«Fangevoktere i konsentrasjonsleire»

Nils Christies magisteravhandling viser hvordan vanlige mennesker kan drives til ekstreme handlinger, dersom de settes i ekstreme situasjoner.

Nils Christie - sosiologen.no

Nils Christie

Nils Christie (f.1928) ble magister i sosiologi i 1953, og dr. philos i 1960. Han virket som professor i kriminologi ved Universitetet i Oslo fra 1966.

Christie har et omfattende forfatterskap, som blant annet kretser rundt konflikter, kriminalitet, sosial kontroll og straff.

TEKST: Willy Pedersen

”Dette er et meget ungt ungdomsarbeid. Og slik må det fortsatt få fremstå”. Dette er Nils Christies egen vurdering i forordet til Fangevoktere i konsentrasjonsleire, da den ble utgitt som bok i 1972. Boka var magisteravhandlingen hans i sosiologi, levert inn i 1952. Få hadde lest den, den hadde ikke blitt sitert, og Christie reflekterer selv slik over dette i ettertid: Kanskje bunnet stillheten i at det som sto der ikke hadde vært til å holde ut. Avhandlingen handler om serberfanger som ble mishandlet og døde, her i Norge. Lidelsen ble påført dem av vanlige nordmenn. De var vanlige nordmenn. Dette ble ikke gjort av tyskere, sinnslidende, psykopater eller andre kategorier som nøytraliserer og skaper distanse.

Fortsatt er disse leirene lite kjent. De lå i Karasjok, Rognan, Korgen og den største lå i Beisfjord utenfor Narvik. Bare til denne leiren kom det 900 fanger, og 750 døde. For 300 av dem skjedde det slik: De hadde feber ved ankomsten. Fangene mente det skyldtes et nytt og fremmed klima. Tyskerne trodde det kunne være flekktyfus. De ble plassert i brakker for seg selv. Det ble gravd en stor grøft, som det ble sagt skulle være et vannbasseng. Men alle 300 ble skutt, brakkene ble brent og bassenget brukt som massegrav.

Avhandlingen handler om serberfanger som ble mishandlet og døde, her i Norge. Lidelsen ble påført dem av vanlige nordmenn. De var vanlige nordmenn.

Willy Pedersen om Christies bok

Konklusjonen til Christie er entydig: Dette er tilintetgjørelsesleire, de er ”fullt på høyde med den dårligste del av konsentrasjonsleirene i Tyskland”.

Vi har valgt å la denne avhandlingen markere innledningen til den moderne norske sosiologien. Den er et originalt og nyskapende arbeid. På en uredd måte settes det søkelys på et emne som til da hadde vært lite belyst i norsk offentlighet – og som for den saks skyld fortsatt er lite kjent. Nils Christie skriver om et ubehagelig tema, et tema som ikke hadde vært mye tematisert eller problematisert. Han gjør det gjennom grundig empirisk analyse, hvor han trekker på et stort antall kilder. Arbeidet kan gjerne leses som en programerklæring for den kritiske, empirisk orienterte sosiologien som var i ferd med å vokse fram på 1950-tallet.

Konklusjonen vil nok fortsatt oppleves som overraskende: Noen av de norske fangevokterne i serberleirene deltok i mishandling og drap av fanger, andre gjorde ikke det. Men da de to gruppene ble undersøkt og sammenliknet, viste det seg at det var små forskjeller mellom dem. Viktigst var det at de som påførte serberne lidelse var yngre, de var mindre erfarne og de hadde opplevd situasjonen i leirene som mer frustrerende. Dessuten så de på serberne på en annen måte enn de som oppførte seg mer humant.

Få hadde lest den, den hadde ikke blitt sitert, og Christie reflekterer selv slik over dette i ettertid: Kanskje bunnet stillheten i at det som sto der ikke hadde vært til å holde ut.

Willy Pedersen

Nils Christie viser hvordan konsentrasjonsleiren som system alltid er innrettet slik at fangenes vanlige atferd og identitet brytes ned. De norske fangevokterne som mishandlet, manglet forståelse for at dette skjedde. Derfor opplevde de serberne på en udifferensiert og unyansert måte. De så dem som svinske og grisete. De identifiserte seg ikke med dem, snarere oppfattet de dem som en gruppe med mindreverdige egenskaper – en mellomtilstand mellom dyr og menneske.

Arbeidet viser hvordan vanlige mennesker kan drives til ekstreme handlinger, dersom de settes i ekstreme situasjoner. Nils Christie foregriper for eksempel Stanley Milgrams eksperimenter om lydighet overfor autoriteter, og han gir på mange måter en dypere forklaring enn den Milgram gir. Dersom arbeidet hadde blitt publisert på engelsk er det grunn til å tro at det kunne fått en betydelig internasjonal virkningshistorie.

Arbeidet viser hvordan vanlige mennesker kan drives til ekstreme handlinger, dersom de settes i ekstreme situasjoner.

Willy Pedersen

Språket til Nils Christie setter ham i en klasse for seg blant norske samfunnsforskere. Når vi leser dette arbeidet i dag, ser vi at den 24-årige forfatteren allerede hadde denne evnen. Teksten er grundig og veldokumentert, likevel trekker han leseren med seg. Temaet han slår an, møter vi også seinere, i ulike utforminger,  i et rikt forfatterskap. Fortsatt gleder vi oss over en jevn strøm av tekster fra Nils Christies hånd, nesten seksti år etter at Fangevoktere i konsentrasjonsleire ble publisert.