1996 – Sverre Holm

Gjennom hele sitt virke anviste Sverre Holm en vei inn i det sosiale og sosialpsykologiske landskap der samhandling er grunnleggende, ikke bare aksjon og interaksjon.

Tekst: Stein Bråten, UiO og Centre for Advanced Study ved Det Norske Videnskaps-Akademi
Foto: Ukjent/MUV

Måneden før professor Holms bortgang den 23. august 1996 besluttet Norsk sosiologforening å tildele sin nyopprettede hederspris til Arvid Brodersen og Sverre Holm for deres banebrytende innsats for faget. Ingen av dem fikk oppleve tildelingen. Begge er borte. Men deres fine menneskelighet vil bli husket, og deres betydning for vår sosiologiske forståelse vil bære videre.

Det er i anledning denne hederspris at jeg er blitt bedt om å omtale Sverre Holms innsats for faget. Han ble vår første norske professor i sosiologi og hadde sitt virke ved Universitetet i Oslo, der han ble utnevnt 1949. I 1953 ble han innvalgt som medlem i Det Norske Videnskaps-Akademi, der han ble den første representant for vårt fag.

I min omtale skal jeg fremheve hans betydning først som instituttbygger og faglig “jordmor” – også for nabofag til sosiologien, som en som stimulerte en del samfunnsforskere til formell og filosofisk reflekterthet, som en oppdager av matematikeren Whiteheads prosessfilosofi sin relevans for faget, og endelig som veiviseren som anviste en vei inn i det sosiale og sosialpsykologiske landskap der samhandling, ikke bare aksjon og interaksjon, er grunnleggende.

Sverre Holm ble født 14. mai 1910 i Harstad. Han tok sin magistergrad i filosofi 1933. Mens han virket som universitetsbibliotekar 1936-1948, utga han sin modernistiske roman «Stor konsert» (1938) og skrev en avhandling om typologi (1946) som skulle innvarsle hans senere bruk av typebegreper i tilnærming til sosiale omdannelser.

I okkupasjonstiden deltok han i illegalt motstandsarbeid og var blant annet med på å sikre gulltransporten ut av landet april 1940.

Sverre Holm

Sverre Holm – vinner av Sosiologforeningens hederspris 1996

Den nyopprettede hedersprisen ble post mortem tildelt Sverre Holm, den første norske professor i sosiologi, for hans banebrytende innsats for faget.

Sverre Holm ble utnevnt til professor ved Universitetet i Oslo i 1949. Han gikk bort 23. august 1996.

Instituttbygger og rolle som faglig “jordmor”

Han ble dosent i etnososiologi ved Universitetet i Oslo 1948 og utnevnt samme sted til professor i sosiologi 1949. Her skulle han opprette, lede og utvikle grunnlaget for det første og største universitetsinstitutt i sosiologi i Norge. Siden det lenge også var det eneste, kunne det trygt få sitt navn i bestemt form, nemlig Instituttet for sosiologi.

Utspringet var provisoriske lokaler i Løkkeveien. Så fikk instituttet egne kontorer i Nils Juels gate. Endelig fant det sin plass i nybyggene på Blindern. I dag er navnet Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi.

Et særkjenne ved instituttet skulle bli forening av klassiske dannelsestradisjoner med idehistorisk og filosofisk reflekterthet. Her ga professor Holm også impulser til teori-reflektert datainnsamling. Fra Løkkeveien sendte han for eksempel ut de første norske sosiologistudenter på feltstudier – til Strand i Sundmøre for studier av bygdeungdoms yrkesvalg, og til Mo i Rana i forbindelse med bygging av Jernverket for å studere lokalsamfunn – og med støtte i den teoretiske referanseramme han trakk opp (Holm, 1952).

Hans sans for muntre og meningsfylte vitenskapsepisoder gjorde hans taler ved julebordet til uforglemmelige begivenheter

Det var høyt under taket på instituttet – både bokstavelig og billedlig. Her var åpning for tverrfaglige spørsmål og for alternative perspektiver. Intet kunne være fjernere fra Sverre Holm enn doktrinær holdning om den eneste rette tilnærming i faget, eller den eneste rette måte å stille spørsmål på. Han viste respekt, ja, ærbødighet for andres forståelsesformer. I det faglige kunne han personlig være beskjeden, ja, nesten forsagt i forhold til de vitenskapsstørrelser som han hentet inn på besøk fra USA og Europa. Denne personlige tilbakeholdenhet – i forening med hans stadige leting etter det treffende og dekkende uttrykk – kan kanskje delvis forklare hvorfor hans vitenskapelige publisering ble beskjedent i omfang, men så menn ikke i betydning. I forelesninger og briljante taler kom hans visdom og innsikt til fulle til uttrykk.

Hans sans for muntre og meningsfylte vitenskapsepisoder gjorde hans taler ved julebordet til uforglemmelige begivenheter. Hans dypsindige engasjement i vitenskapelige grunnlagsspørsmål og den form for allmenn forståelse av sosiologien som Sverre Holm la grunnlag for, bidro til at faget nesten fikk en slags jordmor-rolle i forhold til mer spesialiserte fag som for eksempel medievitenskap og til nabofag som statsvitenskap. Henry Valen minnes da også professor Holms treårige seminar i politisk sosiologi og fremhever dets betydning for oppbyggingen av statsvitenskap som universitetsfag i Norge.

Formell og filosofisk reflektert samfunnsvitenskap

Med sin skjønnlitterære og fransk filologi-interesse innbød Sverre Holm i sine forelesninger studentene til å være med på å lete etter det dypere og opprinnelige meningsinnhold i enkle grunnord.

Han var den som nærmest oppfant og presist begrepsfestet samhandling som nøkkelbegrep i norsk sosiologi mer treffende og dekkende enn det mer snevre begrepet om interaksjon. Med sin interesse for matematikk og strukturell tilnærming inviterte han til formalisert modellbygging. Begge disse sider kom frem i et kompendium om «Sosiologi og metodologi» som jeg redigerte til hans 70-årsdag.

Her bidro Per Bjømstad, Jacqueline Feldman, Johan Galtung, Gudmund Hernes, Leif Johansen, Georg Karlsson, Sverre Lysgaard og Dag Østerberg med flere. Her takker vi Sverre Holm for å ha stimulert til formell og filosofisk refleksjon hos så mange samfunnsforskere.

Her minnes for eksempel Johan Galtung fra sin studenttid hvordan professor Holm oppmuntret ham: «I shall never forget my deep sense of relief and gratitude when, in spring 1952, as a student natural science in general and mathematics/statististics in particular but somewhat more Interested in society than in nature — I mobilized some courage and asked the Professor of sociology whether there was such a thing as any use for mathematical thinking in sociology. The answer was not only yes but the assignment of teaching statististics to the students and some mathematics to the professor and above all a general encouragement to go ahead! (Galtung 1980:29n)

Med sin skjønnlitterære og fransk filologi-interesse innbød Sverre Holm i sine forelesninger studentene til å være med på å lete etter det dypere og opprinnelige meningsinnhold i enkle grunnord

Sverre Holms interesse for strukturell tilnærming og formell modellbygging fikk sitt første utgangspunkt i strukturantropologi – ut fra Levi Strauss’ slektskapsstrukturer og deres formalisering I Studies Towards a Theory of Sociological Transformations vender Holm (1951) seg mot tendensen i samfunnsvitenskap til å tingliggjøre sosiale forhold, og til å begrense seg til deskriptive kataloger over såkalte «fakta».

Vitenskapelig innsikt, hevder han, springer ikke først og fremst ut av empirisk datainnsamling. Snarere enn eksperimentelle forsøk i laboratoriemessig forstand anser han at det avgjørende for en vitenskapsutvikling er tankeeksperimentet, og dermed forsøk med modeller. Med fokus på mønstre og relasjoner tar han til orde for strukturalistisk teoridannelse. Vitenskap er blitt dannet og omdannet gjennom erkjennelsesteoretiske analyser og revisjon av grunnbegreper. Begrepet om typer blir et nøkkelbegrep. Holm anser at det typebegrep som anvendes i en vitenskap, reflekterer denne vitenskapsreferanseramme. Han ser struktur som et særkjennetegn på type begreper, og som en nøkkel til å begripe sosiale omdannelser.

Sosiologien må vi forstå som en historisk prosess, sier Holm i en forelesnings serie på 1970-tallet. Historien er en levende virkelighet som gjør seg gjeldende her og nå, gjennom verker av varig verdi – både verker som utvinner konkrete fakta og verker som frembringer teoretiske tankeskjemaer.

Sosiologiens historie blir dermed «en beskrivelse av hvordan disse konkrete kjensgjerningene og de abstrakte tankeskjemaene, tankemønstrene, tankeformene virker som varige verdier den dag idag “….hvordan de virker som makter, ja som åndsmakter blant dem som arbeider i sosiologien i våre dager.”

I sitt eget arbeid med formell modellbygging og utvikling av formaliserte tankeskjemaer i fellesrområdet for sosiologi og psykologi, kom Holm tidlig til å trekke inn matematikerens Whiteheads filosofi som en vei til dypere sosiologisk forståelse. På tvers av det som senere skulle bli sosiologisk hovedstrøm i Norge, ble begge disse sider reflektert i to av Holms seminarer på midten av 60-tallet. De skulle sette varige spor i studenter som deltok.

Det ene seminaret var viet modellbygging i domenet for samhandlingssystemer. Her var blant annet Leif Johansen en interessert og givende deltager. Med utgangspunkt i blant annet psykologens Tolman’s tilnærming trakk Holm opp en geometrisk orientert feltmodell av handlingsrom som i møtet mellom sosiale aktører blir til samhandlingsrom.

I et knapt arbeidsnotat på norsk redegjør Holm (1966) for modellen, og fører den videre i siste del av et omfattende manuskript fra 1984. Med tilknytning også til Parsons «mønstervariabler» tilstreber Holm her en matematisk modell av (sam)handlingsvalg som er grunnet i preferanserelasjoner, og der kompliserte mengder med slike relasjoner blir dekomponert til konjunksjon av enklere preferanserelasjoner.

Oppdagelsen av relevansen til matematikeren Whiteheads prosessfilosofi

Det andre seminaret hadde tittelen «Sosiologien som fotnoter til Alfred North Whitehead». Her innvarslet Sverre Holm det som skulle bli hans andre hovedinteresse like til det siste: Intet mindre enn å tilby sosiologisk relevant formidling av den mest omfattende filosofiske systemdannelse som er frembragt i vårt århundrede.

Dette er Whiteheads system- og prosessfilosofi, som forøvrig Whiteheads student og senere medforfatter av «Principia Mathematica», Bertrand Russell, stilte seg uforstående til. Sverre Holm skulle gjøre det til sin livs lange oppgave å vise hvordan denne metafysikken kunne danne grunnlag for en rekonstruert, fordypende sosiologisk forståelse.

Det er i «Process and Reality» (Whitehead 1929) at vi finner det samlende fremstilling av denne metafysikken. Det har vært et vakuum i nordisk og kontinental-europeisk filosofi og samfunnsvitenskap at dette verket inntil nylig har vært uoversatt og ufortolket. Det er derfor på sin plass med noen ord her om denne tankebygningens innhold og betydning for vitenskaper også utover sosiologien. I Whiteheads prosessfilosofi finner vi begreper om ‘organisme’, ‘samfunn’, ‘prosess’ og ‘følelse’ anlagt på elementære og relasjonelle bestanddeler, ikke bare i sosial og menneskelig realitet, men også i fysiske domener – fra mikrokosmos og oppover. Her bestemmes de prosessuelle grunnstener som aktuelle hendelser (actual occations).

Til forskjell fra høyere ordens modi med forestillinger og begripelse (conceptual understanding) angir Whitehead følelse (feeling) som en elementær og grunnleggende forbindelsesmodus.

Mange betydelige arbeider innen tysk og nord-amerikansk vitenskap om menneske og samfunn står i gjeld til denne metafysikken, mer populært utlagt i andre av Whiteheads skrifter. Den har blant annet påvirket arbeider i sosiologi (G.H. Mead, Fararo, Homans, Luhmann), i sosialantropologi og systemdynamikk (Bateson, Laszlo, Prigogine), i kunstforståelse (Langer), i nevrobiologi (Edelman) og i fysikk (Bohm).

Whiteheads distinksjon mellom present umiddelbarhet (presentational immediacy) og det forestilt middelbare (representational mediacy) har jeg selv hatt nytte av i spedbarns- og kommunikasjonsforskning, som grunnlag for å trekke et mer gjensidig orientert skille mellom umiddelbart opplevd gjensidighet og forestillingsmessig formidlet erfaring.

Dette som skulle bli Holms livsverk passet dårlig med rådende stemninger under studentopprøret 1968

Det er Sverre Holms fortjeneste å ha oppdaget Whiteheads relevans for faget, i foregangsselskap med sosialpsykologen G.H. Mead og sosiologen Homans. Og han er den første i europeisk sosiologisk sammenheng som forstår hvordan Whitehead kan gi nøkler for dette grunnleggende sosiologiske anliggende: De- og rekonstruksjon av sosiologien som vitenskapen om samhandling gjennom formell modellbygging og avklaring av visse grunnlagsspørsmål for sosiologisk og psykologisk (sam)handlingsteori og forståelse.

Dette som skulle bli Holms livsverk passet dårlig med rådende stemninger under studentopprøret 1968. Professor Holm ble feid til side i det daglige instituttvirket. Fra da av kom han mest til å vie seg til sitt verk med å gjøre sin Whitehead-forståelse sosiologisk tilgjengelig som grunnlag en rekonstruksjon av sosiologi i lys av prosessfilosofien.

Veiviseren: «Sosiologien som fotnoter til metafysikken»

Året 1984 kunne han endelig levere et omfangsrikt manuskript til Universitetsforlaget som med støtte fra Norges Allmennvitenskapelig Forskningsråd gikk inn for utgivelse av hoveddelen på 460 sider. Tittelen ble nettopp «Sosiologien som fotnoter til metafysikken».

I konsulentuttalelsen heter det blant annet: «Utstyrt med sitt sosiologiske kart og kompass leder forfatteren oss på en reise inn i den forunderlige verden som utgjør Whiteheads metafysikk, og det på en måte som bibringer oss forståelse av dette verket og en ny forståelse av visse sosiale og mellommenneskelige relasjoner. Det skyldes ikke bare Holms livslange sosiologiske refleksjon og fordypning i Whiteheads metafysikk, men hans helt usedvanlige sans for ordbetydninger, til å trenge under begrepsuttrykk, finne frem til de språklige røtter, der også hans lingvistiske kompetanse kommer til sin rett.»

Videre: «Det vil gis lesere (og anmeldere) som vil avfeie denne teksten som “mystisk” og betrakte den mest som en kuriositet, forledet av den skriftlesende og selv-refererende tonen. Men andre vil forstå at med dette arbeidet har skandinavisk litteratur for første gang fått tilført en tydeliggjøring av Whiteheads vanskelige, men stadig mer relevante filosofi, brukt som nøkkel til en dypere forståelse av vår sosiale realitet.»

De siste 61 sider ble imidlertid bedømt som uferdige. De omfattet utkast til en matematisk modell av handlingsvalg ut fra dekomponerte preferanserelasjoner. Men med Universitetsforlaget i ryggen og skrivehjelp fra Instituttet for sosiologi arbeidet Holm videre. Underveis ble ett av kapitlene publisert i Sosiologisk Årbok (1985), og ti år senere kunne han omsider forevise sitt omarbeidede manuskript til kolleger, blant dem Gudmund Hernes. Vi to drøfter nå hvordan vi skal få det utgitt – ikke bare fordi vi som akademisk jevnaldrende står i studentmessig takknemlighetsgjeld for hans åpenhet for formell tilnærming, men fordi hans verk har mye å tilby samtiden og ettertiden.

Hans sinn var levende og entusiastisk helt til det siste, opptatt som han var med å avslutte sitt verk om samhandling og broen til sosiologi fra Alfred North Whiteheads prosessfilosofi

De siste to år før han døde, 86 år gammel, var kroppen begynt å bli skrøpelig. Han kunne ikke lenger vandre i fjellet som han elsket. Selv når han var alene der, var han aldri ensom. Han hadde selskap med filosofiens og sosiologiens klassikere. Hans sinn var levende og entusiastisk helt til det siste, opptatt som han var med å avslutte sitt verk om samhandling og broen til sosiologi fra Alfred North Whiteheads prosessfilosofi.

Ikke bare her, men gjennom hele sitt virke anviste han en vei inn i det sosiale og sosialpsykologiske landskap der samhandling er grunnleggende, ikke bare aksjon og interaksjon. Her sagt med hans egne ord: “Sam-, som ble vårt se-sam, har åpnet inngangen inn i sosiologien.” Det var nettopp hva Sverre Holm gjorde for vårt fag i Norge. Vi hedrer hans minne.

Foredrag på Vinterseminaret 1997, Norsk Sosiologforening, Sanderstølen 1 1 januar 1997, basert på minnetale over professor Sverre Holm i Det Norske Videnskaps-Akademi, 14.november 1996. Det var Gunn Birkelund som leste dette foredraget ved Vinterseminaret 1997.