vagt spørsmål. Det må dreie seg om både metodebruk og teoretisk grunnlag.

Når det gjelder teori, er det et gjennomgangstema i rapporten at teori må styrkes i norsk sosiologi. Dette uttrykkes klart gjentatte ganger, både i omtalen av de enkelte institusjonene og i oppsummeringen. Budskapet om at teori bør styrkes har blitt mottatt positivt – i hvert fall av dem jeg har snakket med. Dette budskapet er etter mitt syn det viktigste momentet når rapporten skal følges opp i fagmiljøene. Men det er uklart hvordan det kan følges opp. Som leser sitter man igjen med et spørsmål om hva evalueringskomiteen egentlig mener med teori. Hva er det de vil styrke? Dette uttrykkes ikke klart i rapporten – så her er det åpent for tolkninger. Mitt inntrykk er også at det finnes flere tolkninger, og at tolkningene varierer etter egne interesser og holdninger. Et vanlig synspunkt ser ut til å være at rapporten støtter ens eget syn.

  • En mulighet er at komiteen mener at forskningen innenfor spesialitetene, for eksempel forskning om utdanning eller arbeid, må få et sterkere teoretisk grunnlag. Mye taler imot denne tolkningen – forskningsinstituttene kan gjerne arbeide for å utvikle teori på spesifikke områder, skriver komiteen, men ikke universitetsinstituttene
  • En annen forståelse av teori i sosiologi er at det dreier seg om omfattende samfunnsteorier med et høyt abstraksjonsnivå (social theory/sosialfilosofi). Slik teori blir av noen forstått som et felles grunnlag for de ulike spesialiseringsområdene. Men det er også nærliggende å forstå dette som en spesialisering med liten kontakt med de øvrige spesialiseringene.
  • En tredje fortolkning er at komiteen ønsker mer satsing på teori som er overgripende på den måten at den er relevant for alle samfunnsområder. Dette kan f.eks. dreie seg om teorier om handling og samhandling, og generelle mekanismer. Teori av denne type kan også være en form for metodologi – for eksempel ved å ta opp spørsmål som hva skiller en god forklaring fra en dårligere forklaring.

Evalueringsrapporten utgjør en klar utfordring til norske sosiologer. Vi har blitt fortalt at mye av vår forskning er av høy kvalitet, men at sosiologien like fullt trues av ensretting i forskningstemaer, samtidig som kjernen i faget forvitres og oppløses

Synspunkter på vurderinger og tiltak

Jeg forstår det slik at komiteen foreslår at universitetsinstituttene skal bidra til generell teoriutvikling, forstått på de to siste måtene som er beskrevet over. Dette kan skje både gjennom at den nåværende staben oppmuntres til å satse på teori, og gjennom rekruttering og nyansettelser. Jeg skal avslutte med noen momenter til diskusjon om dette. Evalueringsrapporten utgjør en klar utfordring til norske sosiologer. Vi har blitt fortalt at mye av vår forskning er av høy kvalitet, men at sosiologien like fullt trues av ensretting i forskningstemaer, samtidig som kjernen i faget forvitres og oppløses. Fagmiljøene må nå diskutere hvordan evalueringen skal følges opp. Diskusjonene om dette er allerede i gang. Det er grunn til å tro at evalueringen vil fungere fruktbart i de debattene som vil komme.

Referanser

NFR (2010). Sociological research in Norway. An evaluation. Oslo: NFR.