«Idealer og realiteter i et psykiatrisk sykehus»

Yngvar Løchen ble sluppet løs med hvit frakk og nøkkelknippe på feltarbeid på Dikemark sykehus.

Yngvar Løchen - sosiologen.no - kanon

Yngvar Løchen

Yngvar Løchen (1931-1998) ble magister i sosiologi 1956, og doktor philos på avhandlingen Idealer og realiteter i et psykiatrisk sykehus i 1965, som ble utgitt som bok på Universitetsforlaget samme år.

Løchen var professor i medisinsk sosiologi ved Universitetet i Tromsø, der han også var rektor fra 1977 til 1981.

TEKST: Willy Pedersen

Noe av det mest slående i Yngvar Løchens studie Idealer og realiteter i et psykiatrisk sykehus, er måten han helt fra starten får synliggjort den krevende rollen som sosiolog og forsker. Studien foregikk ved Dikemark sykehus, og han gjorde feltarbeid. Han forteller at han ble sluppet løs med hvit frakk og nøkkelknippe i hånden. Han fikk delta på alle møter og observere helt fritt. Bokas andre kapittel heter ”Sosiologen og sykehuset”, og her beskriver han denne rollen. Den var ikke var enkel: Han måtte prøve å komme ”innenfor”, men samtidig unngå intriger og konflikter. Det var uklart for ansatte og pasienter hva han gjorde, og han fikk kallenavn: Den fremmede, det institusjonelle super-ego, spionen. Sosioløken var et kallenavn mange likte. Han forteller hvordan spenninger i forhold til dem i staben gjorde at han i en periode søkte kontakt og støtte hos pasientene.

Slike metodiske refleksjoner var ikke vanlige, selv om flere av Løchens kolleger i denne perioden gjorde krevende feltarbeid. Det er med på å gi boka sin status som norsk sosiologisk klassiker. Det er en sensitiv undertekst i denne boka som alle som leser den må bli slått av. Han forteller om opplevelsen av ensomhet og påkjenninger. Han gjør feilgrep, som når han bidrar til å spille pasientene ut mot staben. Leserne trekkes med inn i den krevende forskningsprosessen. Det komplekse sosiale systemet avdekkes, samtidig som vi hele tiden har med oss den særegne karakteren av den kunnskapen vi får del i.

 

Studien foregikk ved Dikemark sykehus, og han gjorde feltarbeid. Han forteller at han ble sluppet løs med hvit frakk og nøkkelknippe i hånden.

Willy Pedersen om Yngvar Løchens studie

 

Det er fire hovedgrupper i sykehuset: psykiaterne, psykologene, pleierne og pasientene. For hver av dem beskrives typiske oppgaver og tenkesett, dilemmaer og spenninger. Gradvis vokser det fram en forståelse av hele det komplekse, men skjøre systemet: Et sykehus med opprinnelse i en anstaltpreget voktertradisjon, som gradvis har tatt inn over seg moderne innsikter fra psykoanalyse og psykoterapi og såkalte terapeutiske samfunn. Det er et system fullt av god vilje, men likevel preget av spenninger mellom det folk faktisk gjør – realitetene – og deres idealer, det er spenninger mellom ideologi og system. For å kunne leve med spenningene utvikler systemet bestemte forholdsmåter. I bokas sluttkapittel trekkes trådene, gjennom det elegante begrepet den diagnostiske kultur.

Begrepet er bokas kjerne, og det dreier seg om ”en mekanisme som kan dempe virkningene av kollisjonen mellom idealer og realiteter”. Mekanismen innebærer at spenningene transformeres. De gjøres til enkeltindividers problemer. Psykiateren forstås som ”autoritær” når han forsøker å lede avdelingen. Avdelingssøsteren karakteriseres som ”rigid” når hun spør etter begrunnelser for nye behandlingsmetoder. Den diagnostiske kultur leter ikke etter forklaringer på systemnivå. Den begrenser seg til å plassere årsaker i individet eller enda snevrere – i individets personlighet. Mekanismen kan nok tenkes å utspille seg også i andres systemer, som for eksempel somatiske sykehus. Men det psykiatriske sykehus er særlig utsatt. Her har psykiatriens og psykoanalysens mange avleggere levert et rikt tilfang av forklaringer som kan tas i bruk. Løchen referer ikke til Hans Skjervheims Deltakar og tilskodar, som var publisert noen år tidligere, men vi aner et tydelig fellesskap i perspektiv.

 

Det er en sensitiv undertekst i denne boka som alle som leser den må bli slått av.

Willy Pedersen

 

Det er mange referanser til Talcott Parsons i dette arbeidet, og ideene om sykehuset som et sosialt system kan nok tilskrives innflytelse fra blant annet ham. Denne innflytelsen var sterk i Norge på 1950- og tidlig 60-tall. Men Løchen er opptatt av spenningene i systemet, ikke av harmoni. Spenningene lar seg løse gjennom et prisnipp, en mekanisme – den diagnostiske kultur – som riktignok fungerer systembevarende, men som samtidig åpner for repressive og destruktive væremåter. Den bidrar dessuten til å legge et slør over de spenningene som finnes. Kulturen gjør at prisverdige faglige idealer blir umulig å realisere.

Boka ble lest av alle de profesjoner som ble beskrevet – og mange andre. Den ga dem som opplevde seg utsatt for den diagnostiske kulturs nedlatende væremåte et motspråk. Temaene Løchen her tar opp videreutvikles i hans seinere forfatterskap, som for eksempel i den fine lille boka Sosiologens dilemma, hvor han går dypere inn i innsiktene i avhandlingens metodekapittel.  De fleste sosiologer kjenner kortformen: ”Idealer og realiteter”. Boka har gitt stadig nye kull av sosiologer en stort anlagt, innholdsmessig rik og metodisk eksemplarisk kasusstudie. Den dannet grunnlag for en viktig tradisjon i norsk medisinsk sosiologi.  Innsiktene er viktige også utenfor det psykiatriske sykehus og utenfor fagmiljøene. Med sitt sensitive blikk avdekker Yngvar Løchen forholdsmåter som vi nok alle har blitt utsatt for.