«The Defences of the Weak «

Thomas Mathiesens 50 år gamle analyse fra Ila fengsel siteres fortsatt internasjonalt.

Thomas Mathiesen - sosiologi

Thomas Mathiesen

Thomas Mathiesen (f. 1933) ble magister i sosiologi i 1958. Han tok doktor philos på avhandlingen The Defence of the Weak i 1965, som da den ble utgitt på Tavistock samme år, hadde endret tittel til The Defences of the Weak.

Mathiesen var forskningsleder ved Institutt for samfunnsforskning 1969–72 og har vært professor i rettssosiologi ved Universitetet i Oslo siden 1972.

TEKST: Willy Pedersen

KROM – Norsk forening for kriminal reform – ble dannet i 1968. Thomas Mathiesen sto sentralt, og han beskriver selv hvordan oppstarten foregikk i en turbulent politisk periode: Det var protester mot USAs krig i Vietnam, studentopprør ved universitetene og også konflikter i mange fengsler. Han hadde tre år tidligere, i 1965, tatt doktorgraden på avhandlingen The Defences of the Weak. Fag og politikk var tett knyttet sammen for ham i denne perioden, og det har fortsatt.

Thomas Mathiesen er en de norske sosiologer som mest konsekvent har kjempet de marginale og utstøttes sak. Han arbeidet for å fjerne løsgjengerloven, for bedre soningsforholdene i fengslene, for å heve den kriminelle lavalder. De siste årene har han vært opptatt av nye former for kontroll. Hans faglige produksjon har vært formidabel – med mer enn 30 bøker, en rekke artikler og en stri strøm av kronikker. Tonefallet har ofte vært sterkt kritisk, noen ganger uforsonlig.

Men det er The Defences of the Weak som danner opptakten, og her er stilen annerledes. Den er en inngående sosiologisk analyse av Ila sikringsanstalt. Den er ett av de få arbeidene fra den såkalte sosiologiske gullalderen som ble skrevet på engelsk, og det har gitt den et bredt nedslagsfelt. Den ble anmeldt i internasjonale fagtidsskrifter da den kom og siteres fortsatt. Tonefallet er undersøkende, forsiktig, i passasjer kan boka virke omstendelig. Han legger fram innvendinger og forbehold. Han peker på sin egen ”bias”: Han ber leseren være oppmerksom på at han er nokså kritisk til det systemet han studerer. Dette er kanskje en grunn til at boka fortsatt virker så sterkt. Han går nemlig grundig til verks, og avdekker systematisk smerte og avmakt. I tillegg er det forsvaret tittelen på boka peker mot langt fra heroisk. Det er ikke solidaritet og samhold som preger fangene.

 

Thomas Mathiesen er en de norske sosiologer som mest konsekvent har kjempet de marginale og utstøttes sak.

Willy Pedersen

 

Sosiologer hadde undersøkt fengsler, sykehus, skip og skoler. De hadde avdekket formelle strukturer og makthierarkier. Men det var først da også de uformelle aspektene ved slike systemer ble løftet fram i lyset at analysene virkelig utviklet seg, sier Mathiesen. Han er tydelig inspirert av Sverre Lysgaards Arbeiderkollektivet, som ble publisert fire år tidligere. Fra USA hadde det kommet studier fra ulike fengsler, hvor The Society of Captives av Gresham Sykes er en av de viktigste. Sykes hadde tydeliggjort de innsattes situasjon: De var fratatt autonomi, manglet materielle goder og muligheten til seksuelle relasjoner. Fengslet var dessuten et utrygt system, andre innsatte kunne ty til vold. De på bunnen utvikler egne normer, subkulturer og fellesskap. Forsvaret sentreres rundt en lojalitet og solidaritet som institusjonaliseres. Fengslet er preget av en røff tone, av konflikter og gnisninger, men smerten møtes av solidariske bånd, hevdet Sykes. Dette bidrar til å dempe smerten.

Men Mathiesen fant en annen virkelighet. Det mest slående var at solidariteten langt på vei manglet. I stedet fant han et mye mer individualisert forsvar. De innsatte visste at bestemte regler skulle gjelde i systemet og at de overordnede – fangevokterne – ikke alltid fulgte reglene. ”Censorious” kaller han væremåten, som best kan oversettes med ”overkritisk”. Det handler om en defensiv, klagende stil. Fanger lærer seg regelverket, krangler med ledelsen, setter vokterne under press. En blir opptatt av ens egne rettigheter. Det bildet som best fanger forholdsmåten er dette: Fangen som på egne vegne retter en advarende pekefinger mot vokteren: Nå har du gått for langt!

 

Mathiesen er tydelig inspirert av Sverre Lysgaards Arbeiderkollektivet, som ble publisert fire år tidligere.

Wiilly Pedersen

 

Det ligger i avhandlingens tittel, og det sier seg selv: Dette er en svak gruppes måte å forsvare seg selv. Det viser mot avmakt. Likevel kan det over tid ha en viss effekt. Forutsetningen er at de innsatte blir i stand til å identifisere normer voktere og ledelse virkelig mener at skal gjelde. Vokterne må oppleve at kritikken er berettiget. Da vil det kunne oppstå en følelse av ubehag, av at det foregår illegitim maktutøvelse i fengselet. Avhandlingen hører hjemme i den norske sosiologiske kanon fordi den – sammen med blant annet Arbeiderkollektivet og Idealer og realiteter i et psykiatrisk sykehus – utgjør et ambisiøst forsøk på å fange et komplekst sosialt system. Det er i tillegg noe ved hovedfunnet til Mathiesen som fortsatt vil berøre leseren: Et repressivt og umenneskelig system produserer ikke nødvendigvis motstand i form av fellesskap og samhold. Motstanden kan tvert i mot ta former få vil være stolte over.

Denne litt dystre innsikten maktet forfatteren å vende til et krevende reformprogram for norsk kriminal- og fengselspolitikk. Tillat forfatteren av denne lille stubben å trekke linjene til en fersk opplevelse: Mens jeg skriver dette, tar jeg noen timer pause for å delta på Tyrilikollektivets 30-årsjubileum. Justisminister Knut Storberget holder et av innleggene og berammer en ny og mykere linje i narkotikapolitikken. Grunnen er at ”samfunnets mest kraftige sanksjonsmidler nå brukes mot noen av våre aller svakeste”, sier han. Han beskriver hvordan et flertall av våre innsatte strever med store rusproblemer, og gjennom en rekke referanser til Thomas Mathiesens forskning tegner han et bilde av hvor destruktivt fangelivet kan være. Jeg smiler for meg selv, og merker ekkoet av tankegangen fra The Defences of  the Weak når han snakker. Jeg kommer hjem og sjekker opp, og ser at justisminister Storberget ble født et halvt år etter at forordet til avhandlingen ble signert.